Ideologisk akrobat

«Den usynlige hånden er den liberalistiske teologiens hellige ånd, hånden som skal gi kollektiv lykke ut av en rekke egoistiske individuelle handlinger i tråd med Vitenskapen og Naturens orden.» Denne blasfemiske setningen, for både den hellige treenighet og den tradisjonelle høyresiden, er hentet fra Marine Le Pens siste bok, Pour que vive la France.¹ Boka, som ble gitt ut midt i valgkampen, overrasker med sine ordvalg. Den lesser på med «ultraliberalismen», «ideologien til en internasjonal, globalisert herskerklasse», dette «nye aristokratiet» som det gjelder å kvitte seg med fortest mulig. Den institusjonelle høyre- og venstresiden deler «den samme globaliseringsideologien skapt av den ultraliberalistiske kapitalismen, som tjener interessene til et oligarki.»

Sosial strategi

Le Pen er ikke redd for å trekke veksler på forfattere som mildt sagt har lite til felles med ytre høyre. Den venstreorienterte økonomen Philippe Askenazy siteres to ganger, fra hans Manifeste d’économistes atterrés (De sjokkerte økonomers manifest).² To verk av denne avisens Serge Halimi brukes også, et for å påpeke markedets erobring av det mentale rommet og et for å kritisere «journalistaristokratiet». «Globaliseringen er en allianse mellom konsumerismen og materialismen, som fjerner Mennesket fra Historien og kaster det inn i det Gilles Lipovetski kaller ’tomhetens tidsalder’,» skriver Front nationals partileder. Fra den franske historikeren Emmanuel Todd til Franklin Roosevelt, fra Karl Marx til den proteksjonistiske økonomen Maurice Allais, setter hun fyr på all veden hun finner for å holde liv i sin anklage mot «globaliseringen».

Den som tydeligvis har imponert henne mest, er filosofen Jean-Claude Michéa, «i samtaler, opphetede debatter som har satt meg opp mot enkelte av mine venner i så viktige saker som den sekulære staten, republikken, frihandelen og slutten på euroen». Kandidaten støtter seg flere ganger til Michéa, så ofte at hun ber «ham vennligst unnskylde nasjonaliseringen [av ham]». Hun har lest hans Blindsporet Adam Smith³ og forstått at venstresiden har sviktet sine idealer, sluttet «å forsvare de folkelige klassene, arbeiderne, for å fordufte i kampen for de ekskluderte og de papirløse».

Le Pen bruker dette til å gi en lite troverdig tilbakeskuende hyllest til motstanderleiren: «Venstresiden har siden sin fødsel konstant ledet store frigjøringskamper. Den innledet sin politiske historie i Fornuftens navn, mot dogmene: Opplysningstenkerne og encyklopedistene angrep den avskyelige kirken, fordi de mente den undertrykte folks sinn.» De høyreekstreme avisene Rivarol, Minute og Présent – som fortsatt ikke fullstendig har tatt Marine Le Pen til seg – vil like dette.

Selv i fordømmelsen av innvandringen, kjernen i hennes kritikk mot «globaliseringen», passer Le Pen på å bruke sosiale argumenter. Hun snakker om «konkurransen med alle arbeiderne i alle andre land», som vil ende med å forverre de franske arbeidernes lønninger. Hun trekker fram «utflaggingen i hjemmet» og «det moderne slaveriets avskyelige maske». Også her trekker hun ubekymret veksler på utsagn fra motsatt leir. Hun graver fram et sitat fra Pierre Mendès France, fra 19. januar 1957, der denne tidligere sosialistiske statsministeren sier at landet bør beholde retten til «å begrense innvandringen til Frankrike, særlig når de økonomiske konjunkturene gjør det nødvendig, og verne seg mot faren for arbeidsledighet og en importert senkning av levestandarden».

Front nationals presidentkandidat henter også argumenter fra et brev generalsekretæren for det franske kommunistpartiet (PCF), Georges Marchais, sendte til lederen for Den store moskeen i Paris, 6. januar 1981. Marchais forklarte her hvorfor «man må stoppe innvandringen, for ikke å kaste nye arbeidere ut i arbeidsledighet,» og trakk fram «spenningene» og fenomener som «gettoer». Men som leder for Parti du gauche, Alexis Corbière, avslører har hun «glemt» å sitere en annen setning fra Marchais’ brev som sier at «det som driver oss, er interessefellesskapet, solidariteten med arbeidsinnvandrerne. Det motsatte av hat og brudd.»⁴

Kampen mot «globaliseringen» er hovednøkkelen for Front national, med den skal de forene kritikk av økonomisk frihandel med innvandringsfiendtlighet. Le Pen ønsker «reindustrialisering og hjemhenting av industri», kun dette vil «åpne for virkelig miljøvern». Hun går inn for proteksjonisme og å forlate euroen. Strategien med å låne sosial tematikk for å utarbeide sitt politiske prosjekt, er for systematisk til ikke å være grundig gjennomtenkt.

