Al-Jazeeras stjerne falmer

Selv om de hylles mindre enn de sosiale mediene, har de arabiske tv-kanalene spilt en minst like viktig rolle i den arabiske våren. Mobiltelefonene kan erstatte kameraene til profesjonelle TV-fotografer, men bare til et visst punkt: De korte mobilsekvensene har ikke den emosjonelle styrken til scenene Al-Jazeera og Al-Arabiya kringkaster. De er de fremste nyhetskanalene i regionen, med flere titalls millioner seere på sine direktesendte reportasjer fra for eksempel Tahrir-plassen i Kairo.

Ingen nettsurfing kan måle seg med det fjernsynsseerne kunne bivåne på skjermene sine hver fredag i februar 2011. Da myldret bildene fra demonstrasjonene i de arabiske hovedstedene – Tunis, Kairo, Sanaa, Manama – omtrent som store, globale sportsbegivenheter. Det har uten tvil satt dype spor i det regionale politiske bildearsenalet.

I Egypt har militærrådet (SCAF) skjønt poenget. Det siste året har de gjentatte ganger gått løs på fjernsynsjournalister og endatil trengt seg inn i studioer. I begynnelsen av 2012 mistet 70 fotballtilhengere livet under en kamp mellom de to mest populære lagene i Egypt. Svært mange av dem var såkalte ultras, fotballfans som ofte befant seg i front i opprøret mot regimet. Mange tok til gatene i voldsomme protester mot myndighetene som ikke hadde sikret fotballarenaen. Disse urolighetene, i likhet med markeringene av ettårsdagen for oppstanden på Tahrir, mobiliserte ikke like mye som revolusjonen året før. Det skyldtes ikke bare utmattelse og engstelse i store deler av opinionen, men også manglende dekning i de største arabiske tv-kanalene.

Oppkjøpt av finanskrefter

Når innhold flyter lett fra det ene mediet til det andre, gir det ikke lenger samme mening å snakke om gamle og nye medier. Trykkpressen har sine nettutgaver, og tv-kanalene sender så å si alle sine programmer på nettet. Al-Jazeera har sørget for en nyskapende politikk på dette området – om ikke annet, enn så fordi de har problemer med å få stoffet sitt på lufta i visse områder: Trass i at Hillary Clinton i mars 2011 hyllet kanalen for kvaliteten på dekningen av de arabiske revolusjonene, er det fremdeles umulig for nordamerikanske fjernsynsseere å få inn Al-Jazeeras satellittsendte programmer! Kanalen, som ble startet i 1998, var blant de 25 fremste i verden under Gaza-krigen i 2009. Det skyldtes særlig at de tillot andre å sende reportasjene fritt på et tidspunkt da de praktisk talt var alene om å dekke den israelske offensiven fra innsiden av Gaza. Siden har kanalen stadig styrket samarbeidet med nettbrukere. Midt under de voldsomste opptøyene i januar 2011 inngikk de for eksempel et samarbeid med X Media Lab, den store internasjonale tenketanken for digitale medier.

Med over 700 kanaler, flere hundretusen bloggere og nesten 40 millioner Facebook-brukere, er det i dag umulig å få til en total nyhets-blackout i den arabiske verden. Men er dette medieuniverset nok til å sikre mangfold i tilbudet, særlig på fjernsynssiden, der opinionen fremdeles formes? Da diktaturene falt i 2011 forsvant kanskje for godt de mest karikaturaktige praksisene til kanalene tettest knyttet til maktapparatet: de som aldri kunne åpne en nyhetssending uten å rapportere om gjøren og laden til mannen med makten. Det minimum av pluralisme vi har sett i noen år nå burde kunne slå rot. Det ser blant annet ut til at myndighetene i Algerie har bestemt seg for å åpne for konkurranse i den nasjonale kringkastingen. Det innebærer nødvendigvis at private aktører entrer arenaen, og reiser spørsmål om hvordan de vil posisjonere seg overfor de politiske maktsentrene.

Medieregnskapet for året som har gått, er ikke bare oppmuntrende, ikke engang i de landene som raskt bidro til regimeskifte. I Tunisia, startpunktet for de politiske rystelsene som fortsatt pågår i den arabiske verden, er Nessma den dominerende private kanalen. Den ble startet i 2009, gjennom et samarbeid mellom lokale investorer og Mediaset, et selskap eid av Silvio Berlusconi. Nessma var rett nok tidlig ute med å bryte båndene til makthaverne – som hadde vist kanalen stor velvilje. Men programvalgene, særlig visningen av Persepolis like før valget, ble oppfattet som en provokasjon av politiske islamister. De var rasende over at denne kritikken av den religiøse makten i Iran ble sendt akkurat da. Programmet inneholdt dessuten en framstilling av profeten, og det hele ble sendt på tunisisk dialekt. Det var spesielt irriterende for alle som misliker alt som konkurrerer med Koranens klassiske språk. Saken fikk bred dekning i internasjonale medier, men fortjente ikke nødvendigvis all oppmerksomheten. Likevel sier den mye om spenningene i opinionen, og lover ikke godt for de private aktørenes mulighet til å utføre sin informasjonsoppgave.

I Egypt, der de regionale motsetningene er enda større, satte opprøret den offentlige kanalen i dårlig lys. Mens alle verdens tv-kanaler formidlet sammenstøtene mellom politi og demonstranter på direkten fortsatte den upåvirket å sende fredfylte bilder fra Nilens bredder. I månedene etter revolusjonen dukket det opp et titalls private initiativ, noen med utspring i profesjonelle krefter med økonomisk ryggdekning fra næringslivet, andre baserte seg på uerfarne aktivister med entusiasme som eneste kapital. Militærrådet bestemte seg raskt for å utsette alle nye lanseringer, samtidig som de truet med å gjeninnføre sensuren journalisten Yosri Fouda fordømte da han sa opp på direkten i oktober 2011.

