Brekende svanesang

I drøye 150 år har man handlet opsjoner og futures-kontrakter på Chicago-børsen. Handelsmenn og gårdbrukere har interesse av å på forhånd fastsette prisen på høstens avling eller vårens ull, der eventuell gevinst ved knapphet (høyere pris) byttes mot sikkerheten i en avtalt pris, uansett om markedet ellers overgår etterspørselen (lavere pris). Spekulasjonselementet har med andre ord vært der fra første dag.

«The Merc» (Chicago Mercantile Exchange) omsetter i dag det aller meste fra grisemager, renter og kakao til olje og valuta. Vi kan derfor ikke utelukke at noen av ulldottene i Sweetgrass blir omsatt av noen av gaphalsene vi møter i Floored. Handelen foregår enten elektronisk eller, som i Floored, via open outcry, dvs roping. Da netthandelen gjorde seg gjeldende i 1997, var det flere enn 10 000 pit traders på børsgulvet. Nå er knapt 10 prosent av dem igjen. James Allen Smiths Floored presenterer noen av dem.

Leke med de store gutta

Miljøkontrastene er åpenbare: Cowboyene pleier råvarene i vidåpne landskap, traderne stimer sammen på et gulv i en av Amerikas største byer for å kjempe om ørsmå verdiendringer. Gjeterne sitter rolig til hest eller inntil et tre med hatten trukket ned, og the Montana skyline som gjestfrie kulisser for de få bekymringer: bjørn, jerv eller det ergerlige faktum at egenrådige sauer må drives opp fjellsiden igjen etter å ha sneket seg ned bak gjeternes rygg – en av få scener der sindigheten ryker. For traderne, derimot, er høy temperatur del av arbeidsdagen. Etter en times aktivitet lukter det fjøs der også. Fysisk konfrontasjon er en del av spillet: «Om en annen hugger deg med en penn underveis, så legger du knapt merke til det».

Merkverdig nok er det i disse skarpe kontrastene at fellestrekk melder seg. Begge parter kan gi inntrykk av å befinne seg der de skal være i livet. Når tradere beskriver det som for tiden kalles «sonen», å finne «flyten», rytmen i de hektiske fluktuasjonene, så står det neppe noe tilbake for den naturinduserte ro som preger gjeternes gode dager. Den mest iøynefallende parallellen er i billigste laget, og forterpet i utallige artikler og programmer om børsbobler og -krakk: «dyriske instinkter», «flokkatferd», kort sagt at man gjør det de andre gjør, for da er det normalt, og normalt er trygt. Spydig montasje av brølende meglere og brekende sauer er unektelig en fristende kobling. Men tross de gapende miljøforskjeller, etterlater begge filmer en Bestemor Duck-aversjon mot alt nymotens tull. Jobber forsvinner. Et siste fellestrekk er av mer formal art: Begge filmer avstår fra kommentatorstemme. Koloritt og persongalleri taler for seg. Det tjener dem begge.

Så er det da også litt av noen typer. Pit traders tildeles stadig de utakknemlige roller som inkarnasjon av den rå, vulgære kynisme dannede mennesker tiltror folk som jobber med penger. De figurerer på fast basis som illustrasjon i nyhetssendinger når børsene skjelver: agiterte mennesker som skriker til hverandre illustrerer liksom dramatikken i det hele. Cowboyene framstår på sin kant som nettopp de karene man forventer av miljøet, noen av dem til fulle: hatten, barten, wrangler jeans n’ matchin’ boots. De er trauste, enkle karer, noe de selv er seg bevisst. Kostymer til side, er de ikke så veldig forskjellige fra Chicago-traderne. «The pit» ga, som en av dem forteller, «arbeidere anledning til å leke med de store gutta». Om man ikke ante det før, så får man det dokumentert her. Var det ikke for dialekt og fravær av mas om «gabagool», så kunne man trodd man befant seg i birollebrakka til en Sopranos-episode. Det er noe eget med (middel)aldrende menn som ter seg som obsternasige tolvåringer, evig dampende på en sigar og wattafuck, mens de skryter av neshorn de har skutt.