Røde Marine

«Jeg har ingen kvaler med å si det: Avgrunnen mellom venstre og høyre eksisterer ikke lenger,» kan vi lese. Hennes standpunkt innen sikkerhet og innvandring er ikke desto mindre trygt forankret på den hardeste høyreside, selv om enkelte oppmykninger skiller hennes program fra farens for fem år siden.

Hennes holdninger til innvandring er fortsatt radikale: Hun Hun vil «redusere den lovlige innvandringen innen fem år fra 200 000 til 10 00 ankomne per år» og «oppheve jus soli»⁵. Le Pens elskede «nasjonal preferanse» har veket plassen for «nasjonal forrang». I 2007 foreslo faren å «reservere sosialhjelp og familieytelser til franskmenn». I dag mener datteren at bedriftene må gi forrang til «personer med fransk nasjonalitet når kompetansen er lik», den samme logikken skal også gjelde for sosialboliger. Familieytelser skal «reserveres for familier der minst en av foreldrene er franske eller europeiske».

Det er på det økonomiske feltet at faren og datteren tydeligst skiller seg fra hverandre. Faren, Front nationals historiske leder, la ikke skjul på sin beundring for Ronald Reagan. Som tidligere poujadist⁶ var han en iherdig forsvarer av fritt næringsliv og fordømte ustanselig «statismen» og «skattismen». I 2012 snakker Marine Le Pen om en «sterk stat som kan holde finanssektoren og spekulasjonen i sjakk» og frykter ikke en «nasjonalisering, om enn delvis og midlertidig, av vanskeligstilte banker». Faren ville ha 20 prosent inntektsskatt for de høyeste inntektene, mens datteren vil ha en toppskatt på 46 prosent. Der Le Pen ønsket å «vende tilbake til en lovfestet pensjonsalder på 65 år», lover den nåværende presidentkandidaten at den skal «gradvis senkes til 60 år» og at «formålet må være å vende så raskt som mulig tilbake til prinsippet om 40 års opptjeningstid for full pensjon.»

På spørsmål om disse forskyvningene, forsvarer Front nationals leder seg med verdensutviklingen. En viss nostalgi for etterkrigstidens Frankrike med tre tiår med kontinuerlig økonomisk vekst, les trentes glorieuses, skinner gjennom i Marine Le Pens uttalelser: «Frankrike, med sin blandingsøkonomi, sin innflytelsesrike stat som begrenser de økonomiske kreftenes frie spill, med sitt sosiale sikkerhetsnett og minstelønn, med sine ’dyre’ offentlige tjenester, sin skole og ’ulønnsomme’ administrasjon, sitt sjenerøse helsesystem, sine store monopol på gass, strøm, transport og post, var langt fra det ultraliberalistene drømte om.» Le Pen forsikrer også at hun vil gjenopplive «den strategiske planleggingen» og refererer til den «glødende forpliktelsen» De Gaulle likte å snakke om.

Alt dette krasjer med røttene til det mangfoldige franske ytre høyre, som Jean-Marie Le Pen klarte å forene på 70-tallet. Den tidligere Front national-lederen Yvan Blot kveles av indignasjon: «[Marine Le Pen] er Vestens siste marxist. Hennes velgere, som er opptatt av innvandring og trygghet, vil bli overrasket av gapet mellom deres bekymringer og Røde Marine!»⁷

Hvor mye skal vi legge i det en kandidat skriver under en valgkamp? Le Pens kampanjeleder, Florian Philippot, forsikrer om at «hun har ført pennen fra A til Å». Denne eliteskoleutdannede rådgiveren som har gått fra Jean-Pierre Chevènements venstreorienterte parti MRC (Mouvement républicain et citoyen), innrømmer likevel at boka er resultatet av et «to år langt kollektivt arbeid».

«Kvinners frihet til å ikke ta abort».

