Det amerikanske paradokset

Løftet av en varm vind fra sør vaier Union Jack og sørstatsflagget side om side på bygningen til Nasjonalgarden i Mississippi. Det er i denne patriotiske institusjonen – «likt av alle, i motsetning til Jackson-politiet»  hun arbeider, Lindsey Lemmons. Den hvite familiemoren kaller seg «heller tradisjonell» og forteller at hun jogger «med en pistol i lomma» om morgenen. Ingen typisk profil for en antikapitalistisk demonstrant. Lindsey Lemmons er ikke desto mindre en av aktivistene i Occupy Jackson, den lokale avdelingen av Occupy Wall Street. Sist høst bodde hun i leir sammen med et tjuetalls venner i Smith Park, den offentlige parken i Mississippis hovedstad. Det var forøvrig under en joggetur i strøket hun oppdaget okkupasjonen og bestemte seg for å delta. «Jeg er ingen venstreradikaler, i motsetning til enkelte av mine venner i bevegelsen», sier hun. «Men i likhet med dem er jeg mot grådigheten til bankene og de multinasjonale selskapene, mot at de slipper straff, og mot grepet de har på politikken i dette landet.» Stemmer dette overens med holdningen til de «99 prosent» som anti-Wall Street-aktivistene hevder å representere? I den fattigste men også mest konservative delstaten i USA, er ikke det noen selvfølge.

Bibel og gevær

Når hun drar hjem etter jobb eller aktivistmøter, kjører Lindsey Lemmons strake veien mellom bensinstasjoner, evangeliske kirker og supermarkeder, på endeløse gater som synes skapt for å komme seg vekk fra sentrum snarere enn for å komme seg dit. I speilet forsvinner down town Jackson med sitt Capitol og sitt forretningsstrøk. Bortenfor ligger de hullete gatene og forfalne husene, der en av fire lever under fattigdomsgrensen og det er lettere å få tak i metamfetamin fikset på en primus enn å finne en åpen kafé. I området nord for Farish Street, der antisegregeringsmarsjene gikk for femti år siden, er det en eneste bygning der det fremdeles er virksomhet: F. Jones Corner, en bluesklubb der den røffe lyden holder trøstesløsheten på avstand helt til dagen gryr.

En golfbane hinter at vi kjører inn i Brandon, det pene villastrøket der Lemmons bor. «Jackson ble tømt for hvite i årene etter at det var slutt på rasesegregeringen,» forteller hun. «Mange flyttet hit.» De lokale myndighetene kan takke borgerrettsbevegelsen, som i 1964 sørget for at det ble slutt på det hvite overherredømmet: Nå har det flyttet hit, i en mer avdempet og velstående form. Ifølge siste folketelling har befolkningen i Brandon (87 prosent hvite) en nesten dobbelt så høy gjennomsnittsinntekt som i Jackson (81 prosent svarte). Men for enkelte er det fremdeles for mye raseblanding. «Jeg har naboer som klager over at det blir stadig flere svarte i strøket, nesten 30 prosent. De engster seg for at eiendomsprisene skal falle», sier Lindsey Lemmons.

Det er ikke så lett å skjønne hvordan naboene hennes holder oversikt over hvor mange svarte som bor i området: Husene ligger spredt i skogen. Men det gamle bunnfallet fra segregeringens tid er minst like gjenstridig som småinvestorenes frykt for verditap. En fersk undersøkelse viser at 46 prosent av de republikanske velgerne i Mississippi mener at blandingsekteskap burde være forbudt.¹ «Det er en god grunn til at Gud har skapt oss med ulike hudfarger, og det er på sin plass å ære Hans vilje og ikke gifte seg med noen som har en annen hudfarge enn den Han har valgt for oss», argumenterer en kvinne fra Mississippi i en epost til instituttet som gjennomførte undersøkelsen.² Seieren til den ultrakonservative Rick Santorum i det republikanske nominasjonsvalget i Mississippi 13. mars, viser at Bibel og gevær fortsatt er en vinnerkombinasjon. En kvinnelig nabo av Lemmons bekrefter det: Som republikaner og kristen til fingerspissene, er hun likevel for abort, fordi «det fjerner først og fremst de fattige og de svarte».

