Sårbare Sahel

«Manglende evne til å kjempe mot opprøret og terroristgruppene i nord»: De unge offiserene i kamuflasje som tok makten i hovedstaden Bamako 22. mars finner ikke ord som er harde nok for å beskrive deres tidligere sjef, presidenten og eks-generalen Amadou Toumani Touré, lenge kalt «demokratisoldaten». I mars 1991 var han med på statskuppet mot general Moussa Traoré og ledet overgangsregjeringen. Etter det påfølgende presidentvalget ga han makten tilbake til sivile myndigheter. I 2002 gikk han selv inn i politikken og ble president. Etter planen skulle han avslutte sitt andre mandat etter at en etterfølger var valgt 20. april.

Kuppmakerne har nå koblet ut institusjonene og satt en stopper for valgprosessen. De bedyrer at målet ikke er å «konfiskere demokratiet», men bare å «gjenetablere den nasjonale enheten og den territoriale integriteten.» Lite taler imidlertid for at dette enstemmig fordømte militærregimet vil klare å snu situasjonen til sin fordel i det kaotiske nord.

Et forsømt nord

Turismen, den eneste næringsvirksomheten i de mest ørkenpregede delene av Sahel, har stoppet opp. Fjellmassivet Taoudeni i Algerie og Mali, Aïr-fjellene i Niger og Adrar-platået i Mauritania får ikke lenger besøk av utenlandske turister. De siste månedene har også tusenvis av krigere – de fleste tuareger – vendt tilbake fra Libya, store mengder våpen er i omløp, og kokain- og sigarettsmuglingen har eksplodert. Dette har ført til at en latent krig sør i Algerie har spredt seg til de nordlige delene av Mali og Niger samt deler av Mauritania.

«Jeg hadde aldri trodd at noen illsinte gærninger inspirert av uroen i Algerie på 90-tallet skulle greie å forvandle Sahel-området til Det ville vesten, skremme vettet av lokalbefolkningene og tvinge dem ut i fattigdom», sier Maurice Freund, som er forferdet over «å se guttunger på 15 år bevæpnet med kalasjnikov ta kommandoen i Gao.» Freund grunnla i 1996 Point Afrique, en av reiselivsaktørene som tilbød turer til Sahel, men måtte trekke seg ut av regionen etter at franske turister ble drept i Mauritania i 2010 og ansatte i atomenergikonsernet Areva tatt som gisler i Nord-Niger våren 2011.

«Det blå folkets opprør» startet 17. januar 2012 med et angrep på Menaka i Nord-Mali, etterfulgt av flere uker med vellykkede aksjoner mot den maliske hærens garnisoner. Blant annet tok tuareg-styrker kontroll over Tessalit-basen 11. mars. MNLA (Den nasjonale frigjøringsbevegelsen for Azawad), opprettet i 2011, og MTNM (Tuareg-bevegelsen i Nord-Mali) har godt over tusen krigere i sine rekker, hvorav fire hundre var soldater i avdøde president Muammar Gaddafis hær. Siden begynnelsen av året har de kjempet i «partnerskap» med Ancar Dine («Forsvarere av islam»), knyttet til Al-Qaida i Nord-Afrika (AQMI), som i dag hevder å kontrollere storparten av det nordøstlige Mali.

MNLA knytter an til tuaregopprørene i 1963, 1990 og 2006 og krever uavhengighet for de tre nordlige regionene Timbuktu, Gao og Kidal. Disse områdene utgjør til sammen mer enn 800 000 kvadratkilometer og 65 prosent av Malis landareal, men bare en tidel av befolkningen i landet, anslagsvis 14 millioner mennesker fordelt på 13 «kretser» (kommunesammenslutninger).

«Allerede i 1957 forklarte tuaregene de franske koloniherrene at de ikke ville innlemmes i den maliske republikken», sier Mahmoud Ag Aghaly, MNLAs politiske leder. «I tretti år har vi diskutert med regjeringen og undertegnet avtaler, men det har ikke hatt noen effekt.»¹ Uavhengighetsforkjemperne mener at staten har forsømt Nord-Mali. Det har president Amadou Toumani Touré selv innrømmet: «I Nord-Mali er det ingen veier, ingen helsesentre, skoler og brønner, ingen grunnleggende infrastruktur. Det er faktisk ingenting der. Ungdom fra denne regionen har ingen utsikter til å gifte seg og lykkes i livet, bortsett fra kanskje å stjele en bil og slå seg sammen med smuglerbandene.»²

Indirekte skadevirkning

Tusen maliske soldater, støttet av fem hundre tuaregiske og arabiske militssoldater, ble sendt i hui og hast for å styrke den militære tilstedeværelsen i Gao, Kidal og Menaka. Men motivasjonen til disse troppene er lav, mange deserterer, også høytstående offiserer, og de er ofte dårligere utstyrt enn opprørerne. De militære styrkene har dermed lidt flere nederlag. Selv i fredstid har den lille maliske hæren aldri klart å kontrollere den 90 mil lange grensen til Mauretania, eller de 120 milene mot Algerie.

Selv om denne nye krigen risikerte å ødelegge slutten på Tourés siste mandat og spolere presidentvalget som skulle finne sted 20. april, så presidenten stort på det: «Problemet i nord har vi hatt i femti år. Generasjonene før oss håndterte det, vi skal håndtere det, og våre etterkommere vil håndtere det. Problemet forsvinner ikke over natten.»³ Ifølge Touré er Sahel-beltet vanskelig å kontrollere fordi krigere, opprørere, smuglere og handelsfolk ferdes på kryss og tvers i en region på størrelse med Europa.

