Idealistenes krig

Italienske Vittorio Giardino var en av voksen-tegneserienes frontkjempere og store stilister på 80-tallet med de politiske thrillerne Menneskejakt i Istanbul og Ungarsk rapsodi.1 Nå topper han krimkrøniken fra mellomkrigstiden ved å sende den middelaldrende helten Max Fridman til den spanske borgerkrigen i No Pasarán. Høsten 1938 kommer Fridman til Barcelona for å finne en forsvunnet kamerat, og dras inn i borgerkrigens sluttfase. Han har vært her før. I begge de to tidligere albumene refereres det til den spanske borgerkrigen. I Ungarsk rapsodi handler det om en båt med våpen til Francos nasjonalister, og Fridman forteller at han har deltatt i de internasjonale brigadene. Vi tas altså med tilbake til Fridmans formative konflikt og miljø.

Historien og storpolitikken ligger som et nett gjennom den fiktive kriminalintrigen. Fra de ideologiske konfliktene blant republikkens forkjempere til de italienske fascistenes luftangrep over Barcelona. Samtidig som Fridman løser krimgåter, er han også på sporet av mellomkrigstidens totalitære brytninger i Europa. No Pasarán springer også ut av vår tid. Det var beleiringen av Sarajevo som ga Giardino koblingen til beleiringen av Madrid og den spanske borgerkrigen da han begynte å tegne historien.

Nesten ti års arbeid ligger bak albumtrilogien som i dansk utgave er samlet i en fyldig bok med historisk bakgrunn, ubrukte manusfragmenter, skisser og utfyllende illustrasjoner. Giardino er en usedvanlig tegner. Han er en av de få som har klart å fornye Tintins rene linje i en realistisk retning uten at stilen blir stiv. Streken syder av eleganse, estetikk og kontroll, men også temperament og dynamikk. Borgerkrigens Barcelona tar form med fantastiske bilder av Parque Güell, Rambla og Pueblo Español.

Kampen for Israel

De internasjonale antifascistiske brigadenes kamp er i Giardinos fortelling idealistenes krig. Den franske forfatteren Yann og tegneren André Juillard, også han en av den moderne rene linjens mestere, skildrer internasjonalt krigsengasjement fra en annen ideologisk kant: Israels nasjonsbygging i den arabisk-israelske krigen i 1948, altså ti år etter Fridmans Barcelona. Mezek heter albumet, oppkalt etter de tunge og utstabile flyene israelerne fikk smuglet ut fra Tsjekkoslovakia på tross av våpenembargoen.

Ståstedet er proisraelsk, der den nye staten kjemper for uavhengighet. Luftvåpenet mangler piloter og rekrutterer jødiske idealister fra hele verden. De utenlandske frivillige – vi møter svensker, amerikanere, briter og italienere – får betalt, så grensen mellom idealisme og profitering er flytende for en del av dem. Dramaet rommer også den interne maktkampen mellom Menachem Begins Irgun og president Ben-Gurion.

Både No Pasarán og Mezek har relativt nyanserte menneskeskildringer, men er likevel farget av en heroiserende tilnærming til det å kjempe for rettferdighet i krig. Seriene gjør ingen distinksjon mellom idealisme og fundamentalisme. Som tapende part og med fascismens overgrep tåler Max Fridmans internasjonale brigader ettertidens blikk. For Mezek er uklarheten ikke bare politisk tvilsom, den er også kunstnerisk uforløst. Problemet er ikke i og for seg at serien er et stykke propaganda, men at serieskaperne begrenser seg til å være fortidens fluer på veggen, og gir den israelske nasjonsbyggingen verken en historisk eller moderne kontekst.

Barneblikk fra Babylon

Fransk-libanesiske Lamia Ziadés selvbiografi Bye Bye Babylon er interessant som motstykke til de to sjangerserienes krigsbilder. Hun vokste opp i Beirut på 70-tallet, og gir et barns – og et sivilt – blikk på borgerkrigen i årene 1975–79. Her er perspektivet flyttet fra krigshandlingene til konsekvensene av krig.

Med vekst i turisme, landbruk og bankvirksomhet var Libanon et relativt rikt land før borgerkrigen. Beirut var kjent som en glamorøs by, med luksushoteller og ditto kasinoer og barer. Ziadé kommer fra en velstående kristen familie. Det økonomiske oppsvinget dempet derimot ikke konflikten mellom konservative kristne og palestinske flyktninger. Boka skildrer hvordan Libanon faller fra hverandre i krigen.
Ziadé er en allsidig kunstner som jobber både med bøker og utstillinger. Bye Bye Babylon er ingen tradisjonell tegneserie, men en krysning av serie, bildebok og kunsttrykk. Nøktern og kort prosa beskriver hendelsene med en voksen forståelse. Bildene er flyktige, til dels barnslige, detaljer. Kjente merkevarer, sukkertøy og tegneserier fyller sidene, sammen med bilder av milits, hoteller i brann og våpen. Kontrasten mellom de reklameaktige velstandsmotivene og krigens ødeleggelser føles både absurd og fryktelig realistisk.
@ norske LMD

Vittorio Giardino, No Pasarán – Max Fridman i Den Spanske Borgerkrig, Fahrenheit, 2011, 240 sider.

Yann og André Juillard, Mezek. Cobolt, 2012, 64 sider.
Lamia Ziadé, Bye Bye Babylon – Beirut 1975-1979, Interlink Graphic, 2012.
1 Vittorio Giardino, Menneskejakt i Istanbul, Semic, 1987; Vittorio Giardino, Ungarsk rapsodi, Semic, 1988. (…)