Fattige men tilhengere av de rike

Det er åpenbart at slaveritilhengernes tap under borgerkrigen ennå ikke er fordøyd, halvannet århundre senere, for nesten halvparten av de republikanske velgerne beklager at unionistene vant. Mississippi skiller seg i dette fra sine tidligere allierte, som North Carolina og Georgia. Der har den store tilflyttingen nordfra tynnet ut nostalgien for den strålende tiden.³

For en intetanende besøkende er det nedslående å se hvordan historien om slaveriet blir framstilt. I Vicksburg, en liten by på høydene over Mississippi-elva der sørstatshæren led et av sine mest knusende nederlag, har museet i den tidligere rettsbygningen viet et rom til Jefferson Davis, som en kort stund var president for konføderasjonen. Der henger det med store bokstaver en ytring tillagt en av hans slaver: «Hver farget mann han eide, elsket ham.» Under er det en plakat som pedagogisk understreker at «det var et spesielt forhold mellom Jefferson Davis og slavene hans»: «Han var ikke bare deres herre, men også deres venn». Jeg tar meg i å tenke på denne setningen fra Svart ungdom, Richard Wrights selvbiografi der han forteller om sin miserable barndom i Mississippi på 1920-tallet og den alltid nærværende frykt for den hvite mann: «Jeg visste at alle hvite i sørstatene regnet seg som negrenes venner.»⁴

Jeg diskuterer dette med Bill Sanders, en hvit farmer som etter at han gikk konkurs, arbeider som reparatør av landbruksmaskiner. I ledige stunder guider han kunnskapsløse turister i museet i Vicksburg. «Det fortelles mye tåpelig om slaveeierne, at de var brutale, rasister og alt det der, men i virkeligheten ble de svarte mye bedre behandlet på den tiden enn i dag. Kost og losji mot arbeid, det er mye bedre enn crack kjøpt for trygdepenger, tro du meg.» Sanders forteller at han tjener 2300 dollar i måneden, «det er peanuts når du har to gutter som drømmer om å studere, betaler 500 dollar i husleie og 500 i sykeforsikring». Wall Street? «Tyver, de er kompiser med Obama, alle som en.» Han akter ikke å okkupere parker «sammen med kommunister som vil ta våpnene fra soldatene våre». Sanders er ikke overvettes begeistret for republikanerne «og rotet deres», men Santorum liker han godt: «Det er en bra fyr som tror på det han sier.»

Den frivillige omviseren på museet i Vicksburg er som et bilde på Mississippi: fattig, men tilhenger av de rike. Den årlige gjennomsnittsinntekten er den laveste i hele USA (35 000 dollar, mot 65 000 i New Hampshire), men ikke desto mindre har velgerne i førti år stemt på den republikanske kandidaten i hvert presidentvalg. «Magnoliastaten» regnes som så til de grader tapt for demokratene at Obamas team har strøket den fra kampanjen sin.

Velkommen til USA

Det har ikke alltid vært slik. Gjennom en stor del av sin historie har det hvite flertallet i Mississippi (60 prosent, mot 37 prosent svarte) vært tilhengere av demokratene. De har representert «den sørlige modellen», i motsetning til de nordlige yankees, som var mot slaveriet. Det var først med Franklin D. Roosevelt, som ble valgt i 1933 med 95,98 prosent av stemmene i Mississippi, at demokratene begynte sin langvarige kulturrevolusjon. Det hang sammen med koblingen mellom svarte velgere og tilhengere av New Deal, og endringen ble konkretisert da den sentrale ledelsen i partiet støttet borgerrettsbevegelsen. Sørstatsdemokratene – the Dixiecrats – følte seg overkjørt, og prøvde i noen år å tviholde på segregeringen i kontrast til forræderne i nord. Det endte med at de, med tungt hjerte, kastet partiboka og gikk over til arvefienden. Fra da av fikk det republikanske partiet som oppgave å være garantist for the southern way of life. I Mississippi ble dette maktskiftet bekreftet i 1972, da et valgskred sendte republikaneren Richard Nixon til Det hvite hus med 78 prosent av stemmene i delstaten.

Ernest Camel, en ung, svart aktivist i Occupy Jackson, beskriver det lokale politiske panoramaet slik: «Her er det enkelt: De hvite stemmer republikansk, de svarte demokratisk. Av tradisjon, for å herme etter naboen, på grunn av valgreklame på TV eller prekener i kirkene. Ettersom de hvite er dobbelt så mange som de svarte, vinner det republikanske partiet, bortsett fra ved noen lokalvalg, som i Jackson. Uansett er det slik i USA at folk, svarte som hvite, sjelden stemmer i tråd med sine interesser.» Camel har en liten jobb i internavisa til det offentlige universitetet i Jackson, der det nesten bare er svarte studenter – en jobb «som gjør det mulig å betale regningene». Han er ikke særlig plaget av rasisme, i alle fall i mindre grad enn faren hans ble som arbeider i Kentucky.

