Radikalt mot

I en spesialsesjon 18. mai opphevet nasjonalforsamlingen forsamlings- og demonstrasjonsfriheten (se artikkel på side 10-11). Det er en fatal hendelseskjede: Amputeringen av et demokratisk framskritt (tilgang til høyere utdanning) leder til oppheving av en grunnleggende rettighet.
Denne radikaliseringen ser vi også andre steder. Da den konservative koalisjonen i Frankrike ble slått etter å ha ført en valgkamp med retorikk fra ytre høyre, prøvde den ikke å gjenvinne sentrumsvelgerne. Nei, Nicolas Sarkozys arvtagere holder fast på de mest reaksjonære standpunktene – innvandringsfiendtlighet, strengere straffer, kamp mot «trygdesnyltere» – i håp om å stjele velgere fra Front national, fra de som identifiserer seg med «arbeideren som ikke vil at de som ikke arbeider tjener mer enn ham», slik Sarkozy uttrykte det i valgkampen.1

Mindre enn en måned etter at Barack Obama flyttet inn i Det hvite hus skjedde det samme i USA. I stedet for å ta selvkritikk, diltet Republikanerne etter det paranoide og «jordnære» Tea Party, som mest av alt er eksperter på å framstille motstanderne som venstresnobber og selvopptatte teknokrater som trakasserer verdiskaperne for å tilfredsstille de «trygdede» og mislykkede. «Vi har nesten alle en nabo, eller hørt om noen, som lever over evne, og vi spør oss hvorfor det er vi som skal betale for ham,» skriver en av forfatterne av Tea Party-manifestet.2 Da den republikanske høyresiden ble slått, prøvde den ikke å gjenerobre sentrum, som det gjelder å ha med seg for å vinne valg. Republikanerne droppet den kjedelige pragmatismen til fordel for de mest radikale tilhengernes ønsker.

Høyresidens fantasiforestillinger er sterke. De lar seg ikke bekjempe med moralsk fordømmelse, eller med kosmetiske endringer av et økonomisk spor som utvilsomt vil lede til mer forvirring, utmattelse og panikk. For ikke å snakke om de skadelige konsekvensene av et ressentiment som sikter mot feil motstander. Kollapsen til de to store greske partiene som har skylden for landets fallitt og har gjort folket til martyrer, og det uventede oppsvinget til venstrepartiet Syriza, som er fast bestemt på å bestride den delvis illegitime gjelden, viser at en vei ut av blindsporet ikke er utenfor rekkevidde. Men det krever mot og fantasi. Det er i den retningen de quebecske studentene peker.

Oversatt av R.N.

1 Tale holdt i Saint-Cyr-sur-Loire 23. april 2012.

2 Sitert i Thomas Frank, Pity the Billionaire: The Hard-Times Swindle and the Unlikely Comeback of the Right, Metropolitaine Books, New York, 2012.
EU (…)