Hvem eier Nefertiti?

«Foreign Cultural Exchange Jurisdictional Immunity Clarification Act» er navnet på det overraskende amerikanske lovforslaget fra en demokrat og en republikaner. Det ble vedtatt i Representantenes hus i februar og er nå til behandling i Senatet. Lovforslaget er utformet for å beskytte offentlige museer, både nasjonalt og internasjonalt, når de låner samlinger til eller fra utlandet eller andre museer. Forslaget forbyr konfiskering eller krav hvis det bestrides hvem som eier gjenstandene, med unntak av gjenstander som ble fratatt jødiske familier under andre verdenskrig – noe som, og det er en viktig presisjon, utelukker tyveri som skyldes forhold under krigen. I korte trekk er målet å unngå søksmål fra land som ønsker å få tilbake gjenstander som har blitt skaffet på uærlig vis. Konservatorene ved de største museene i USA har støttet lovforslaget helhjertet, i det minste før alle protestene.

Det er ikke til å komme bort fra at det er en risiko ved museal bevaring: Det har vært mange mer enn tvilsomme anskaffelser, særlig fra tidligere tiders militærekspedisjoner, som hadde med seg arkeologer og eksperter for å hente storslåtte kunstverk til museene. Noen eksempler er berømte: Rosettastenen, en svart granittblokk funnet i 1799 i Rosetta (Rashid, i Nildeltaet) under Napoleons felttog i Egypt, ble fraktet til Storbritannia etter den engelske seieren i Aboukir og befinner seg fremdeles på British Museum. Egypt krever regelmessig å få den tilbake.

Skulpturtyven Malraux

Ikke all organisert plyndring har fått like mye oppmerksomhet: Etiopia i 1868, Ghana i 1874 og Edo-kongedømmet (Benin) i 1897. Den fransk-britiske plyndringen av Sommerpalasset i Beijing i 1860 er derimot godt kjent. I 2008 ble to bronsehoder derfra solgt på auksjon, da samlingen til designeren Yves Saint Laurent og forretningsmannen Pierre Bergé ble lagt ut for salg av auksjonshuset Christie’s. På forhånd hadde auksjonshuset tilbudt Kina å kjøpe dem for 20 millioner dollar, men de kinesiske myndighetene syntes prisen var for høy, og reagerte ikke minst på at Christie’s prøvde å selge noe som egentlig tilhørte dem.

Også i fredstider har noen vært heldige. Det var den britiske generalkonsulen i Egypt, Henry Salt, som skaffet British Museum statuen av Ramses II fra Theben, mens den britiske ambassadøren i Det osmanske riket, Thomas Bruce (kjent som Lord Elgin), tok med seg en del av frisene fra Parthenon i Athen. Disse ble skadet da de lå utendørs på eiendommen hans mens han ventet på at noen skulle overta dem. Siden 1830 har Hellas krevd å få dem tilbake. 5000 gjenstander oppdaget i Machu Picchu i 1911 av arkeologen og Yale-professoren Hiram Bingham, befinner seg fremdeles på Peabody-museet i New Haven i USA, til tross for at Peru i utgangspunktet bare lånte dem bort for undersøkelser og restaurering i ett år. Yale-universitetet, som huser museet, har nektet peruanske arkeologer tilgang til gjenstandene og Peru har siden 1920 krevd å få dem tilbake. I februar 2011 ble partene endelig enige om at det skal opprettes et Inka-museum i Cuzco, mens de flotteste gjenstandene fortsatt skal være i Peabody, som et permanent lån.

I 1988 ble Paul Getty-museet i Los Angeles tilbudt mosaikker fra Kanakia, som ble stjålet som så mange andre gjenstander (mer enn 15 000) fra bysantinske kirker på Kypros etter den tyrkiske invasjonen i 1974. For å gjøre transporten av mosaikkene lettere ble de delt opp, noe forhandleren Aydin Dikman har sittet i fengsel for siden 1997. Nefertiti-bysten (3400 f. Kr.) som ble oppdaget av den tyske arkeologen Ludwig Borchardt i 1912, ble sendt til Berlin for å bli undersøkt. Den befinner seg der fremdeles. For ikke å glemme den originale vesthvelvingen i rød sandstein fra Khmer-tempelet i Banteay Srei, som nå befinner seg på Guimet-museet for asiatisk kunst i Paris. Det var forøvrig det samme tempelet som forfatteren André Malraux rev løs og stjal fire skulpturer fra i 1923.

Hvem sin nasjonalarv?

