Kinas smårike demokratiskeptikere

Den nye middelklassen (teknikere, kontoransatte, næringsdrivende), med en god inntekt uten å være rike, utgjør nå en fjerdedel av den kinesiske befolkningen og halvparten av bybefolkningen. Ifølge deler av den offentlige opinionen – slik den kommer til uttrykk i mediene – kan det virke som denne middelklassen er det eneste samfunnslaget som kan demokratisere landet. Dette godt utdannede og godt lønnede sjiktet er visstnok sentralt for både politisk stabilitet og endring: Stabiliteten fordi de ønsker komfort, eiendom og ro, men også fordi de liker fornuftige løsninger på sosiale konflikter – forhandling og kompromisser framfor vold. Endring fordi de visstnok er i bedre posisjon enn alle de andre samfunnslagene til å forsvare sine interesser og tvinge gjennom en demokratisering.

Forskere, journalister og offentlig ansatte mener at de moderne samfunnenes historie viser at middelklassen har spilt en avgjørende rolle i demokratiseringen. I Kina er det blitt en klisjé å si at Europas og USAs politiske modernitet skyldes de opplyste samfunnslagene, og ofte flyter middelklassen sammen med borgerskapet. Det hjelper lite å påpeke at det representative demokratiet er eldre enn den nye middelklassen, eller at middelklassen i USA og Europa ikke har vært særlig progressiv.¹ Det hjelper heller ikke å antyde at en marginal gruppe aktivister (intellektuelle, studenter, kvasi-yrkesdemonstranter) i de sosiale bevegelsene på 1960- og 1970-tallet bidro til å modernisere kapitalismen og åpnet for at ekskluderte (homofile, etniske minoriteter) kunne innlemmes i kapitalismen uten å sette den i fare. Myten lever i beste velgående, noe den «asiatiske demokratiske erfaringen» bidrar til. (…)