Den arabiske middelklassens tvetydige vår

I større folkebevegelser, samlet i opposisjon mot et despotisk regime og i ønsket om demokrati, forenes ofte større deler av middelklassen med de fattigste samfunnslagene. Det arabiske opprøret som ble utløst av protesten i den tunisiske byen Sidi Bouzid etter selvmordet til den unge Mohammed Bouazizi 17. desember 2010, bekrefter i stor grad dette.

Den lutfattige gateselgeren Bouazizi framsto som en typisk representant for den arabiske våren: en masse bestående av flere millioner unge og mindre unge i den uformelle sektoren, «skjulte arbeidsledige» som lever fra hånd til munn i påvente av arbeid, og de formelt arbeidsledige. I Tunisia og Egypt slo disse massene seg sammen med mer eller mindre organiserte lønnsarbeidere, ettersom det i disse to landene fantes en arbeiderbevegelse og en arbeiderkamp som direkte foranlediget den arabiske våren.

Unge fra middelklassen i front

I land med massive opprør (Bahrain, Egypt, Libya, Syria, Tunisia og Jemen) har denne brede fronten av samfunnets fattigste fått selskap av store deler av middelklassen: selvstendig næringsdrivende (både tradisjonelle, som håndverkere og butikkeiere, og moderne, som advokater, ingeniører og leger) og tilknyttede samfunnslag (lektorer, journalister, offentlig ansatte, ansatte i kommersielle selskaper), samt småbedriftseiere.

Der hvor regimene ikke hadde innført et terrorvelde som tilsynelatende utelukket enhver protest, hovedsakelig i Tunisia og Egypt, fant det sted en rekke politiske og sosiale kamper på 2000-tallet, forut for opprørene. I Egypt sprang disse kampene primært ut av arbeiderklassen. I 2006–2009 opplevde landet sin største streikebølge, før revolusjonen 25. januar 2011. I Tunisia dreide de sosiale protestene seg mer om arbeidsledighet og nepotisme, særlig i opptøyene i gruveområdet Gafsa i 2008.

I disse to landene utkjempet advokater og journalister andre demokratiske kamper i løpet av samme tiår. Disse yrkesgruppene har vært svært viktige, for eksempel innenfor egyptiske Kefaya («Nok er nok») som lenge var spydspissen i protestene mot Mubaraks valgfusk og hans plan om å overlate styringen av landet til sønnen.

På samme måte har unge fra middelklassen, forent via nettet, stått i front for protestene de siste årene. Her finner vi både bloggere (undertrykt i flere arabiske land) og mer organiserte ungdommer, som den egyptiske bevegelsen Ungdom av 6. april, opprettet i solidaritet med streikende arbeidere (særlig i tekstilindustrien) i industribyen Mahallah al-Koubra i 2008.

Dessuten er middelklassen – fra Marokko til Bahrain via Egypt og Syria – svært godt representert i opprørenes to organisatoriske instanser: de sosiale nettverkene og de politiske bevegelsene. De sosiale medienes rolle ble utvilsomt overdrevet de første månedene, særlig for å framstille opprørene som western friendly, men de har ikke desto mindre vært avgjørende. I motsetning til det klisjeene sier, brukes nettet også av de fattigste, som kobler seg opp hjemme eller på nettkafeer – for ikke å nevne at demonstrantene kommuniserer via mobiltelefon.

Splittet middelklasse

De politiske kreftene som har engasjert seg i opprørene, har for det meste middelklassemedlemmer. Dette er særlig tilfellet hos de sterkeste kreftene, som tunisiske Ennahda (knyttet til Det muslimske brorskapet). Lederskapet i disse politiske organisasjonene har dessuten en sterk affinitet for kapitalismen, slik som Khairat al-Chater, den søkkrike forretningsmannen Det muslimske brorskapet vurderte som sin kandidat i det egyptiske presidentvalget.

Vi finner her en konstant i middelklassens politiske rolle: Middelklassens sammensetning gjør at den over tid ikke kan holde et felles syn. Middelklassen har en tendens til å vakle mellom samfunnets ytterpunkter. Fra Marokko til Syria utgjør Det muslimske brorskapet en uensartet blokk med medlemmer fra middelklassen og handelsborgerskapet. Så snart den innledende demokratiske etappen er tilbakelagt vil vi se en splittelse i folkebevegelsen, slik som i Tunisia og Egypt. De politiske organisasjonene vil ikke videreføre lønnsarbeidernes sosiale kamp, som de mener er for «kategorisk», mens en god del av de unge fra middelklassen, inkludert unge i disse organisasjonene, vil fortsette revolusjonen.