Viser ikke disse skriftene et forsøk på å få større oppslutning? Front national har i dag monopol på ytre høyrefløy. Partiet kan dermed stole på sine tradisjonelle velgere og samtidig lete etter nye. For eksempel skolelærerne som Le Pen henvendte seg til på denne måten under en konferanse om utdannelse arrangert av partiets tenketank Idées Nation, 29. september 2011: «Lenge har det vært en misforståelse mellom oss. Lenge har vi gitt inntrykk av at dere er våre fiender. Lenge har vi ikke visst å snakke sammen, finne ordene […]. Lenge har vi begått den feilen å tro at dere var medskyldige eller likegyldige til ødeleggelsen av skolen. For det store flertallet av dere var det en feil og den tiden er over.»

På samme vis kan kritikken av et urettferdig og motsetningsfullt økonomisk system i ubalanse – i kontekst av krisen – være en realistisk strategi for å erobre folkelige samfunnslag.

Det er fristende å rope på bedrageri. En rekke av Marine Le Pens tilsynelatende sosiale standpunkt overlever ikke en nærmere granskning. Hun lover en ren «sterk stat» og kritiserer reformorganet RGPP (opprettet i 2007 for å senke de offentlige utgiftene) for omfattende fjerning av offentlige stillinger, men hun slår seg sammen med de regionale myndighetene for å utarbeide «en nødvendig plan for å redusere eller stabilisere arbeidsstyrken deres». Et annet eksempel: Programmet trekker fram en økning på 200 euro netto for lønninger opptil 1,4 av grunnbeløpet, finansiert av en «sosial avgift på import», men det dreier seg i realiteten om å senke andre sosiale avgifter, noe som ikke lar seg oversette til noen omfordeling av rikdom – en problemstilling som er fullstendig fremmed for partiet.

Dessuten sliter Le Pen med å forsone de to delene av propagandaen sin, som potensielt kan nå fram til to ulike velgergrupper. Abortspørsmålet er symptomatisk for hennes vansker med å tilfredsstille både partiets tradisjonelle velgere, som er svært fiendtlige til svangerskapsavbrudd, og hennes potensielt nye som er opptatt av kvinners rettigheter. I valgprogrammet har hun valgt denne tvetydige setningen: «Kvinners frihet til å ikke ta abort». Hun presiserer at offentlig dekning av svangerskapsavbrudd skal «ikke prioriteres», eller også fjernes i tilfelle underskudd.

Sarkozys offensiv på Front nationals tradisjonelle hjertesaker, delvis kronet med suksess i meningsmålingene, har tvunget den høyreekstreme kandidaten til å vende tilbake til en hardere retorikk om innvandring og islam. Hun anstrenger seg samtidig for ikke å forlate den økonomiske protesten, som hun håper skal vinne stemmer i arbeider- og middelklassen. Konkurranse mellom Sarkozys UMP og Front national begrenser seg likevel til Marine Le Pens nyskapning, for hun kan ikke risikere å kutte båndet fullstendig til partiets historiske røtter.

Oversatt av R.N

Fotnoter:
1 Marine Le Pen, Pour que vive la France (For at Frankrike skal leve), Jacques Grancher, Paris, 2012.

2 Philippe Askenazy, Thomas Coutrot, Andre Orléans og Henri Sterdyniak, Manifeste d’économistes atterrés. Crise et dettes en Europe : 10 fausses évidences, 22 mesures en débat pour sortir de l’impasse [Manifest for forferdede økonomer. Krise og gjeld i Europa: 10 falske bevis, 22 tiltak under debatt for å gå ut av blindsporet], Les liens qui libèrent, Paris, 2010.

3 Jean-Claude Michéa, Impasse Adam Smith. Brèves remarques sur l’impossibilité de dépasser le capitalisme sur sa gauche [Blindsporet Adam Smith. Korte anmerkninger om umuligheten av å overskride kapitalismen mot venstre], Flammarion, Paris, 2006.

4 Alexis Corbière, «Marine Le Pen, un livre absurde et dangereux pour la France» [Marine Le Pen, en absurd bok som er farlig for Frankrike], 3. februar 2012, www.placeaupeuple2012.fr.

5 Retten til statsborgerskap for alle som er født på den aktuelle statens territorium.

6 Poujadisme er betegnelsen på en bevegelse som ble grunnlagt av Pierre Poujade på begynnelsen av 1950-tallet. Organisasjonen skulle forsvare handelsfolk og håndverkere mot høyt skattenivå og modernisering. I utvidet forstand betegner poujadisme i dag sterk motstand mot den økonomiske og sosiale utviklingen, og blir ofte beskrevet som «småborgerlig konservatisme».

7 Yvan Blot, «Un livre néomarxiste–Quand Marine Le Pen devient Marine la Rouge» [En nymarxistisk bok? Når Marine Le Pen blir Røde Marine], Atlantico, 4. mars 2012, www.atlantico.fr.

(…)