Umulig forsoning

Israel boikottes av mange, både kulturelt, akademisk og økonomisk. På filmfestivalen Docaviv i Tel Aviv kan ikke programansvarlig Sinai Apt vise til en eneste arabisk regissør. Arabere boikotter den israelske festivalen. Hvis de stilte opp ville de antakelig få problemer i hjemlandene og bli anklaget for å støtte Israel, til tross for at festivalen hovedsakelig viser filmer som er kritiske til den israelske statens apartheid.

Boikott er også temaet i festivalfilmen Under African Skies (2012) av amerikanske Joe Berlinger, som viser hvordan musikeren Paul Simon brøt med FNs kulturelle boikott av Sør-Afrika for 25 år siden. Simon dro til Sør-Afrika og engasjerte svarte musikere til å spille på albumet Graceland. Han ble sterkt kritisert for å bryte med det som ble omtalt som FNs legitime kamp mot apartheid. Simon forteller at han ikke så noen grunn til at de afrikanske musikerne skulle lide under en dobbel undertrykkelse. De afrikanske musikerne ble med ham på verdensturné, som et symbol på samarbeid mellom svart og hvit. Filmen følger også Simon når han reiser tilbake til Johannesburg for å holde en gjenforeningskonsert. På et lerret under åpen nattehimmel i Tel Avivs havn lyder musikkens budskap om glede og forsoning. Mot slutten av filmvisningen reiser plutselig mange seg opp og danser til Simons blanding av vestlig pop og sørafrikanske rytmer.

BARE HATET IGJEN

Flere av filmene under festivalen hadde forsoning som tema – på verdens kanskje mest uforsonlige sted. En av dem er One Day after Peace, om israelske Robi Damelin som har mistet sin unge sønn, en israelsk soldat. En palestinsk snikskytter drepte ham på en av landets mange kontrollposter. Det spesielle med Damelin er at hun velger å forsone seg med palestinerne som drepte sønnen. Det israelske søskenparet Miri og Erez Laufer henger på Damelin der hun i sorg reiser til Sør-Afrika for å lære av Sannhetskommisjonens arbeide. Filmen viser et arkivopptak av en hvit mor som tilgir de fire unge, svarte morderne som drepte hennes lille datter. Vi ser hvordan biskop Tutu og sannhetskommisjonen arbeider for å skape selvinnsikt hos de involverte. Forsoning mellom motpartene avvæpner hevnlysten. Flere i filmen bryter sammen når deres hat blir møtt med kjærlighet. Den afrikanske musikken høres i bakgrunnen mens Damelin besøker palestinske mødre som også har mistet sine barn. Kan de alle lære av Sør-Afrika?

I anledning filmen skriver snikskytteren som drepte Damelins sønn et innlegg i dagsavisen Ha’aretz fra fengselet. Damelin forsøkte å besøke ham der uten å lykkes. I innlegget skriver han at han ville gjort det samme om og om igjen – han angrer ingenting. Den israelske staten har vært alt for destruktive til at han kan tilgi. Palestineren har bare hatet igjen.

Flere israelere jeg møter i Tel Aviv har resignert overfor konflikten mellom dem og palestinerne. Konflikten har kanskje vært der for lenge. Med muren stilnet også selvmordsbombene: En kvinne forteller at hun i fem år nærmest ikke våget å ta bussen. Var det en araber der spurte hun ham om klokken for å sjekke om han hadde lokal dialekt, før hun eventuelt kom seg hurtig av bussen.

Norges ambassadør i Israel forteller meg at utlendingers nyanserte argumenter raskt møtes med ensidige svar. Man kan lure på hvor lenge en så uforsonlig politikk kan føres av et lite land med 6 millioner jøder i en region med over 300 millioner arabere. Men konflikter finnes også internt blant israelerne. Utover palestinerne finnes mange forskjellige grupper og kulturer: jøder fra Etiopia, India og Russland, sekulære og ultra-ortodokse, jødiske arabere, kristne og drusere. Guiden Ayelet forteller oss at i en gjennomsnittlig jødisk familie kan barna typisk bestå av en bevæpnet bosetter, en kritisk venstreradikaler og en bedende ultra-ortodoks.

I Tel Aviv møter jeg Stav Shaffit, en av de to unge kvinnene som ledet de israelske protestene i fjor mot økende økonomiske ulikheter. De forbereder nye demonstrasjoner i sommer. Selv om hun er mest opptatt av bolig, helse og utdanning, er hun enig i at den israelske staten bruker for mye penger på sikkerhet. Ikke bare bruker staten enorme summer på militæret. Den forsørger også de mange ultraortodokse som slipper førstegangstjeneste.

