Det overflødiges sjarm

Odessitter som skal møtes langs havnepromenaden presiserer alltid om det er på Pushkin- eller «hertug»-sida. Ingen tar seg bryet med å forklare hvilken hertug det siktes til. Det finnes bare én: franskmannen Armand du Plessis de Richelieu, borgermester i byen fra 1798 til 1811. Han troner nå som statue på toppen av den kjente Potemkin-trappa. Odessa skylder ham mye: byens første byplan, den offentlige belysningen, gater brolagt med lava fra Vesuv, de hvite akasietrærne fra Italia. Men først og fremst skylder den ham sin internasjonale karakter, for det var han som fikk tusenvis av europeere til å komme til byen. Italienerne reiste de fleste av bygningene, engelskmennene utførte kanalarbeidene, belgierne la trikkeskinnene. Operaen ville ikke vært der uten østerrikerne, mens skipene først og fremst kom med greske skipsredere.

I dag fotograferes unge nygifte ved føttene av statuen til «deres» Richelieu, for det bringer lykke. Han er blitt den typen bestefar som man kanskje neglisjerer i det daglige, men som likevel gir en følelse av trygghet med sin tilstedeværelse.

I ti dager hilste jeg på hertugen på vei til benken min på havnepromenaden, den andre til venstre i retning Pushkin-statuen. På denne benken satt jeg og ventet på frivillige, med en plakat på russisk: «Jeg har en gratis historie til deg, som du vil være den eneste i verden til å høre.» Av og til blåste vinden kraftig, unge suste forbi på rulleskøyter, en mann i kapteinsuniform prøvde å selge diktene sine. Jeg husker ikke lenger hvem som først lot seg friste av tilbudet mitt. Men jeg husker Boris, en trettiåring, som fikk kompisene til å vente fordi han var sulten på historier.

– Si ett ord, bare ett, sa jeg til ham.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Han nølte ikke et øyeblikk før han svarte:

– Seilbåt.

Før jeg satte meg ned på havnepromenaden, gikk jeg rundt i Odessa på leting etter et ideelt sted. Det måtte være folksomt og tilgjengelig på samme tid. Vanligvis, på steder som Antananarivo, Madagaskar eller i Polen, gikk jeg for markeder, for i mine øyne var det der energien var.

Med dette i tankene brukte jeg to dager på å utforske det viktigste historiske markedet i Odessa, Privoz («ankomsten»), hvor kjøpmenn begynte å selge varene sine rundt 1828. Markedet er omgitt av murer, har salgsbord av stein og antikke avløp. Markedet har bevart stemningen fra svunne tider, til tross for den uunngåelige strømmen av kinesiske varer. En gammel dame i slåbrok og fillete genser satt og spådde med en fugl på skulderen. En annen skrøt av sin hjemmelagde cottage cheese. En drukkenbolt som hadde forvillet seg inn i klesavdelingen tilbød medisin mot melankoli. I Privoz så jeg mer eksotiske ansikter enn i sentrum av byen: Usbekere nøt godt av monopol på granateplejuice, mens asiatiske kvinner hadde spesialisert seg på tilberedning av småretter – en sann delikatesse. Den berømte mørke og oljete vinen fra Odessa kunne kjøpes direkte fra tønner. Fisk fikk man både tørket, røkt og saltet. En særlig lekkerbisken var en type lettsaltet sardin som spises rå.

Jeg fikk imidlertid ikke innpass på dette livlige markedet som jeg likte så godt. I to timer satt jeg tomhendt ved grønnsaksraden mens de forbipasserende unngikk blikket mitt. Det endte med at jeg holdt fram skiltet mitt og tagg: «En historie?», «Gratis!», «Vær så snill!». Til slutt var det en epleselger som syntes synd på meg og ville ha en historie. Svieta valgte «ung pike», men for å være ærlig ble det ikke noen god historie ut av det. «Her tenker ikke folk på annet enn prisen», trøstet hun meg storsinnet. «Når man ikke har så mye å rutte med, blir det en anstrengelse å handle. Prøv heller i byen, der vil de nok høre på deg.»

På bussen måtte jeg nyse. «Prosit!», var det én som sa. «Jeg vet hva du lider av, det er solallergi. Jeg har det jeg også.» Det var en vits på flere måter, blant annet fordi det regnet. På gata henvendte han seg til meg igjen for å tulle, selv om jeg var en fremmed. I Odessa er ikke slik oppførsel uvanlig, her er nemlig samtale en offentlig affære. Ser man oppmerksomt rundt seg vil man legge merke til at gata er en scene. En dame løper rundt i en frisørsalong med en chihuahua på skulderen. Fiskere feirer en god fangst med en piknik, en far hjelper sin datter med å gå på stylter, de unge sitter på benkene og kysser, som om de har hørt på sangene til Georges Brassens. Det hverdagslige livet er preget av lystig improvisasjon. De haussmanske bygårdene skjuler bakgårder som ikke er like klassiske, hvor det råder fullt kaos. Men det er et kreativt kaos. Noen steller i hagen, andre samler på gamle stoler. Vedskjul er i ferd med å bli overgrodd av eføy, klesvasken danser i solen. Sentrum tilhører kattene. De er en hær, tøffe og kjælne på en gang. Siden bygårdene ikke er høyere enn fire etasjer, lever huskattene også i gata, mens deres omstreifersøsken kan leve et bedagelig liv på balkongene. Her er det uklare grenser mellom det tamme og det ville.