Camel har mer påtrengende bekymringer. Faren har vært utsatt for en arbeidsulykke, men har aldri fått noen skadeerstatning. Trygd mottar han heller ikke, og må lene seg på familiesolidariteten. Skjebnen har ikke fart mildere med bestemor Margareth på 72. Hun har arbeidet hele livet for å ta vare på sine åtte barn, og kjempet, mellom to småjobber, for å få seg en utdannelse som sykepleier fra et baptistuniversitet. «Til redusert pris, på betingelse av at jeg også fulgte religionsundervisning,» forteller hun. «Jeg hadde ikke engang penger til å kjøpe meg ei lita bok». I 2005 måtte hun flykte fra orkanen Katrina som smadret huset hennes i New Orleans, og flyttet inn hos slektninger i Jackson. I tillegg til sin minimale bagasje hadde hun med seg en rullestol fra Medicare, det føderale programmet for eldre. Men noen uker senere fortalte en byråkrat henne at hun, av mystiske grunner, ikke lenger hadde rett til å beholde den. Fordi hun ikke hadde privat forsikring, noe som av og til er en forutsetning for offentlig hjelp? Eller at hun fremdeles var for bra stilt, med sitt ødelagte hus og sviktende ben? Uansett, en morgen kom det en utsending fra Medicare for å hente stolen. «De sa til meg at rullestolen kostet 6000 dollar. Men jeg hadde ikke en slik sum. Så da dro de av gårde med den.»

Siden har hun lært seg å gå igjen med små skritt, sammenbitte tenner og to hender plantet på hoftene. Huset hennes i New Orleans er ikke bygd opp igjen, men staten har nettopp skaffet henne et annet, flunkende nytt. Vi har kikket på det: Veggene har allerede spor av sopp, røykvarsleren henger og slenger etter en ledning fra taket, stikkontaktene er plassert fullstendig på måfå, oppvarmingen virker ikke. Nytt, men ubeboelig. «Velkommen til USA,» sukker Ernest Camel.

Fagforeningsallergi

Quentin Whitwell er mer avslappet. Han er sønn og barnebarn av advokater, selv advokat, slank og elegant, og leder tanken uvegerlig i retning av en manikyrsalong. Han er også et av republikanernes mest lovende framtidshåp. Mr. Whitwell er den eneste konservative – og én av to hvite – i byrådet i Jackson, som ellers er dominert av demokrater. Han har startet et lobbybyrå, Talon Group, som arbeider for flere store selskaper i Mississippi og Louisiana. Hans posisjon som lokal folkevalgt er neppe noen ulempe i den bransjen. Hvordan få bukt med den store fattigdommen i delstaten? «Mindre stat og mer ansvarlighet. Vi må trekke til oss bedrifter, skape arbeidsplasser, få folk til å slutte å tenke som hjelpetrengende.» De må følge hans eksempel: «Jeg har nok vært velsignet av livet, men suksessen har jeg skapt selv.» Whitwell rekker oss et dedisert eksemplar av en roman trykt for egen regning: Et verk «i den litterære tradisjonen etter William Faulkner, Tennessee Williams og Richard Wright», står det i all beskjedenhet på omslaget. Det er ellers Wright jeg kommer til å tenke på – igjen – når hobbyforfatteren understreker for hva det er verdt at han har «stor sympati for afro-amerikanerne».

Whitwells mantra – trekke til seg bedrifter, skape arbeidsplasser – har allerede materialisert seg. De seneste årene har flere titalls multinasjonale selskaper, blant annet Toyota og Rolls Royce, strømmet til Mississippi. På delstatens nettside skryter utviklingsavdelingen av «det svært fordelaktige klimaet» for investorer, i tillegg til «kvalifisert arbeidskraft i store mengder, som ikke er fagorganisert».

Denne røde løperen sjarmerte Nissan-gruppen. Mot slutten av 2000 etablerte den japanske bilprodusenten sin tredje produksjonsenhet i USA nettopp her i Mississippi. «En Guds velsignelse», skrev den lokale avisen om de fire tusen nye arbeidsplassene.⁵ For Nissan viste den guddommelige barmhjertighet seg i form av 363 millioner dollar fra staten, en lang rekke skattefordeler og en tomt på trehundreogtjue mål i Canton, omtrent tretti kilometer nord for Jackson.

Men det virkelig himmelske trumfesset for the deep south, det er den grenseløse forkjærligheten for fagforeninger. Så usannsynlig det enn kan virke, finnes ikke United Auto Workers (AUW) i telefonkatalogen i Mississippi. Har denne historiske fagforeningen, som hadde 1,5 millioner medlemmer på 70-tallet og fremdeles kan skilte med 700 000, strøket ut Nissan-fabrikken i Canton? Faktisk er det snarere omvendt. «Organisere meg? Er du sprø! Jeg ville fått sparken på minuttet», sier en opprørt svart arbeider gjennom det halvåpne bilvinduet før han kjører av gårde.

