Produksjonsrevolusjonen

På tross av alt snakket om «det postindustrielle fritidssamfunnet» de to siste tiårene spiller industriproduksjon fortsatt en viktig rolle i organiseringen av territorier, i produktivsystemenes dynamikk og maktforholdene som strukturerer globaliseringen. På tjue år, fra 1990 til 2010, har det globale hierarkiet gjennomgått store endringer: EU + Norge, Sveits og Island har falt fra 36 prosent til 24,5 prosent av verdensproduksjonen som følge av de nye framvoksende landene. I 2011 ble Kina verdens største industrimakt, og gjorde dermed slutt på et århundre med amerikansk hegemoni, Brasil ble verdens sjette største etter å ha gått forbi Frankrike, mens Sør-Korea har gått forbi Storbritannia. ¹
Og i hælene følger India.
Disse geoøkonomiske endringene skyldes framveksten av en ny internasjonal arbeidsdeling i en verden med flere maktsentre. Markeder, investeringer og arbeidsplasser har forflyttet seg raskere enn noensinne. I 1990–2010 steg de 220 største europeiske konsernenes fortjenester i framvoksende land fra 15 til 24 prosent. Logikken bak lokaliseringen av multinasjonale selskaper har blitt snudd opp ned. Utflytting av industri på bakgrunn av forskjell i lønnskostnader fortsetter, samtidig som selskapene forsøker å svare på etterspørselen til de nye urbane, bemidlede middelklassene. Mens inntektene til middelklassen i Nord har stagnert, har et gullrush mot markedene i Sør har begynt.

Venter alvorlig resesjon

Langt fra å begrense seg til de nedre delene av produksjonen, tar de framvoksende landene plass i mer sofistikerte produksjonskjeder: telekommuni-kasjon, luftfart, høyhastighetstog, atomkraft, skipsindustri. De forhandler steg for steg om teknologioverføring, legger til rette for å utdanne arbeids-stokken og samarbeider med dynamiske multinasjonale selskaper, som spiser av markedet til de vestlige konsernene. I de eksklusive forhandlingene mellom India og den franske flyprodusenten Dassault om levering av 26 jagerfly av typen Rafale, som ble annonsert i februar 2012, handler det om antallet fly som skal settes sammen i India av det statlige selskapet Hindustan Aeronautics Limited (i prinsippet 86 prosent), teknologioverføring og økonomiske gjenytelser.

Den globale geografien for innovasjon er snudd opp ned, slik den nye kinesiske treenigheten av menneskelige, økonomiske og teknologiske faktorer viser. Menneskelig: med 1,15 millioner forskere besitter Kina et potensial tilsvarende 82 prosent av USAs og 79 prosent av EUs, og ifølge det ameri-kanske National Science Foundation vil Kina ha 30 prosent av verdens forskere innen 2025. Økonomisk: I 2009 presenterte myndighetene i Beijing for første gang et forskningsbudsjett som plasserte landet på en global andreplass, et godt stykke bak USA, men foran Japan. ² Teknologisk: I 2011 ble Kina verdens største patenteier, takket være en nasjonal strategi for å gå fra
Made in China til Designed in China .
Virkningen er betydelig, og åpner et nytt felt for direkte konkurranse. 23. desember 2011 kjøpte konsernet China Three Gorges (CTG) – oppkalt etter den berømte demningen i Yangzi Jiang – 21,3 prosent av aksjene i Energias de Portugal (EDP), Portugals statlige kraftselskap som ble privatisert for å betjene offentlig gjeld. CTG vant fram foran tyske EON og brasilianske Electrobras med en sum på 2,7 milliarder euro, 50 prosent mer per aksje enn børskursen. Kina står allerede for halvparten av den globale solcelleproduksjonen, og legger press på vestlige produsenter, noe konkursen til tyske Solon og Solar Millennium i desember 2011 vitner om. Kina har verdens største vindmøllepark, som skal mer enn firedobles innen 2020.
I denne konteksten er det kollektive blindsporet til de politiske og økonomiske elitene i Europa slående, mens Kinas nye topplassering har sjokkert USA. ³
Nå er det på høy tid at Europa begynner å bekymre seg for sin industrielle, vitenskapelige og teknologiske framtid. Både arbeidsledighet og undersysselsetting preger nå EU, som hadde 23,8 millioner arbeidssøkende ved utgangen av 2011. Krisen har medført et stup på 20 prosent (fra 2007 til 2009) av verdien på EUs industriproduksjon. Nedgangen er fra 15 prosent i Sentral- og Øst-Europa til en tredjedel i Estland og en fjerdedel i Latvia, og er over 20 prosent i Tyskland (21,4 prosent), Italia, Finland og Sverige. Fra begynnelsen av krisen høsten 2008 til utgangen av 2010 mistet EU mer enn fire millioner industriarbeidsplasser, dvs. 11 prosent av årsverkene i industrien. I tredje kvartal av 2011 hadde tapene ennå ikke blitt erstattet, foruten i Tyskland. Den alvorlige resesjonen som varsles for 2012–2014 som følge av de gigantiske spareplanene vil bare forverre denne nedgangen.

