Tiden er ubarmhjertig mot de fleste, særlig komikere. Mange har nok glemt eller aldri visst hvor rånete humor Woody Allen kunne lire av seg i gamle dager, alle de som har blitt del av menigheten etter at han modnet som filmkunstner. Noen av oss synes det er blitt mye av det gode, at de siste tiår har vært grei skuring, men heller ikke så mye mer. Match Point (2005) var slett ingen dårlig kriminalhistorie, men er det ikke sånt man har folk som Sydney Pollack eller Joel Schumacher til? Og hvem bryr seg egentlig om Vicki, Christina, Barcelona (2008)? Om hun ene gifter seg med han andre eller han andre tar venninna hennes i stedet?
I fjor kom Midnight in Paris slike innvendinger i møte: litt fabulering omsider, kunstnerklisjéromantikk, triksing med tidsplan og virkelighetsnivåer. Når så vi det sist? I Kairos røde rose, kanskje, fra 1985 eller syngefilmen Everyone Says I Love You fra 1996? Jeg har ikke fulgt ham så tett de siste ti årene, så denne dokumentaren er en god anledning til å rekapitulere det som, ja, kunne blitt et langt og vakkert vennskap. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
