– Vi trenger en ny Oslo-avtale

Det er mars måned i Hellas. Den verdenskjente israelske filmskaperen Eyal Sivan gjester Tessaloniki Documentary Festival. Her vises en retrospektiv over hans mange filmer. I selskap med Amos Gitai og Avi Mograbi kalles Sivan for en dissident blant israelske filmskapere. Til meg forteller han at han ønsker å provosere med filmene sine, få folk til å reagere. Sivan er vant til motstand, for med enhver som støtter ham følger ti som kritiserer. For mange hater den frittalende filmskaperen fra Israels øvre middelklasse. Han har mottatt en kule i posten med beskjeden «en slik blir det neste». Da en regissørvenn mistet livet for å lage en propalestinsk film, ble han redd for seg og sin familie. Men han tåler anklager og hatefulle utsagn, for som festivalsjef Dmitri Eipides skriver i festivalkatalogen i Tessaloniki: «Han våger å beskrive den palestinske siden som noe mindre éndimensjonal enn ordet ‘fiende’, våger å snakke om Israel utover offerretorikken og ideologiske termer om et utvalgt folk, våger å avsløre propagandamaskinen.»

Demonterer offerrollen

Sivan vokste opp i Jerusalem med sionistiske foreldre, men flyttet til Paris i tjueårene. Han har laget over ti kontroversielle dokumentarer, og markerer seg stadig med essays og som redaktør for det politiske tidsskriftet South Cinema Notebooks. Filmene dreier seg stort sett om overgripere – han mener offerfilmer bare viser resultater og ikke årsaker. Han vil etterlate publikum med et ubehag. Med sin første film om palestinere i en flyktningeleir, Agabat-Jaber (1987), erfarte han at filmen nærmest bare bekreftet publikums ønske om å være medfølende humanister. Slike filmer skjuler helst overgriperen. Siden har han ønsket å forstyrre publikum, med filmer som The Specialist: Portrait of a Modern Criminal (1999) og Jaffa, the Orange’s Clockwork (2009).

The Specialist tar for seg den israelske rettssaken til Adolf Eichmann, nazibyråkraten som organiserte transporten av jøder til konsentrasjonsleirene. Sivan hevder rettsprosessen var politisk, og understreker dette ved å manipulere noen av de mange arkivopptakene. De fleste arkivene fant han bortgjemt på et gammelt toalett. I Sivans klipping monteres inn en «refleksjon» av publikum i glassburet til den tiltalte, og en dommer monteres inn i en bildesekvens. Han mener rettsaken som varte i seks måneder burde ha vart i tre dager, men at israelerne ønsket å gi et ansikt til ondskapen. Sivan undersøker hva som utelates når historien skrives. Hvorfor tok israelsk etterretning Eichmann først i 1960, når de kjente til ham allerede i 1955? Det israelske rettsvesenet trosset internasjonale utleveringskrav, og hang mannen for nesten nøyaktig femti år siden – den eneste henrettelse under sivil lovgivning utført i Israel. Brukte Israel rettssaken politisk for å skrive sin historie?

Sivan mener dagens medløpere i Israel er de som unnlater å kritisere: «Når du kommer fra en apartheidstat, fra den hvite overklassen, med total frihet til å kritisere, om du som intellektuell eller kunstner ikke benytter muligheten til kritikk – da er du en ekte medløper.» Sivan tar ansvar for å demontere den gamle offerrollen som «legitimerer» angrepene på palestinerne.

Og det er overgriperne som avsløres i Sivans film om Jaffa, der israelerne – ifølge eksperter Sivan intervjuer – for lenge siden drev ut palestinerne for å overta appelsinlundene. Det kjente varemerket er forfalsket i nasjonalismens navn. Den israelske nasjonalismens ensidige identitet er også i søkelyset i filmen Izkor – Slaves of Memory (1990), der Sivan undersøker hva myten om det utvalgte folk og Israels fiendebilder i undervisningen gjør med landets skolebarn.

Fellesskap må være målet

Sivan stortrives i klipperommet over gamle arkivopptak, noe som også har kostet ham ryggen, med påfølgende operasjon og daglig trening. Han forteller at arbeidet er en kamp, som i et slagfelt – der tenker man ikke etter om man er trett eller sulten. Noe telefonen fra kona bekrefter, der hun under vårt møte innstendig ber ham holde opp og komme hjem. Men på gangen venter andre journalister.

– Du refererer til Hannah Arendt, Walter Benjamin og Michel Foucault, finner du motivasjon i etikk og filosofi?

– Engasjementet, det kommer fra å lese virkeligheten, svarer Sivan.

– Hvordan er det Israel du stadig arbeider i? Hva engasjerer deg til å arbeide så hardt for politisk endring?