Etterhvert ble jeg kjent med Odessas sjel. Byens grunnleggelsesmyte har opphav i en hendelse som fant sted i 1800, seks år etter at byen ble grunnlagt. Med Katarina den stores død mistet odessittene sin beskytter og midler til å bygge ferdig havna. Den nye tsaren, Paul 1, hadde bestemt seg for å ødelegge morens prosjekter, men hadde svakheter som kunne utnyttes. Odessittene hadde fått med seg at han var glad i appelsiner. De skyndte seg å sende ham en last med tre tusen av favorittfrukten, med et løfte om jevnlige forsendelser hvis havna ble ferdigstilt. Ambassadørene kom tilbake med den eventyrlige summen på 250 000 rubler i gull, som lot arbeidene begynne igjen. Odessittene var stolte av det lure påfunnet og reiste et monument i dets minne, kjærlig kalt «minnet om bestikkelsen». Det har form som en kjerre, rund som en appelsin, som dras av hester i galopp.

Myten hviler på overbevisningen om at det er bedre å bruke list enn å kjempe mot overmakten. Denne politikken har ført til at maktens menn er skeptiske til innbyggerne i Odessa. Aleksander 1 anklagde for eksempel byen for å tiltrekke seg tyver, spioner og radikale sinn. På det arkitektoniske planet har byen blitt bevart nesten intakt, beskyttet av den monumentale sosialistiske realismens svøpe. Odessittene har fått et rykte for å være fantasifulle luringer, et rykte de pleier med omhu. En slik skikkelse beskrives i Ilf og Petrovs roman «Skatten i de tolv stoler», der helten Ostap Bender, en talefør bedrager, tenker så hardt på pølse at hundene begynner å følge etter ham. Forfatteren Isaak Babel skildret i sine Odessa-fortellinger de fattige gangsterne i byens jødekvarter med ømhet og humor.

Den odessittiske sjelen utvikler seg for hver generasjon. Selv om Odessa i dag tilhører Ukraina, definerer den seg i stor grad i forhold til den russiske hovedstaden. Universitetsgeologen Natasja oppsummerer forholdet slik: «Jeg liker ikke Moskva, for der tolker de det jeg sier bokstavelig.» Natasja insisterer på retten til å tøyse, til ironi, humor og overdrivelse, som hun setter opp mot de seriøse moskovittene og deres kjedelige, for ikke å si enfoldige, syn på ting.

I en by hvor gata er en scene, har en historieforteller som meg tilholdssted overalt, bortsett fra akkurat innenfor murene i Privoz, der det i motsetning til i resten av byen er kalkylen som styrer. På benken min, andre til venstre i retning Pushkin, fortalte jeg et trettitalls historier, med utgangspunkt i ord som «seilbåt», «havet», «reise», «ild», «katt», «frimerkesamler», og særlig ordet «kjærlighet», som fire ulike jenter valgte. Denne lengselen minte meg om Madagaskar, der heller ikke mennene var spart for ønsket om å elske. I Polen dukket, merkelig nok, ikke ordet «kjærlighet» opp en eneste gang. Hvorfor? Det kan være at det nærmest er tabu å uttrykke følelser direkte i land med konsumjag. Odessittene, som madagasserne eller polakkene, spurte meg om motivene mine. Hva jeg fikk ut av å fortelle? «Jeg gjør det for ingenting,» svarte jeg. «I en verden styrt av effektivitet og nytte, må man av og til gjøre noe uten et bestemt mål.» Odessittene virket mindre overrasket over dette enn polakkene, som om ideen om en gratis tjeneste og en øyeblikkets glede var nærere for dem.

Noen ønsket å få en bekreftelse på planene sine hos meg, som Boris, som hadde valgt «seilbåt» fordi han drømte om å kaste loss. Folk tok meg for å være en spåkone, som skulle garantere kjærlighet og lykke. Enkelte forventet å bli overrasket av historien min, noen kom for å spørre om råd, andre ga meg blomster. Odessittene satte utvilsomt pris på det overflødiges sjarm, så mye at jeg ble invitert til å delta på et kurs i russisk fortellerkunst. Men det er en annen historie.