Frisone på USAs territorium

«Alle er livredde», betror en annen oss, der han fyller bensin ved motorveien i nærheten av fabrikken. «Stopper du opp et øyeblikk eller sier noe de ikke liker, bærer det ut porten øyeblikkelig. Arbeidet er svært hardt, og det er stor gjennomtrekk. På min produksjonslinje blir folk sjelden særlig lenge. Selv har jeg klort meg fast i to år.» Lønna er tolv dollar timen. Det er halvparten av det kollegene hans tjener på fabrikkene i Ohio og Michigan, der UAW er til stede. «Jeg vet ikke stort om UAW. Det eneste jeg vet, er at de ikke er velkomne her. For meg er tolv dollar bedre enn de åtte jeg tjente hos Wendy’s. Å jobbe i hurtigmatbransjen er noe skikkelig dritt. Så lenge det går hos Nissan, er jeg fornøyd.»

UAVs siste offentlige opptreden i Mississippi var i februar 2005: et to timer langt møte på et hotell i Jackson for å advare en håndfull folkevalgte, ledere og fagforeningsaktivister mot fagforeningsallergien til Nissan-direktør Carlos Ghosn. Det var også snakk om Mississippi som mål for multinasjonale selskaper på jakt etter lavtlønnet arbeidskraft – «en slags frisone på USAs territorium», ifølge en arbeidsrettsadvokat. Men etter dette har det ikke skjedd noe. I alle fall ikke noe synlig.

Etter iherdig leting fant vi likevel en offisiell representant for UAW. Charles Rice forsikrer om at han ikke lenger driver «reell fagforeningsaktivitet». Det er grunnen til at han ikke vil uttale seg om Nissan-fabrikken. Han går imidlertid med på å sette oss i kontakt med en mystisk kamerat som vet mer om dette. Men også der ble vi skuffet: «Sorry, jeg snakker ikke med journalister. Det er for farlig.» For et år siden truet UAW fra sitt hovedkontor i Detroit med å aksjonere mot bilprodusenter som krenket arbeidernes avtalte rettigheter. Det var nok til at næringslivet spydde ut edder og galle: «Vi kjenner til de uvettige kravene fra UAW, som sender arbeiderne de foregir å representere ut i arbeidsledighet. Det er på høy tid at folk i Mississippi forteller dem at vi ikke har bruk for noen fagforening i bilindustrien i delstaten vår», tordnet en talsmann.⁶

99 prosent?

I de mest konservative områdene finner man endatil arbeidsgivere som finner det ekstravagant å lønne personalet. Det er tilfellet i Vancleave, en striglet liten by med fem tusen innbyggere helt sør i staten, ved Mexicogulfen. Her er ni av ti innbyggere hvite og republikanere. Sally Beville er også hvit, og til overmål er hun pastor i metodistkirken. Likevel stemte hun på Obama i 2008, og regner med å gjøre det igjen i år. «Tidligere arbeidet jeg i Biloxi, ved kysten. Det var bedre der. Men en dag i 2005 åpnet jeg kirkedørene for husløse som hadde mistet hjemmene sine i Katrina-orkanen. Folk ble forarget, mine overhoder også. For å straffe meg, sendte de meg til Vancleave, den mest reaksjonære menigheten på disse trakter, noe som ikke sier lite.»

Sally Beville gjorde det verre for seg da hun hjalp latinamerikanske immigranter som ble utnyttet i kyllingfarmer, den viktigste landbruksressursen i Mississippi etter at bomullsdyrkingen forsvant. Hennes sympati for latinos sjokkerte sognebarna hennes, men noen så på henne som en mulighet til å skaffe seg arbeidskraft uten å måtte betale et vikarbyrå. «En dag kom en farmer til meg og spurte om jeg kunne skaffe ham et par latinos som tjenere,» forteller den eksentriske pastoren. «Han forsikret meg om at de skulle få losji, og kost også.» Da hun spurte om arbeidstiden, trakk farmeren på skuldrene og antydet at det selvsagt var snakk om arbeid som krevde at de var «svært disponible». Så kom spørsmålet om lønn. «Han så på meg med store øyne: «Lønn? Hvilken lønn? Jeg har jo sagt at de skal få kost og losji, mener du at jeg skal betale dem i tillegg?» Slik er mentaliteten hos mange her. Slaveriet preger fremdeles tankegangen.»