En kan tenke seg mer verdige motiv for vår nostalgi enn disse skrikhalsene, men det er nå engang sånn med en kultur som går heden: Permen blir lukket og fenomenet gjenstand for rubrisering. Det blir håndterbart, og dermed følger spørsmål om andre kapitler i fortellingen som nå forsvinner.

Datamaskinen er ond

Om man måtte velge fra begge filmer, er det ikke tvil om hvem som er de suverene heltene her: den ulne gjengen. Sauer har tidligere vært beskrevet som «ålreite dyr», men hvem ville vel funnet på å tillegge dem en viss … coolness, før dette? Antropomorfe naturskildringer kan fort bli en prøvelse, når man gjerne vil nyte bildet av en elefant i all enkelhet, uten å få den utstyrt med all verdens menneskelige impulser der ute på savannen. Forståelig at man blir revet med, men synet av en leopard i et tre er da pirrende nok, om man ikke skal ha tunga til Jeremy Irons i øret uavlatelig. Barbash og Castaing-Taylor, som hadde privilegiet å følge de siste sesongene av det tradisjonelle sauebeitet i Montana-fjellene til og med år 2003, har skjønt dette, og lar oss ønske mer. De overlater til oss å «gjenkjenne» trekk hos disse skapningene som bare står der, som i et praktfullt ensemblebilde i åpningsscenene, plantet i naturen som om de har vært der fra skapelsens time, dog aldri så lite anakronistisk «tyggegummityggende» 50-talls-tøffe i, vel, trynet, som et annet bøllete entourage som blasert måler inntrengeren opp og ned. Billedkomposisjon og oppstilling initierer et ras av filmhistoriske assosiasjoner. Barbash og Castaing-Taylor følger opp fornemmelsen med nærbilde av enkeltindividet, som tygger uanfektet videre til han blir lei av glaningen, og fryser blikket i oss: «Er’u glor på?!?» Dette er rike bilder, i våken montasje.

Det er et innlysende og klokt valg å la beiteturen som prosess utgjøre dramaturgien for Sweetgrass, og en kontemplativ nytelse er det, men noen minutter kunne vært spart. Når det er nevnt, er det ikke til å unngå at en film om sauer på beite innebærer endel breking, mye ull for øyet, og med det risikerer å ligne remediet søvnløse til alle tider er blitt henvist til. Sånn sett er det imponerende hvordan Sweetgrass løpet gjennom klarer å holde seg innenfor det man litt raust kaller en opplevelse med progresjon, og ikke bare mht beiteturens gang.

Floored kunne gjerne gått nærmere på kvalifikasjoner og selve besettelsen ved spillet: Hva det er, utover å tjene mange penger, som fascinerer. Teknikken? Analysen? Økonomisk og geopolitisk kunnskap? Foruten ovennevnte snakk om rytmen, nevnes en annen særegenskap: det å fornemme panikknivået i stemmene rundt på gulvet, enda et aspekt som går tapt i elektronisk handel. Vemodig, utvilsomt, men på den annen side: episode 6, der man får en ubetalelig demonstrasjon av hvor anorektisk det går an å forholde seg til ny informasjon (om hva datahandel egentlig innebærer). Nei, datamaskinen er ond. Hvem skulle tro at en trader levde i en såpass besjelet verden? Om ikke sirkelen sluttes, så er det unektelig en komisk ironi når den tidligere discoløven nå er henvist til the Cattle pit, en av få gjenværende manesjer for handel på gamlemåten.

Begge filmer tilbyr bonuseffekten historisk dokumentasjon av en hengangen epoke, som sådan er de dyrebare skildringer av praksiser og (sub)kulturer som ikke lenger er. For nostalgikerne blant oss er de begge verd en kikk bare av den grunn.

© norske LMD

James Allen Smith, Floored, USA, 2009,
77 min (også webfilm i 8 episoder)

Ilisa Barbash og Lucien Castaing-Taylor, Sweetgrass,
Frankrike, Storbritannia, USA 2009, 1t 45min. (…)