Grobunn for en sekt

Faktisk har hele det politiske apparatet bidratt til å radikalisere sekten, alt fra Folkets demokratiske parti (PDP) til opposisjonen i nord, Alle nigerianske folks parti (ANPP), samt de militære sikkerhetsmiljøene rundt president Goodluck Jonathan. Sekten har, siden den oppsto på begynnelsen av 2000-tallet nordøst i landet, blitt utsatt for en voldsom undertrykkelse.

Politisk pressmiddel

Jama’atu Ahlul Sunna li Da’awati wal Jihad (Samfunnet av disipler for utbredelse av hellig krig og islam) ble etter hvert kjent gjennom initialene BH: Boko Haram – «book» på pidginengelsk og «forbudt» på arabisk. Fra juli 2009 til februar 2011 påtok organisasjonen seg ansvaret for 64 angrep, selvmordsangrep, henrettelser og ran, enkelte utført midt i sentrum av den føderale hovedstaden, Abuja. 935 mennesker er blitt drept, flesteparten nigerianske muslimer.

Boko Harams ry står ikke tilbake for katiba (de militante i Al-Qaida i Nord-Afrika) eller de somalske shebab (kjempende islamister). Internasjonal presse er tatt på sengen og spør seg – muligens litt forhastet – om landet med 160 millioner innbyggere vil splittes i et muslimsk Nord og et kristent Sør.¹ Dermed overser de at den virkelige splittelsen er den ekstreme fattigdommen i dette landet der over 60 prosent av innbyggerne lever på under to dollar dagen. De tolv delstatene i nord – mot grensene til Niger, Tsjad og Kamerun – er de minst utviklede delene av landet. Ulikhetene i forhold til sør er også blitt større etter at landet i 1999 fikk en sivil president, den tidligere generalen Olusegun Obasanjo, etter fem år med diktatur under general Sani Abacha.

Tre fjerdedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen i delstaten Borno, der Boko Harams yusufiyas (etter navnet til deres avdøde åndelige leder Ustaz Muhammad Yusuf) startet sin blodige virksomhet. Det er nasjonal rekord. Bare 2 prosent av barna under 15 måneder er vaksinert. Tilgangen til utdanning er svært begrenset: 83 prosent av de unge er analfabeter og 48,5 prosent av barna i skolealder får ikke skolegang. 34,8 prosent av muslimene i aldersgruppen 4–16 år har aldri gått på skole – ikke engang en koranskole.²

Yusuf begynte å gjøre seg bemerket tidlig på 2000-tallet. Han var da 30 år og drev som predikant i fødselsdelstaten Yobe, nabodelstaten til Borno. Han skilte seg ut blant de titusener av omreisende predikanter i en kvietistisk tradisjon som preket tilbakeholdenhet. Tilhørerne sine fant de særlig på markedsplassene i de store byene. Yusuf sto i opposisjon til en annen nigeriansk muslim, Abubakar Gumi (død 1992), ideologen bak den ny-hanbalitiske bevegelsen Yan Izala.³ Denne bevegelsen roet seg betydelig etter at sharia ble innført i nord i 2000 – et av dens hovedkrav. Bevegelsen gikk også med på å delta i de offisielle kommisjonene som skulle implementere de muslimske lovene i disse områdene. Men innføringen av sharia viste seg å være mindre religiøst enn politisk fundert. Befolkningen spottet den. I virkeligheten brukte det politisk-militære miljøet i nord sharia som pressmiddel i deres tvekamp med sentralmakten. Den obligatoriske almissen zakat, en av islams fem søyler, ble ikke innført i det hele tatt.

Som teologistudent ved universitetet i saudiarabiske Medina ble Yusuf inspirert av egypteren Shukri Mustafas intolerante forkynnelsen basert på ekskommunikasjon og eksil. Han kritiserte krast myndighetene i Abuja. For Yusuf var en streng håndhevelse av islamsk lov et rettsideal i overensstemmelse med Profetens påbud. Han nektet å delta i valg og boikottet den nigerianske matvareindustriens kjente varemerker, som Maggi og Dairy Milk. Denne avvisningen av «moderniteten» har imidlertid ikke hindret enkelte av Boko Harams drapsmenn i å bruke motorsykkel når de skal likvidere tilhengere av Izala eller medlemmer av sufi-broderskap som Tidjaniyya og Qadiriya.

Følelse av bitterhet

Allerede på begynnelsen av 80-tallet fant det sted voldelige sammenstøt mellom «antivestlige» muslimske sekter i Nord-Nigeria. Maitatsine-bevegelsen, som gikk så langt som å forby armbåndsur, strømmet ut i gatene i Maiduguri og Kaduna. I april 1984 slo militæret hardt til mot sektmedlemmene som hadde forskanset seg ved markedet i storbyen Kano. 3000 mistet livet.

Høsten 2003 angrep føderalt politi Yusufs «hellige by», Kannamma, dypt inne i delstaten Yobe. Mange av sektmedlemmene ble drept. 22. desember 2003 innledet Boko Haram sine første offensiver mot sikkerhetsstyrkene, for så å trekke seg tilbake til Maiduguri, hovedstaden i Borno. Der arbeidet de i det skjulte foran valget i april 2003, for den nye guvernøren, Ali Moddu Sheriff. Et av Sheriffs valgløfter var strengere håndhevelse av sharia. Så snart han var valgt, utnevnte Sheriff et framtredende medlem av Boko Haram, Buju Foi, til leder for det nyopprettede departementet for religiøse saker. I Maiduguri opprettet sekten en moské og en skole. Disse etablissementene trakk snart til seg arbeidsledig ungdom fra området, men også mislykkede studenter og fattige funksjonærer. Bakenfor religionen lå en felles følelse av bitterhet: De følte seg sviktet av elitene, av sentralmakten og av det korrupte og brutale føderale politiet.

