Politisk vilje

To regjeringsmedlemmer blir utnevnt til å lede det store selskapet og jager umiddelbart bort de gamle sjefene. EU-kommisjonen raser, i likhet med Wall Street Journal og Financial Times («ondsinnet økonomisk piratvirksomhet»). ¹ The Economist anbefaler sågar at «piratlandet» ekskluderes fra G20 og at landets borgere (som har stemt dårlig) ikke lenger får reise ut av landet uten visum.

Landet vi snakker om ligger ikke i Europa. Det dreier seg om Argentina. «Vi er det eneste landet i Latin-Amerika, og verden vil jeg påstå, som ikke har kontroll over naturressursene våre,» sa Cristina Kirchner 16. april da hun nasjonaliserte størsteparten av verdiene til det multinasjonale spanske oljeselskapet Repsol, som inntil da hadde vært hovedaksjonær i det argentinske oljeselskapet YPF. Offentlig eide naturressurser er ikke så vanlig som Kirchner antyder – Total, BP og Exxon er private selskaper – men hun minner om andre kamper for å ta tilbake fellesskapets eiendom: Mossadeghs nasjonalisering av British Petroleum i Iran i 1951, Nassers nasjonalisering av Suez-kanalen i 1956, Boumediennes nasjonalisering av Elfs og Totals algeriske eierdeler i 1971, Putins beslaglegging av Yukos i 2003. For ikke å snakke om Hugo Chávez’ overtakelse av PDVSA i Venezuela.

Regjeringen i Argentina anklager de tidligere eierne i YPF for å ha gitt 90 prosent av overskuddet til aksjonærene. Manglende investeringer har redusert landets oljeproduksjon med 20 prosent siden 2004. Kraftimporten har tjuedoblet seg i samme periode. Situasjonen forverres av at Argentina, som har lært gjennom smertefull erfaring, ikke lenger ønsker å være avhengig av utenlandske kreditorer (og enda mindre av Det internasjonale pengefondet) for å få balanse i regnskapet.

Nasjonaliseringen har blitt godt mottatt av den argentinske befolkningen, men regjeringen har blitt møtt med enorme erstatningskrav, trusler om økonomisk boikott og dystre profetier. Men den argentinske regjeringen har sett det før. Da et årelatt Argentina i 2001 sluttet å betale gjelden sin og senere devaluterte valutaen, ble det spådd betalingskrise og økonomisk fallitt. Siden den gang har handelsbalansen gått i pluss, produksjonen har økt med 90 prosent, arbeidsledigheten og fattigdommen har sunket.² Snarere enn å støtte aksjonærene i Repsol ville Europa tjent på å la seg inspirere av den argentinske politiske handlingsviljen.

Fotnoter:
1 1Slagordet til den franske presidentkandidaten François Hollande.

2 Weisbrot, «Argentina’s critics are wrong again about renationalizing oil», The Guardian, London, 18. april 2012.