Traktatfestet statskupp

«Denne traktaten beroliger kanskje Angela Merkels politiske venner, men neppe de millioner av arbeidsledige, lavtlønte arbeidstakere og korttidsansatte i Europa, som forgjeves venter på reell støtte fra EU-institusjonene. Derfor er vi imot den,» bemerket nylig Bernadette Ségol, generalsekretæren i Den europeiske faglige samorganisasjon (DEFS).1 En heller oppsiktsvekkende uttalelse fra lederen av en organisasjon som så langt ikke har gått imot en eneste EU-traktat. Organisasjonens vanligvis velvillige innstilling til EU har da også fått en av grunnleggerne, den belgiske fagforeningslederen Georges Debunne, til å kalle den «tannhjulet for Europas arbeidsgivere».2

Den europeiske unionens finanspolitiske traktat, også kalt Finanspakten, ble signert av alle EU-landene unntatt Storbritannia og Tsjekkia 2. mars i år. Traktaten fastsetter en «gyllen regel» for landenes statsbudsjetter. Finanspakten må ratifiseres av minst tolv land innen 1. januar 2013. Foruten å begrense EU-landenes statsbudsjetter inneholder Finanspakten også en tilleggstraktat, nemlig Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM), en slags variant av Det internasjonale pengefondet (IMF). Denne skal i 2013 ta over for de økonomiske tiltakene som ble innført i 2010 som svar på den europeiske gjeldskrisen.

«UGJENKALLELIG OG BETINGELSESLØS»

Disse to traktatene er en viktig etappe i nedbyggingen av Europas demokratiske institusjoner og velferdssystemer. Denne utviklingen, som lenge har foregått i det skjulte, kan ikke lenger ignoreres. EU-domstolens økende innflytelse har, sammen med Enhetsakten (1986) og Maastricht-avtalen (1992), banet vei for et mektig teknokrati utenfor borgernes kontroll, et teknokrati som etter eget forgodtbefinnende kan frata dem sosiale rettigheter. Denne tendensen ble ytterligere stadfestet under EU-toppmøtene i Barcelona (2000) og Lisboa (2002), på tross av at 13 av de 15 daværende EU-landene hadde sosialdemokratiske regjeringer. Tendensen ble enda tydeligere da Lisboa-traktaten ble tvunget igjennom i 2007, etter at den ble avvist av folkeavstemninger i Frankrike og Nederland to år tidligere.

Denne gjennomtvingingen brakte med seg et annet «tvangsmiddel»: den såkalte «forenklede» prosedyren for å opprette stabilitetsmekanismen ESM for landene i eurosonen. Teoretisk sett kan den bare brukes til å «styrke ansvarsområdene til Den europeiske union».3 Åpenbart inngår ESM i denne kategorien. Dette «krisefondet» som styres av et råd bestående av eurolandenes finansministre, kalt «guvernører», framstår som en stat i staten. Fondet er uavhengig av EU-parlamentet og nasjonalforsamlingene, kontorene og arkivene er ukrenkelige.

Fondet kan ikke rettsforfølges, men «guvernørene» kan henvende seg til EU-domstolen hvis en stat ikke følger sine forpliktelser. ESM skal «skaffe til veie økonomiske midler og gi med klare betingelser»4 støtte til medlemsland med så alvorlige økonomiske problemer at det kan true den økonomiske stabiliteten i eurosonen. Fondet har rett til å hente midler fra medlemsstatene og finansmarkedene. Budsjettet er satt til 700 milliarder euro, gitt av medlemslandene, som «ugjenkallelig og betingelsesløst» forplikter seg til å gi midlene til ESM «innen sju dager etter en forespørsel er mottatt». ESM kan bestemme seg for å øke medlemslandenes bidrag, uten at de har et ord med i laget.

Når et land ber om hjelp, er det EU-kommisjonen som skal vurdere risikoen for eurosonen, i samråd med Den europeiske sentralbanken, som verken er underlagt demokratisk eller politisk kontroll. EU-kommisjonen skal sammen med IMF bedømme hvor «bærekraftig» den offentlige gjelden i søkerlandet er og anslå landets «reelle» finansieringsbehov. Innvilges hjelpen, er det igjen EU-kommisjonen som, i samråd med Den europeiske sentralbanken og IMF, skal forhandle med søkerlandet om betingelsene. Denne «troikaen» har også ansvaret for å se til at betingelsene blir overholdt.

I tillegg til bidrag fra medlemslandene, kan fondet også hente midler fra kapitalmarkedene. Dermed er det underlagt kredittvurderingsbyråene. Banker som låner penger fra Den europeiske sentralbanken til en prosents rente, kan låne ut til ESM med en atskillig høyere rente. Deretter låner ESM pengene videre til et medlemsland, til en enda høyere rente. Inntektene går til å betale rentekostnadene og bidrar dermed til å fylle bankhvelvene. Den nye mekanismen er med andre ord langt mer lukrativ for bankene enn for den europeiske befolkning. For det dreier seg ikke om en reversibel overdragelse av suverenitet, men et tap av uavhengighet. Traktaten bruker tross alt begrepene «ugjenkallelig og betingelsesløs».