I oktober 2004 angrep medlemmer av Boko Haram en konvoi med 60 politimenn i nærheten av Kala Balge, på grensen til Tsjad. Tolv ble tatt som gisler og senere drept. I Abuja begynte etterretningstjenestene i Nigeria (State Security Service, SSS) å bli bekymret. Men president Obasanjo hadde andre prioriteringer: opprøret i Niger-deltaet, der ungdomsgjenger gikk løs på oljebrønnene. Yusuf ble arrestert av SSS og overført til Abuja, før han omsider ble satt fri.

I april 2007 overtok muslimen Umaru Yar Adua som president etter Obasanjo. Ved guvernørvalget i Maiduguri støttet Boko Haram nå majoritetens kandidat, Kashim Ibrahim Imam. Men Sheriff ble gjenvalgt etter en valgkamp preget av flere politiske mord. Fire år etter at han brukt Boko Haram for å komme seg til makten, erklærte han nå krig mot sekten. I juni 2009 ble 15 sektmedlemmer på motorsykkel drept av delstatspolitiet, som anklaget dem for ikke å ha brukt hjelm. Disse sektmedlemmene hadde noen dager i forveien deltatt i begravelsen til en av deres egne, som var drept av de samme ordensstyrkene. Yusuf erklært på internett at han aktet å hevne seg. Og 26. juli samme år satte Boko Haram i gang en storoffensiv i fire av delstatene i nord, med angrep på banker og politistasjoner. Den føderale hæren og politiet slo tilbake: over 800 døde, uten tvil hundrevis av henrettelser uten lov og dom, blant dem Yusuf selv. Bildene fra Yusufs henrettelse ble spredt på nettet, noe som radikaliserte sekten. Til denne dag har ingen granskningskommisjon blitt utnevnt av regjeringen for å kaste lys over disse blodige begivenhetene i juli 2009.

Noen måneder tidligere hadde Boko Haram angrepet et fengsel i Bauchi og befridd over 700 fanger, blant dem et hundretalls sektmedlemmer. Sekten spredte seg nå helt til det ulmende Jos midt i landet. Helt siden tidlig våren 2000 har byen vært episenter for voldsomme sammenstøt mellom trossamfunn, som egentlig var en politisk kamp om makten i delstaten.⁴

Rykter om hemmelig samarbeid

Boko Haram har ikke lenger noen sentral ledelse, men en shura, et råd, som trolig omfatter et titalls menn. Dette rådet hviler på to hovedceller. Den «historiske» cellen, ledet av Yusufs tildigere assistent, Abubakar Shekau, retter sine operasjoner mot politimenn, politiske ledere og imamer som «lyver og skjuler seg bak religionens kappe».⁵ Denne cellen finansierer operasjonene med å rane banker som tar renter, og sannsynligvis også gjennom midlertidige våpenhviler.

Den internasjonale cellen, bestående av medlemmer som flyktet til utlandet etter juli 2009, ledes av Mamman Nur, med bånd til den internasjonale jihadismen. Denne cellen står bak endringen i aksjonsmåter og angrepsmål: for eksempel selvmordsangrepet mot en FN-bygning i Abuja 23. august 2011, det første i Nigerias historie. Nurs menn har også angrepet flere kristne kultsteder, blant annet det svært symbolske attentatet 25. desember 2011 i Abudja-forstaden Madalla. 20. januar i år angrep Boko Haram delstatshovedstaden Kano i den nordlige delstaten med samme navn. Åtte koordinerte angrep mot politistasjoner og SSS-kontorer. Bilbomber og drapsmenn forkledd som politi sørget for mer enn 180 døde.

Hvorfor slå så hardt til i hjertet av de muslimske områdene, med fare for fremmedgjøre seg fra befolkningen? I Kano hadde sektens lokale representant, Abubakar Shekau, reell sympati hos folk flest. Han hadde også støtten til den tidligere guvernøren, Ibrahim Shekarau, som tapte ved valgene i 2011. Kan det være at denne spenningsstrategien – som nå har fått oppmerksomheten til det amerikanske utenriksdepartementet – tjener andre aktører?

«Den største grunnen til uro er ryktene om et hemmelig samarbeid mellom Boko Haram og politiske og administrative ledere,» mener forskeren Morten Boos. «Det er ikke funnet noe bevis for dette, men man kan se det som et tegn på midlene enkelte er villige til å bruke for å vinne makt og rikdom.»⁶

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Se Joe Brock, «Boko Haram, between rebellion and Jihad», Reuters, 31. januar 2012.

2 Muhammad Nur Alkali, Abubakar Kawu Monguno og Ballama Shettima Mustafa, «Overview of islamic actors in Northeastern Nigeria», Nigeria Research Network, University of Oxford, januar 2012.

3 Hanbalismen er den strengeste av de fire madhhab’er (religiøse tankeretninger for muslimsk juss) innenfor sunni-islam.

4 Mens verdens øyne var rettet mot New York 11. september 2001, raste det i Jos kamper mellom kristne og muslimer som krevde over tusen liv.

5 Ibrahim Shekau, 11. januar 2012, www.youtube.com.

6 Se Morten Bøås, «Violent Islamist uprising in Northern Nigeria», Norsk Ressurssenter for Fredsbygging (NOREF), 27. januar 2012, www.peacebuilding.no.

(…)