Konteksten tatt i betraktning, må man kanskje revurdere de «99 prosent» som Occupy Jackson påberoper seg. Lindsey Lemmons, joggeren med pistol i Smith Park, erkjenner det: «Problemet, i tillegg til den ene prosenten, er de 30–40 prosentene som innbiller seg at de er en del av den ene.» Sammensetningen av nettverket hun tilhører, tyder likevel på at den mest gjenstridige determinisme kan forvitre. Ed Yorum har lenge helt i konservativ retning. Som vietnamveteran lider han av en sjelden form for leukemi etter å ha blitt eksponert for agent orange. Men det er finanskrisen i 2008 og statens redning av bankene, som gjør ham forbannet: «I gamle dager ble spekulanter hengt, nå gis de bonuser! Jeg vil ikke ha et slikt USA lenger.»

Et grønt flagg

Av de om lag tjue personene som har holdt ut åtte uker i leiren midt i en by uten fotgjengere, er det ingen som svarer til bildet av en «marxistisk treningsleir» som lokalavisen The Clarion-Ledger tegnet de første dagene. Blant aktivistene fantes arbeidere og folk fra middelklassen på vei ned i fattigdom, hvite og svarte, unge med to eller tre jobber og eldre som ennå ikke var sluttet å arbeide. Ingen hadde noen aktivisterfaring.

Men et tjuetalls individer, selv om man legger til de to–tre hundre sympatisørene som sporadisk kom for å støtte dem, utgjør ikke 99 prosent av en befolkning. I Mississippi er det tre millioner innbyggere. Kan de i det minste være stolt av å ha hatt en merkbar politisk virkning? Spørsmålet ble stilt i februar, da gruppen beleiret byrådet i Jackson. Det dreide seg om å få representantene til å skrive under en resolusjon fra OWS som krevde en grunnlovsendring for å begrense næringslivets innflytelse på politikken i USA. Utgangspunktet var en høyesterettsdom fra januar 2010 (Citizens United), som med en svært vid tolkning av ytringsfriheten fjernet alle restriksjoner på bedrifters og lobbygruppers støtte til politiske kampanjer. Som en reaksjon på denne «fullstendige legaliseringen av ubegrenset korrupsjon», sier teksten som ble forelagt de folkevalgte: «Vi oppfordrer lederne i samtlige delstater til å endre USAs grunnlov og fastslå at de multinasjonale selskapene ikke er folket, at de ikke har samme rettigheter som folket, og at penger ikke er ytringsfrihet.»

Representantene delte seg. Av de seks demokratene støttet én (det symbolske) initiativet fra Occupy; de andre nølte. De kunne ikke se at det var i deres interesse å glede et tjuetalls «venstrevridde», men ville heller ikke gi velgerne inntrykk av at de forsvarte de multinasjonale. Saken ble utsatt flere ganger. Mr. Whitwell, den republikanske lobbyisten som i oktober hadde kalt okkupasjonen av Smith Park «imbesil», nektet selvsagt å bli assosiert med en tekst som kunne vekke mishag hos kundene hans, og som dessuten unnlot å nevne hans litterære talent.

I mellomtiden sørget lokale OWS-grupper og Wall Streets upopularitet for at resolusjonen vandret over hele USA. I slutten av februar var teksten allerede undertegnet av et hundretalls kommunestyrer, særlig i Los Angeles og New York, og av senatet i New Mexico. Et kart dukket opp på nettet. Snart var det studert av tre hundre tusen. På kartet er byer og fylker som hadde underskrevet resolusjonen, markert med et grønt flagg. Seiersflaggene er konsentrert i nord, og særlig i den nordøstre delen av landet, mens de glimrer med sitt fravær i sør langs en linje som går fra California til North Carolina, unntatt Florida. Motsetningen mellom yankees og dixies virker så avgjort uoverstigelig, men 6. mars skjer det noe dramatisk: Byrådet i Jackson godkjenner resolusjonen med seks stemmer mot én. Aktivistene gratulerer hverandre: i the deep south var et ensomt grønt flagg blitt heist. Ikke ennå over Nasjonalgarden, men det er et første steg.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 «46 Percent of Mississippi Republicans Want Interracial Marriage Banned», AOL News, 8. april 2011.

2 «The argument against interracial marriage», www.publicpolicypolling.com, 7. april 2011.

3 «Southern voters glad North won Civil War», www.publicpolicypolling.com, 25. april 2011.

4 Richard Wright, Svart ungdom [Black Boy], overs. Johan Borgen, Gyldendal 1947 [1945].

5 The Clarion-Ledger, Jackson, 10. november 2000.

6 Mississippi Business Journal, Jackson, 13. februar 2011.

(…)