FINANSPOLITIKK VIA GRUNNLOVSENDRINGER

Vi kan allerede skimte konturene av neste etappe. Til tross for at enkelte grønne politikere sammenligner ESM med en «forsikringskasse»,5 må en stat som søker om hjelp først ha godtatt de strenge budsjettreglene i Finanspakten. Det blir dermed illusorisk å hevde at man kan reforhandle den ene uten å røre den andre, slik François Hollande lovet i den franske presidentvalgkampen.

Finanspakten pålegger medlemslandene å grunnlovsfeste den såkalt «gylne regelen». Hvis EU-kommisjonen avdekker et «strukturelt underskudd»,6 må medlemsstatene gjennomføre en «automatisk» korrigering, det vil si at den «ikke bestemmes av nasjonalforsamlingen». Det er altså ikke lenger de folkevalgte, men høyesterett som kontrollerer om statsbudsjettene overholder den nye budsjettregelen. Når et medlemsland bryter regelen (budsjettunderskudd over 3 prosent av BNP, offentlig gjeld over 60 prosent av BNP) må landet presentere strenge strukturelle reformer for EU-kommisjonen og EU-rådet. Innholdet er det ikke vanskelig å forestille seg: arbeidsmarkedsreformer, pensjonskutt, lønnskutt, kutt i sosialbudsjettet, privatisering, kutt i helse og utdanning.

Finanspakten amputerer nasjonalforsamlingenes eksistensgrunnlag: makten til å bestemme over statens inntekter og utgifter. En betydelig del av makten overføres til EU-kommisjonen. Retten til å løse tvister mellom landene overlates til EU-domstolen, som opprinnelig bare skulle påse at EUs lovverk overholdes. Denne oppgaven utøver den forøvrig med en spesiell iver etter å støtte liberal politikk.7

Finanspaktens tilhengere hevder at den vil gi en «felles økonomisk styring».8 Tvert imot låser mekanismene nedfelt i traktaten budsjettpolitikken og den økonomiske politikken inne i et så strengt og automatisk regelverk at enhver nasjonal tilpasning blir umulig. Skal ordet «styre» ha noen mening, kan det ikke reduseres til å bety systematisk anvendelse av uforanderlige regler. Det kan heller ikke omfatte den ansvarsfraskrivelse som EU-kommisjonen og EU-domstolen nyter godt av på dette feltet.

I likhet med François Mitterand, som ga etter for forbundskansler Helmut Kohls krav om at Den europeiske sentralbanken skulle være uavhengig, ga Nicolas Sarkozy etter for Angela Merkel på ESM og Finanspakten. Men der Mitterand holdt en folkeavstemning om Maastricht-traktaten, har nyvalgte Hollande valgt å utelukke denne muligheten, da Finanspakten etter hans syn ikke innebærer overføring av suverenitet. Derimot lovet han under valgkampen, til Angela Merkels store irritasjon, å kreve reforhandling av pakten, da den inneholdt for få vekststimulerende tiltak. Storbritannia og Tsjekkia har avslått å ratifisere traktaten, fordi den nedfeller overføring av myndighet på et så sensibelt område som finanspolitikken, som de mener ligger under nasjonal suverenitet.

Signaturlandene har eksplisitt gitt avkall på å kreve at den skal ratifiseres av samtlige medlemsland, noe som ellers er et fast prinsipp i EU-samarbeidet. De har selv bestemt at 12 av 25 land er tilstrekkelig. Medlemslandene har altså valgt å ikke trekke lærdom av de franske og nederlandske folkeavstemningene i 2005. De prøver nok en gang å pålegge alle den samme økonomiske styring og finanspolitikk via grunnlovsendringer.
Oversatt av M.B.

1 I en pressemelding datert 31. januar 2012.

2 Sagt under et folkemøte organisert av den franske politikeren Henri Emmanuelli mot Traktaten om en forfatning for Europa 20. april 2005 i Paris.

3 Paragraf 48, 6. ledd, punkt 3 i Traktaten om Den europeiske union (første del av Lisboa-traktaten).

4 Traktat for innføring av en europeisk stabilitetsmekanisme, DOC/12/3, Journal officiel de l’Union européenne, 1. februar 2012.

5 Jean Paul Besset, Daniel Cohn-Bendit, Alain Lipietz og Shahin Vallée, «Mécanisme européen de stabilité: la bourde historique de la gauche» (Den europeiske stabilitetsmekanismen – venstresidens store tabbe), Le Monde, 24. februar 2012.

6 Det strukturelle underskuddet tilsvarer budsjettunderskuddet rensket for konjunktursvingninger.

7 I Viking-saken, i Laval-saken, i Rüffert-saken, i Luxembourg-saken, hver eneste gang har EU-domstolen felt dommer som klart heller i liberal retning, på bekostning av streikeretten eller de ansattes interesser.

8 Le Monde, 10. februar 2012.
(…)