Fransk marsj mot avindustrialisering
Frankrike er blitt det mest avindustrialiserte av de fire store eurolandene (Tyskland, Spania og Italia). Fra 1980 til 2011 falt industriarbeidsplassene der fra 24 til 13 prosent av den totale arbeidsstyrken. Grunnene til denne kraftige svekkelsen er oppe til debatt. Det antas generelt at rundt en fjerdedel av nedgangen etter 1980 skyldes endringer i produksjonssystemet og økt forflytning av industrioppgaver til tjenestesektoren, som ved for eksempel å bruke midlertidige ansettelser. Enkelte oppgaver innen design, vedlikehold eller selv administrasjon regnes nå som tjenester, men var tidligere inkludert i produksjonen. ⁴
I tillegg kommer en nedgang i årsverk som følge av produktivitetsøkning, på rundt 30 prosent.
Det blir likevel feil å lukke øynene for den lange og svært foruroligende franske marsjen mot avindustrialisering, som krisen bare setter fart i. En rekke indikatorer vitner om dette, som nedgangen i investeringer (10 prosent i 2008–2010) og den kraftige økningen i handelsunderskudd etter 2004. Regnskapet for industrihandel er rødt for så å si alle produkter, bortsett fra landbruk. Eksporten dekker i høyden 87 prosent av alle industriprodukter, 73 prosent for forbruksvarer og 87 prosent for utstyr. De fem siste årene har det samlede underskuddet nådd 113,6 euro, særlig med Kina og Tyskland: Frankrike mister markedsandeler for eksport i Europa og verden uten å kunne sørge for sine nasjonale behov.

I 2008–2010 sank alle sektorene (unntatt avfall, vann og sanering). Nedgangen var på 28 prosent innen raffinering og koks, 26 prosent innen tekstil, 15–20 prosent innen metall, mekanikk, informatikk, optikk og elektronikk, der stadig flere industristeder legger ned. Fra 1989 til 2011, mistet den franske industrien 2,5 millioner arbeidsplasser. Det er ingen overraskelse at denne nedgangen rammer tungindustrien og de sektorene som bruker ufaglært arbeidskraft. Men nedgangen når også innovative og strategiske industrier, som produksjonsutstyr og robotikk.

Tilsvarende, om ufaglærte arbeidere betaler mest, med en nedgang på 671 000 arbeidsplasser (- 51 prosent), har også 182 000 årsverk forsvunnet for faglærte arbeidere og 74 000 stillinger for ingeniører, mellomledere og teknikere. I oktober 2011 varslet Peugeot at selskapet ville kutte 6000 årsverk, hvorav 1900 i produksjonen og 3100 i tjenesteavdelinger, særlig i forskning og utvikling – 3000 underleverandører og midlertidig ansatte ble sagt opp. Utover enkelte truede arvegods fra 60- og 70-tallet (luftfartsindustri, romfart, våpenindustri, atomkraft), samt landbruk, svekkes landets industrielle og teknologiske grunn, uten at noe større tiltak har blitt satt i verk i løpet de tre-fire siste tiårene.

Mer enn bare arbeidskostnader
Det er ikke overraskende at avindustrialiseringen er blitt en av hovedsakene i det forestående presidentvalget, i Frankrike så vel som USA. Ingen av kandidatene, fra ytterste venstre til ytterste høyre, unngår å snakke om det.