Mer enn et år etter Mubaraks avgang har de relativt solide kanalene det til felles at de snakker på vegne av de sterkeste politiske eller økonomiske kreftene: Al-Hayat er eid av den tidligere lederen av det liberale partiet Wafd; Misr25 er halvoffisielt talerør for muslimbrødrene; ONTV, den eneste kanalen som fremdeles står entydig på revolusjonens side, er finansiert av den liberale milliardæren Naguib Sawiris, også mesen for partiet Frigjorte egyptere (al Masreyeen al-Ahrar). De svakeste aktørene er borte, eller de har forlatt sine opprinnelige standpunkter: Tahrir TV, med journalister som den opposisjonelle Ibrahim Issa, er kjøpt av forretningsmannen Suleiman Amer, som kjapt sørget for å fjerne de mest kritiske medarbeiderne. Den nye politiske situasjonen har ikke endret de økonomiske rammene: På grunn av utilstrekkelige reklameinntekter, er initiativtakere tvunget til å søke støtte fra mektige finanskretser, som sjelden står fjernt fra de politiske sirklene.

«Islamsk kapitalisme»

Stormkastene i 2011 har altså ikke rokket ved de store panarabiske nyhetskanalenes dominerende stilling. Al-Jazeera og Al-Arabiya – startet i henholdsvis 1996 og 2003 – er fremdeles de fremste talerørene for Qatar og Saudi-Arabia. Til tross for oppmerksomhet fra nye medier, er de i stand til å legge lokk på den alvorlige undertrykkelsen i det lille kongedømmet Bahrain, samtidig som de heller bensin på bålet i Libya, og i enda større grad i Syria. Man kan likevel sette spørsmålstegn ved framtiden til Al-Jazeera, som nettopp har feiret sine første femten år. Med slagord som «Folket vil …» illustrerer begivenhetene i 2011 kanalens redaksjonelle ambisjon: Å gi ordet til virkelige aktører, på et bakteppe av nasjonal og religiøs identitet. Men kanalen, som tidligere var kjennetegnet av profesjonalitet og uavhengighet, og derfor syntes å være i stand til å tvinge sin agenda på samtlige regionale aktører, har mistet mye av sin troverdighet i den arabiske våren. Etter hvetebrødsdagene i revolusjonens første fase, har Al-Jazeera fullstendig innordnet seg Qatars politiske linje – særlig om intervensjon i Libya og Syria. Slik har kanalen endt som enda en kloning av de mange andre, offisielle eller halvoffisielle, talerørene for de som finansierer dem. Mange mener Al-Jazeera har brutt med kravene satt av Waddah Khanfar, lederen som sa opp – eller ble oppsagt – i september 2011. En avgang som føyer seg til mange andre, et tegn på det ubehaget mange journalister kjenner på. I Damaskus, men også i Tunis, har folk begynt å demonstrere mot den en gang så populære kanalen. Det tyder på at Al-Jazeeras stjerne har begynt å blekne, mens tilliten fra det arabiske publikum er nødvendig for Qatars diplomati. Dette blir enda viktigere i år, når det regionale fjernsynstilbudet utvides ytterligere. Særlig gjelder dette nyhetskanaler, som Al-Ittihad og Al-Mayadin i Beirut (ledet av Ghassan Ben Jiddo, den tidligere Al-Jazeera-korrespondenten i Libanon), og Al-Arab i Persiabukten, med investoren Al-Walid Ben Talal i ryggen.

Denne saudiarabiske prinsen eier Rotana, det største arabiske underholdningskonsernet. Som partner for det nye framstøtet har han valgt nyhetsbyrået Bloomberg, spesialister på økonomi og finans. Samtidig har han forretningsforbindelser til Rupert Murdoch, den mektige australske mediemagnaten som ikke legger skjul på sine proisraelske og ultrakonservative meninger. Murdoch selv planlegger en egen arabisk kanal, Sky Arabia. Overraskelsen blir ikke mindre av at Al-Arab skal ha sitt hovedsete i Manama. Etter rykter om etablering i Beirut eller Kairo, og etterpå i Doha, var valget av Bahrain uventet. Mikrostaten har lite erfaring med nyhetsindustrien og strir med problemer som fikk tropper fra golfstatene, med Saudi-Arabia i spissen, til å intervenere i mars 2011.

Fra en prins som aldri har lagt skjul på sine politiske ambisjoner, og som har investert mye i dette transarabiske nyhetsprosjektet (han er eneeier, i motsetning til i Rotana), innebærer plasseringen i Manama at han ser for seg en posisjon mellom det offisielle Al-Arabiya og det mer opposisjonelle Al-Jazeera. Redaksjonen er lagt i hendene på Jamal Kashoggi, en fagmann som er kritisk nok til at han for noen måneder siden ble takket av de saudiarabiske myndighetene. Al-Arabs redaksjon har allerede sitt motto: «Frihet og utvikling». Det er uten tvil et ekko fra de sosiale nettverkene i den arabiske våren, men sier mer om politikken Ban Talal ser for seg i regionen, nemlig en «islamsk kapitalisme». At denne er en viss suksess, har man kunnet konstatere etter at man fikk på plass bedre konsultasjoner med velgerne.