En politisk fange i Frankrike

Snart har han sittet lenger i fengsel enn Nelson Mandela. Sammen med enkelte palestinere, Black Panther-aktivisten Mumia Abu-Jamal og indianeraktivisten Leonard Peltier er han en av de lengstsittende politiske fangene i verden. Han har nå sonet i 27 år, for tiden i fengselet i franske Lannemezan. Georges Ibrahim Abdallah, født 2. april 1951 i Kobayat nord i Libanon, ble arrestert 24. oktober 1984, og dømt til livstid i 1987.

Til tross for et aktiv støttenettverk som fortsatt demonstrerer for at han skal bli satt fri, har det vært vanskelig å bryte gjennom muren av stillhet om saken i media. Men det ble den, overraskende nok, takket være politikeren Yves Bonnet, som selv var med på å arrestere Abdallah som daværende sjef for de franske etterretningstjenestene.

I et intervju med tv-kanalen France 24 28. desember 2011, kom Bonnet med følgende sensasjonelle uttalelse: «Denne urettferdigheten har vart lenge nok og har passert fornuftens grenser. Ingenting kan forsvare at han holdes fengslet. Nå må han settes på et fly og sendes hjem til Libanon, hvor myndighetene står klare til å ta imot ham.» Bonnet innrømte at han hadde hatt en «dårlig følelse» etter avtalen han framforhandlet i 1985: Abdallah skulle bli satt fri og byttes mot Gilles Sidney Peyroles, leder for det franske kultursenteret i Tripoli (Nord-Libanon), kidnappet i mars samme år av den marxist-leninistiske geriljagruppen LARF.. «Jeg har dårlig samvittighet for denne saken. Frankrike brøt løftet sitt og prøvde å få det til å det til å framstå som om jeg forhandlet helt alene.»

Ønsket å straffe Chirac

Abdallahs historie er knyttet til krigen i Libanon, og mer spesifikt til den USA-støttede israelske invasjonen i Beirut i 1982, der 20 000 sivile libanesere og palestinere ble drept. Abdallah var revolusjonær, først i Det syriske nasjonalsosialistiske parti (SSNP), før han ble med i Folkefronten for Palestinas frigjøring. Siden ble han sendt til Europa for LARF, som ville bringe krigen de kjempet i Midtøsten til Vesten. Han ble anklaget for sju attentater mellom 1981 og 1984, deriblant drapet på oberstløytnanten og militærattacheen Charles Robert Ray ved den amerikanske ambassaden i Frankrike, 18. januar 1982 i Paris, samt drapet på den israelske diplomaten Yacov Barsimentov, 3. april samme år.

10. juli 1986 ble Abdallah dømt for å planlegge forbrytelser og for våpenbesittelse, og ble senere dømt en andre gang for medvirkning til drap etter at man fant en pistol i en leilighet han tidligere hadde leid som skal ha blitt brukt i et av drapene. Den amerikanske ambassadøren i Frankrike og familien til oberstløytnanten Ray sto som saksøkere, og det amerikanske og israelske presset var sterkt for å oppnå en strengere straff. Senere innrømmet Abdallahs advokat, Jean-Paul Mazurier, å ha gitt franske etterretningstjenester informasjon fra klienten sin: et spesielt tilfelle i fransk rettshistorie.

Den andre rettssaken ble holdt på en tid hvor Frankrike nettopp hadde opplevd en bølge av attentater uten sidestykke. Mellom desember 1985 og mars 1986 var et titalls personer blitt drept. Den ukjente gruppen Solidaritetskomité for arabiske politiske fanger (CSPPA) tok ansvaret for angrepene, og krevde at Abdallah ble frisatt, sammen med Anis Naccache, som satt inne for drapsforsøk på Shapour Bakhtiar, den siste statsministeren under den iranske sjahen, 18. juli 1980. Abdallahs brødre, som bodde i Libanon, ble anklaget og ettersøkt. De ble senere frifunnet, og skylden for attentatene ble til slutt lagt på den ukjente gruppen, som var knyttet til Iran. Landet, som da var i krig med Irak, ønsket å straffe Frankrike og daværende statsminister Jacques Chirac for deres militære støtte til Saddam Husseins regime. Abdallah ble den som måtte betale for sammenblandingen: han fikk maksimumstraff, mer enn aktoratets begjæring.

medmenneskelighet

Etter 1999 kunne han kreve prøveløslatelse. Da tok han ikke høyde for den juridiske standhaftigheten og innblandingen fra amerikanerne og israelerne, som hans advokat Jacques Vergès oppsummerer slik, med henvisning til dokumenter fra USAs utenriksdepartement: «Den amerikanske regjeringen har lagt ned et uakseptabelt veto mot hans frifinnelse». Abdallah har nå begjært frifinnelse på nytt, med støtte i Bonnets siste uttalelser. Før det har sju begjæringer om prøveløslatelse blitt sendt inn, den siste i mai 2009. I november 2003 godkjente retten begjæringen, men aktoratet anket og fikk annullert avgjørelsen.

Abdallah viser på alle måter at han er i stand til å bli integrert i samfunnet igjen. Framfor alt kan han dra tilbake til landet sitt, noe den libanesiske utenriksministeren Adnan Mansour bekrefter: «Det er på tide å frifinne ham, særlig siden han har oppført seg eksemplarisk i fengselet. Det er et spørsmål om medmenneskelighet. Han vil naturligvis bli tatt imot i vårt land, siden han er libanesisk statsborger.» Statsminister Najib Mikati gjentok dette under et offisielt besøk i Paris i februar.

Abdallah har vært gissel for en spesiell politisk periode. Men den franske regjeringen har kontinuerlig vært i forhandlinger: slik har Naccache og hans fire medtiltalte blitt benådet og siden utvist til Iran etter 1990, i forbindelse med gjenopptakelsen av båndene mellom Frankrike og Iran. Er det ikke på tide å anerkjenne at Abdallah har betalt nok for sitt politiske engasjement?

Overatt av I.G.Å.