EU-kommisjonen og de nasjonale regjeringene som har etterfulgt hverandre de tre siste tiårene har et direkte ansvar, både for oppbyggingen og den senere kollapsen til regimet av finansakkumulasjon på den ene siden, og for avindustrialiseringen av EU på den andre: to sider av samme systemkrise. Den såkalte Lisboa-strategien som ble utarbeidet i 2000 har vist seg å være en ren illusjon. Faktisk fastsatte den som mål (aldri nådd) at hvert land skulle vie tre prosent av BNP til forskning, utvikling og innovasjon. Det ideologiske målet var en «kunnskapsøkonomi», som skulle erstatte den materielle produksjonen. Denne diskursen har framfor alt bidratt til å legitimere at man forlater hele deler av den europeiske industrien, fordi man har sett for seg en internasjonal arbeidsspesialisering der EU orienterte seg mot høyteknologi. Diskursen har i stor grad ledsaget den internasjonale omorganiseringen av kapital, økende finansialisering og kortsiktig styring av industriaksjer, sterk degradering av forholdet mellom arbeid og kapital i fordelingen av rikdom, konstant og systematisk avvisning av enhver felles eller nasjonal industripolitikk til fordel for dogmet om fri konkurranse.

Denne ideologiske, politiske og økonomiske avvæpningen har kostet dyrt: Mellom 2000 og 2010 har BNP per innbygger bare økt med 0,9 prosent i EU. Europa vil dermed skvises mellom u-landene og de store framvoksende landene som de neste femten årene vil utfordre Europa på nye felt. Fra 1998 til 2008 økte eurosonens import av fabrikkvarer fra lavkostlandene fra 17 til 44 prosent. ⁵

Det må understrekes at Frankrikes konkurransetap har å gjøre med mer enn lønnskostnaden. Enhver seriøs analyse må ta med både presset fra ideen om å ha en sterk euro, betydningen av utdannelseskvaliteten, arbeidsorganiseringen, forskningens og innovasjonens plass, produksjonssystemet og avgifter på kapital (betaling av utbytte, osv). Faktisk er ikke bare timekostnaden på arbeid i den franske industrien lavere (33,16 euro) enn den tyske (33,37 euro), ifølge tall fra 2008, men produktiviteten per person er i Frankrike blant de beste i Europa: Den er 21 prosent over gjennomsnittet i EU og 15 prosent høyere enn i Tyskland. Dette er grunnen til at den systematiske strategien med kontinuerlig senkning av arbeidskostnader framstår som et blindspor.

Finansparametrenes hegemoni

Fordi Tyskland feilaktig trekkes fram i den europeiske debatten bør enkelte fakta nevnes. Den tyske effektiviteten hviler grunnleggende på en sterk industristrategi (20 prosent av BNP og 19 prosent av sysselsetningen), som er basert på innovasjon, oppgradering av produkter, spesialisering på produksjonen av varer for privatmarkedet som en økonomisk motor med et produktivt sjikt av små og mellomstore innovative eksportbedrifter (
Mittelstand). Hvis vi ser utviklingen de siste tjue årene har Frankrike i snitt 73,5 prosent av den tyske BNP, men verdien av industriproduksjonen utgjør bare 42 prosent av Tysklands, og eksporten av varer og tjenester, 52 prosent.

Effekten av disse strategiske valgene er umiddelbare: På tross av krisen er den offisielle arbeidsledigheten i Tyskland på sitt laveste nivå på 20 år (6,8 prosent). I 2011 var veksten 3 prosent, noe som åpnet for en reduksjon av det offentlige underskuddet til 1 prosent. 535 000 fulltidsstillinger har blitt skapt og investeringen i produksjonsutstyr har økt med 8,3 prosent. Denne gode flyten skyldes en eksportøkning på 8,2 prosent, særlig til framvoksende land, deriblant Kina som ligger an til å bli Tysklands største handelspartner innen tre år.
Riktignok har de tyske bedriftene flyttet en del av sin produksjon (bil, mekanikk) til utlandet, særlig Sentral- og Øst-Europa. Mellom 1998 og 2012 gikk andelen av import av halvfabrikata i merverdi for industrien fra 33 til 59 prosent (fra 50 til 80 prosent i Frankrike). ⁶
Men de tyske bedriftene har bevart kontrollen over de mest strategiske segmentene og funksjonene, og ikke minst har de stadig modernisert industriproduksjonen i Tyskland, for å svare på nye globale etterspørsler.