En felles operasjonskomité (Cemoc) ble etablert i oasebyen Tamanrasset i 2010, men lider under mangel på enighet mellom landene rundt Sahara. Mauritania, som samarbeider tett med instruktører fra de franske spesialstyrkene (COS), vil ha «full sikkerhet», mens Mali mener at langsiktig utvikling er det eneste som kan fjerne rekrutteringsgrunnlaget for tuaregbevegelsene og Al-Qaida i Nord-Afrika.

For styresmaktene i Mali er Algerie både årsaken til og løsningen på sikkerhetsproblemene. GSPC (Salafistgruppen for forkynnelse og kamp), som i 2007 skiftet navn til Al-Qaida i Nord-Afrika, har nemlig sitt utspring i algeriske GIA (Væpnet islamsk gruppe). Etterretningstjenestene i Algerie er de eneste som kan snakke dem til fornuft. Og med et forsvarsbudsjett på 48 milliarder kroner (tretti ganger mer enn Mali) har Algerie midler til å håndheve lov og rett i yttergrensene av Sahara. Ifølge Touré er den aller nordligste delen av Mali i realiteten en utvekst av Algerie: «Gao, Tessalit og Kidal er i mine øyne den siste wilaya (provins) i Algerie. Landets historie er sterkt knyttet til denne regionen.»⁴

Mens krisen i Nord-Mali er en trussel mot hele regionen, har tendensen til å blande uavhengighetskamp med terrorisme eller kriminalitet skapt forvirring.⁵ Da Gaddafi, som kalte seg kongen av Sahara og Sahel,⁶ ble tatt av dage i oktober 2011, ble også Al-Qaida i Nord-Afrika kvitt en av sine motstandere og kunne gjenoppbygge våpenlagrene sine. Ifølge presidenten i Niger, Mahamadou Issoufou, er tuaregopprøret i så måte en «indirekte skadevirkning av krisen i Libya». MNLA – som ser ut til å ha brutt med Ancar Dine – ønsker derimot ikke å alliere seg med Al-Qaida i Nord-Afrika: «Deres handlinger forurenser vårt territorium. De har overlevd på grunn av myndighetene i Bamako. Vi sier til det internasjonale samfunn: ’Gi oss uavhengighet, og Al-Qaida i Nord-Afrika er ferdig i Mali.»⁷

200 000 på flukt

Disse uttalelsene har fått en viss gjenklang i Frankrike, som tradisjonelt har spilt rollen som politisk gudfar i området. Og Frankrike er fremdeles forhatt av Al-Qaida i Nord-Afrika av samme årsaker som for to år siden: militær tilstedeværelse i Afghanistan, proisraelsk diplomati, burkaforbud på offentlige steder, kontroll over uranindustrien i Niger, samt militæraksjoner for å frigjøre gisler i Niger og Mali.

De paternalistiske rådene som Frankrikes utenriksminister Alain Juppé har strødd om seg – snakke med alle parter i konflikten, også MNLA, iverksette tidligere inngåtte avtaler og satse på utviklingsprosjekter i nord – har ikke falt i god jord i Bamako. De kommer tross alt fra en stat som i 2011 bidro til at situasjonen i Libya eksploderte, og som nå ber statene i regionen om å «organisere seg bedre». Frankrikes raske fordømmelse av militærkuppet 22. mars og den midlertidige opphevelsen av samarbeidet med landet blir nok heller ikke tatt godt imot.

USA, som ser på Sahara som en front i «krigen mot terror», har sendt spesialstyrker og etterretningsfolk til området. De ønsker å eliminere lederne i Al-Qaida i Nord-Afrika, men hindres av at Algerie nekter CIA og det amerikanske luftvåpenet å sende droner gjennom deres luftrom. En annen hindring er mistilliten mot USA i landene rundt Sahara, som frykter at en sterk amerikansk tilstedeværelse vil helle bensin på bålet, som i Afghanistan.

Regionen er blitt en tikkende bombe. Alle landene frykter en spredning, en «balkanisering» av Sahel. Hundrevis av medlemmer av den islamistiske sekten Boko Haram har flyktet til Niger og Tsjad (se egen artikkel). Det er fare for at Al-Shabbaab, islamistiske militsgrupper i Somalia som slåss mot den kenyanske og den etiopiske hæren, kan bevege seg mot Sahel. Gibril Ibrahim og hans Bevegelse for rettferdighet og likeverd er fristet til å gjenoppta den væpnede kampen i Darfur. I den nordlige delen av Den sentralafrikanske republikk ønsker «general» Baba Laddé, lederen for Folkefronten for gjenreisning, å styrte presidenten i Tsjad, Idris Deby Itno. Han arbeider derfor for en storallianse mellom tuareger, Al-Qaida i Nord-Afrika, saharawier fra Polisario-fronten i Vest-Sahara og andre.

I mellomtiden har 200 000 mennesker flyktet fra kamphandlingene i Nord-Mali og inn i Algerie, Niger, Mauritania og Burkina Faso. Verdens matvareprogram anslår at fem–sju millioner innbyggere i Sahel trenger nødhjelp på grunn av tørke og hungersnød.

Oversatt av G.E

Fotnoter:
1 Jeune Afrique, Paris, 21. Februar 2012.

2 El Watan, Alger, 4. April 2009.

3 «Le débat africain» [Den afrikanske debatten], Radio France Internationale, 26. februar 2012.

4 El Watan, ibid.

5 Antonin Tisseron, i «Géopolitique du Sahara», Hérodote, nr. 142, Paris, 2011.

6 Gaddafi opprettet i 1998 Sammenslutningen av sahel-sahariske stater (CEN-SAD), en slags Afrikansk Union nummer to.

7 Jeune Afrique, se over.