– Vi har en hukommelse som forteller at vi er født ut av Auschwitz, men perspektivet er også at man skal tilbake til Auschwitz. Israel har et apokalyptisk virkelighetsbilde. Landets visjon er ikke om livet selv, men om dets destruksjon. Å ekspandere med nye bosettinger over hele 50 år er ingen løsning, men noe sludder. Det eneste som vil redde det jødiske samfunn i den arabiske verden, er integrasjon og deltagelse. Dessverre opprettholder Israel myten om at noen vil utrydde dem, de er klare til motangrep samme hva det koster, sier Sivan og fortsetter:

– Den israelske staten gir ikke ungdommen noen framtid. Landets er heller tilrettelagt for den paranoide, den som ønsker å bli forfulgt, for å vise at han hadde rett. I 60 år har Israel konstruert ideen om at noen ønsker å ødelegge oss, at vi forsvinner. Vi snakker om en nasjon som nå har nesten 200 atombomber. Det katastrofale med Israels holdning til Iran i dag, er at det kan ende med selvmord.

– Israel spiller på den moralske kreditt seks millioner lik en gang ga – at man har vært ofre, er ofre, og vil fortsatt være ofre. Hukommelsen kan således være et forferdelig våpen. Man kan ende opp med å kjempe kamper som ikke lenger er basert på den virkelige virkeligheten, sier Sivan.

– Anser du deg selv som en politisk filmskaper?

– Er det noen som ikke er det? De som nekter for det, er kanskje de mest politiske.

Sivan er beskjeden med å kalle seg dissident, fordi han mener han ikke tar samme risiko som de undertrykte gjør. Selv kjemper han for énstatsløsning i Israel, til forskjell fra den norske regjering. Han mener tostatspolitikken er feilslått:

– I 75 år har man snakket om en oppdelt stat som en god løsning. 75 år viser at det ikke er det. Nå må man spørre hvordan man kan bygge et fellesskap. Jøder og arabere lever jo allerede sammen i sin hverdag, fellesskapet må være målet.

En ny Oslo-avtale

I sin nye film Common State – Conversations (2011) lar han 25 intellektuelle, aktivister, akademikere, jøder og arabere diskutere énstatsløsningen. På en todelt skjerm virker det med de engelske undertekstene som om de snakker med hverandre, selv om det foregår på hebraisk og arabisk. Dette er noen av argumentene som sies i filmen: «på 1100-tallet hadde 97 prosent av jødene arabisk som morsmål», «jeg har både jødisk og palestinsk kultur i meg», «min beste venn er palestinsk, vår samtale flyter og er religiøs», «ingen kolonist har noensinne gitt fra seg noe frivillig», «vi trenger en etisk sameksistens», «vi må akseptere at vi lever i en arabisk region», «lik behandling og retten til å vende hjem er det sentrale, resten er bare fotnoter», «også de to tredjedelene som lever i diaspora må kunne bestemme», og «vi må akseptere hverandre som gjensidige partnere.»

Sivan mener at det flerkulturelle er veien å gå:

– Problemet ligger i jødenes tro på en unik identitet. Hvorfor kan man ikke akseptere mangfold? Dette er jo nettopp hva makten spiller på i dag. Hvis man er én, så er man også mot noe. Men hvis man er mangfoldig, så blir det mer komplisert å ha en fiende.

Hvordan ser du for deg at énstatsløsningen kan komme på plass?

– Det internasjonale samfunnet må gripe inn og opprette en internasjonal styrke i landet med makt. Dette dreier seg om mer enn bare Israel-Palestina, men om hele regionens framtid. Alle palestinerne må få rett til et likeverdig statsborgerskap. Vi må akseptere to språk i samfunnet, og både barnehager og skoler må begynne å blande arabere og jøder. Landet må ha én hær og ett politi, framfor alle disse forskjellige militsgruppene som nå eksisterer. I en felles stat kan regjeringen bare ha medlemmer som kjemper for denne løsningen. Okkupasjonen må avskaffes.

Sivan mener det er behov for en ny Oslo-avtale:

– Vi trenger en ny avtale om hvordan hele landet kan gjøres tilgjengelig for alle. Selv om den gamle Oslo-avtalen var svært urettferdig, og det som fulgte var en katastrofe, hadde den sine fordeler. Det skjedde et mentalitetsskifte. Norge gjorde tross alt mer enn andre europeiske land, men skulle bare ikke ha latet som om det var en forhandling blant likeverdige partnere. USA har de siste 30 årene opptrådt som en tredjepart, men de er en del av konflikten. Land som Norge, Sveits og Finland har en helt annen makt med deres nøytralitet.

© norske LMD. truls@lmd.no.