Rupak smetter mellom biler og lastebiler på den vesle indiske motorsykkelen sin. Trafikken lar ham ikke dvele ved månen som stiger opp over de snødekte toppene i Langtang på en renvasket monsunhimmel. På den smale ringveien i Katmandu må han være på vakt for å unngå kjøretøy som kommer i motsatt retning, hull i veien, fotgjengere, syklister og kyr. Rupak drar til kompisen Ajay for å drikke te og røyke sigaretter. Mellom to mobilsamtaler røper de to militante ungmaoistene hva de drømmer om. De er 20 år. De vil leve i det 21. århundret. Og de mener at kommunismen kan redde verden.
«Borgerkrigen var nødvendig», sier Ajay. «Vi vant. Men vi mangler fremdeles uavhengighet og tillit. Kommunismen har ikke mislyktes, men den er blitt pervertert. Vi vil verken ha det sovjetiske systemet eller det kinesiske. Vi lever i vårt eget århundre, med Facebook og internett. Vi er nødt til å bruke det parlamentariske systemet for å endre samfunnet. Vi vil ha gradvis endring. Før vi kan nå sosialismen, må vi komme oss ut av føydalismen med en progressiv kapitalisme og forsvare alles rettigheter, særlig rettighetene til de innfødte, som oss, Tamangfolket.» (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