ET LIV I KAMP

Militærtjenesten er tema i festivalfilmen Soldier/Citizen (2012). Israelske Silvina Landsmann har filmet unge israelske soldater som mot slutten av militærtjenesten får tilbud om et kurs i sivile rettigheter. Filmen avslører en rekke fordommer hos de unge soldatene, som plumper ut med rasistiske og ansvarfraskrivende ytringer. Medfølelse for palestinere blir raskt avløst av hat når en venn blir skadet. Læreren minner soldatene om at Israel er tuftet på to ben, et jødisk og et demokratisk. Stav Shaffit foreslår at israelere må lære seg arabisk. Hvis de israelske soldatene snakket arabisk kunne de kanskje behandle palestinerne med respekt, eller i det minste ønske dem en god dag.
På min rundreise i Jerusalem og Ramallah møter jeg palestinere som er tydelige på at den israelske okkupasjonen og deres bosettinger må bekjempes. Den unge kvinnen Hurriyah («frihet») forteller at broren hennes sitter fengslet på tiende året. Broren ble idømt 15 år for å ha vært sjåfør i et attentat mot en bosetter. I rettssalen erklærte han at han ikke anerkjente Israels domstol, og fikk umiddelbart doblet fengselstraffen til 30 år. Bare lillesøsteren fikk besøke ham i fengselet. Hurriyah er fast bestemt på å kjempe mot Israels politikk så lenge det trengs. Broren var en av de nesten 2000 fangene som nylig sultestreiket. Kravene var opphør av lange perioder med isolat, varetekt uten forklaring og forbudet mot besøk fra Gaza. Sultestreiken har blitt fulgt av en rekke demonstrasjoner i området.

En annen jeg møter er den eldre kvinnen Rihab som besøkte mannen hun elsket i fengsel gjennom 20 år. Det siste besøket endte med at han døde foran henne av medisinmangel. Omar Khassem var en av PLOs ledere. Hun måtte kjøre rundt i timesvis før israelerne lot henne avlevere liket. Ifølge Rihab fikk Khassem nesten halve Jerusalem på bena til begravelsen. Rihabs liv har bestått av politisk kamp i 40 år. Hun var den første palestinske kvinnen med doktorgrad, og har arbeidet i ledelsen til de palestinske selvstyremyndighetene. Hun etablerte også The Parents Circle, der israelske Damelin også er blant de 600 familiene med drepte barn som protesterer mot krigføringen.1 Rihab nevner at hennes farfar eide storparten av området kalt French Hill i Jerusalem, før det ble frarøvet dem og okkupert av bosettere. Hun vil kjempe mot okkupasjonen til hun dør: Sønnen hennes må få en bedre framtid.

15. mai minnes al-Nakba («katastrofen»). Jeg blir invitert med på en demonstrasjon utenfor fengselet til de sultestreikende. Palestinerne har med poteter, parfyme og løk for å beskytte seg mot tåregassen, som soldatene skyter i alle retninger. Jeg tar en taxi gjennom grenseposten. Steiner hagler og det brennes bildekk i gatene. Vi stopper ved siden av noen kampklare soldater. Sjåføren spør først om jeg vil ut og filme, men vi kjører fort av gårde, når vi hører skudd. Sjåføren vil ikke ha bakruta knust igjen, som i uka før.

HJEMMETS NOSTALGI

I dette landet av murer, piggtråd og våpen er «fienden» politikkens drivkraft. Om det ikke er palestinerne, så er det Iran. Nylig bevilget USA 750 millioner ekstra dollar til antiluftskyts, og bidrar dermed til den farlige fortellingen om en mulig katastrofe. Med partiene Likud og Kadima samlet, er det lite opposisjonen kan gjøre. Arbeiderpartiets Shelly Yacimocivh er opposisjonsleder, men hennes erklæring om at førsteprioritet er å etablere fred med palestinerne hjelper lite når de bare utgjør 15 prosent av parlamentet. Nå plasserer Israel ut Second Strike-raketter på ubåter gjemt rundt i Middelhavet som kan gjengjelde et atomangrep i tilfelle landet rammes. Iran brukes som politisk skremmebilde for å få gjennomført flere sikkerhetstiltak. Hvem er det egentlig som eskalerer konflikten?

Vinnerfilmen på Docaviv var Home Movie (2012) av Reuven Brodsky. Den handler om å bevare det jødiske barndomshjemmet. Det er en kjærlig film med gode minner, men også en nostalgi over noe som er forbi, at andre overtar hjemmet. Ingen vil miste huset sitt – det har palestinerne smertelig fått erfare. Ironisk nok var det jødene denne gang. Filmen ble vist flere ganger med fullsatte saler.

© norske LMD, truls@lmd.no
1 Se www.theparentscircle.com.