Den franske kapitalismens svakheter har vært velkjent i førti år: underindustrialisering (12 prosent av BNP og 11 prosent av sysselsetningen), util-strekkelig privat og industriell utvikling og forskning, moderat posisjonering av produksjonen, store konserners knusing og plyndring av segmentet av små og mellomstore bedrifter (tre ganger færre eksportbedrifter enn i Tyskland), utilstrekkelig grunn- og viderekommende utdannelse, underkvali-fisering og manglende anerkjennelse av eksisterende kvalifikasjoner, nedvurdering av enhver teknisk, teknologisk og vitenskapelig kultur i den sosiale representasjonen. Den franske mangelen på konkurransedyktighet skyldes særlig at industrien og privat sektor ikke investerer nok i forskning. I 2008 var investeringene under en fjerdedel av nettoutbytte utbetalt, mot 35 prosent i 1995. ⁷
I 2010 utgjorde dette bare 57 prosent av de tyske firmaenes investeringer.

Mens Lisboa-strategien foreskriver å øke antall personer i aldersgruppen 30–34 år som har høyere utdanning til 40 prosent, har 46 prosent av franskmennene mellom 25 og 45 år utdanning under eller tilsvarende fagbrev og generell studiekompetanse. Og ikke minst er det franske produksjonssystemet i stor grad offer for finanshegemoniet i utformingen av industristrategiene. Finansinvestorene er i ytterste forstand blitt dommerne over strategiske valg.

Mange mulige veier

Stilt overfor disse akutte problemene, bør Frankrike og EU revurdere sin utviklingsmodell og gi bank- og finanssystemet den rollen det aldri skulle fått lov til å forlate: finansiere økonomisk, sosial og territorial vekst på en effektiv, bærekraftig og solidarisk måte. I løpet av en generasjon, dvs. tretti år, må det igangsettes en industriell og produksjonsmessig revolusjon. Den tekniske og teknologiske brytningen må være på høyde med framskrittene på slutten av 1800-tallet. Det gjelder å krysse nye grenser for framtidens handlingsrom, som kan svare på de kollektive og globale utfordringene i det 21. århundret.

Verdens befolkning kommer til å øke med 1,4 milliarder innen 2030, og den yrkesaktive befolkningen vil dobles innen 2020. Spredning av den amerikanske forbruksmodellen til hele planeten er åpenbart et blindspor. Det er nødvendig å ta en debatt om politikk både nasjonalt og på europeisk nivå om bevisst reindustrialisering som ledsages av en langsiktig satsning på innovasjon, grunnforskning og anvendt forskning, utdannelse og kvalifisering av arbeidskraft.

En løsning på krisen kan bare komme til syne gjennom å fremme en ny utviklingsmodell på nasjonalt og europeisk nivå, innenfor en ramme av bærekraftig vekst. Dette forutsetter en rehabilitering av den strategiske staten som definerer industripolitikken og langsiktige investeringer, en reorientering av finans- og banksektoren mot produksjonsinvesteringer, oppvurdering av menneskets potensial og av innovasjon, framveksten av nye spesialiseringer og en forsterkning av tilbudet bygd på nye produsenter og nye produkter.

I denne konteksten besitter EU, på tross av dagens problemer, en rekke fordeler. ⁸
For eksempel i kraftsektoren forplikter de økende ubalansene mellom tilbud og etterspørsel, strukturelt økende priser på råvarer på middels og lang sikt og forsyningssikkerhet en økning uten sidestykke av energiintensiteten, til en mer rasjonell og økonomisk bruk av energi- og mineralressursene (mer resirkulering), til å bruke nye energikilder og til et ordentlig teknologisk brudd i atomkraftindustrien (en ny generasjon reaktorer, håndtering av radioaktivt avfall).

Med stadig økende matbehov (50 prosent økning innen 2025) er utfordringene store for å produsere både mer og bedre for å svare på utfordringer fra miljø, helse og samfunn, samtidig som matvaresikkerheten ivaretas. Ikke minst må nye felt åpnes med grønn teknologi, fornybar energi og CO2-fangst, bioteknologi og biologi, plantekjemi, nye materialer, nanoteknologi, kognitiv vitenskap og ny informasjonsteknologi. Mange mulige veier for en ny produksjonsrevolusjon.

(…)