I 1970 prøvde Unesco å gripe inn med en traktat som forbyr import og eksport av gjenstander anskaffet på uærlig vis (noe man skulle tro var nødvendig) og henstiller signaturlandene til å levere tilbake stjålne kunstverk. Problemet er at denne traktaten ikke er forpliktende før den har blitt ratifisert. Den har heller ikke tilbakevirkende kraft. Det er derfor den andre sfinksen fra Bogazkale i det tidligere hettittiske storriket (sen bronsealder) fremdeles befinner seg på et museum i Berlin, til tross for at Tyrkia har krevd den tilbake flere ganger. Da er det mer effektivt å gjøre som Egypt. I 2007 annonserte de at de ikke ville ta imot flere arkeologer fra Louvre så lenge museet ikke leverte tilbake fem farao-steler de kjøpte på begynnelsen av 2000-tallet, som ifølge Egypt opprinnelig var stjålet under offisielle utgravninger på 1980-tallet. I 2009 ble de levert tilbake.

Unesco har fortsatt å jobbe for en løsning. I 1995 fikk de i stand en avtale, med hjelp fra det internasjonale instituttet for privatrett Unidroit, som utvider traktaten fra 1970 til også å gjelde institusjoner og privatpersoner. Den gjør det også mulig for en stat å rettsforfølge illegitim anskaffelse i landene der gjenstandene befinner seg. Men avtalen ble bare ratifisert av 11 stater (og ingen av de store «helerne»). Ikke overraskende har den også blitt sterkt kritisert av europeiske forhandlere, antikvarer og mer uventet, av gallerister og museumsdirektører, som har gått sammen under navnet Bizot-gruppen (oppkalt etter Irène Bizot, tidligere direktør for riksmuseumsforbundet i Frankrike).

Disse aktørene mener de bevarer gjenstandene og hevder at de med erfarne og stabile organisasjoner sikrer og gjør dem tilgjengelige for flere enn det museene i «utkanten» er i stand til. Men det finnes nok av støtte til dette argumentet: plyndringen av museet i Bagdad etter den amerikanske invasjonen i 2003, Talibans ødeleggelse av den buddhistiske arven i Afghanistan, plyndringen i Kairo i 2011. Hvem var det som reddet de buddhistiske manuskriptene som ble funnet i Bamiyan-grottene i 1993–1995, om ikke den norske samleren Martin Schøyen, som kjøpte dem i London?

Hovedargumentet til Bizot-gruppen, som ledes av hovedkonservatoren ved British Museum, er mer hyklersk: Det er ikke så viktig hvor et kunstobjekt befinner seg, for det tilhører alle. I en erklæring fra 2002 inspirert av British Museum og signert av 37 konservatorer og gallerister lyder det ganske likt: «Med tiden har gjenstandene, enten de er kjøpt, gitt som gave eller delt, blitt en del av museene som har tatt vare på dem, og også en del av nasjonalarven i disse landene.» Dette er også Spanias holdning: Samlinger som har blitt tatt vare på i mer enn ti år er automatisk en del av nasjonalarven. Betyr dermed det begredelige lureriet konservatorer og forhandlere driver med ingenting?

«Universell kulturarv»

I mars 2009 ble Marion True, konservator ved Paul Getty-museet i Los Angeles i 1986–2005 (årlig innkjøpsbudsjett på 100 millioner dollar), og den amerikanske forhandleren Robert Hecht, som gjorde lignende forretninger med Carlsberg Glyptotek i København, stilt for retten i Roma for illegal tilegnelse av gjenstander fra den etruskiske gravplassen i Cerveteri. Anklagen kom etter at sveitsisk politi ransaket lageret til den italienske forhandleren Giacomo Medici, som i 2005 ble dømt til ti år i fengsel. På 90-tallet skaffet Getty-museet seg den private samlingen til Lawrence og Barbara Fleischman, som selvsamme Medici var forhandler for. Sakene er pinlige, men det går i alle fall framover. I 2006 ga Metropolitan Museum of Art i New York tilbake 14 gjenstander til Italia, deriblant en av de flotteste i samlingen, urnen etter den greske kunstneren Euphronios, som var blitt stjålet i Cerveteri og kjøpt av Hecht i 1972 for en million dollar. I år leverte dessuten Getty-museet tilbake Afrodite-statuen fra Morgantina på Sicilia, som ble kjøpt i 1988 for 18 millioner dollar av forhandleren Robin Symes. Men enda viktigere er det at USA og Italia har signert en femårig avtale – først i 2001, så fornyet i 2006 og 2011 – som forbyr import av italienske gjenstander datert fra 900 år f.Kr til 400 e. Kr.

Det er tydelig at tilbakelevering oftere skjer etter etterforskning og rettssak enn på initiativ fra museene, selv om det finnes unntak. Men ettersom landene med gamle sivilisasjoner får økt bevissthet om kulturarven og større internasjonal tyngde, presser de mer på. Vi kan bare håpe det fører til høyere moral hos museene. Etter plyndringen av nasjonalmuseene i Bagdad og Mosul i 2003–2004 dannet FBI et spesialutvalg (Art Theft Program) som i juli 2006 klarte å oppspore statuen av Kong Entemens, juvelen til nasjonalmuseet i Bagdad, i USA. Slike tiltak utfordrer det skumle begrepet om «universell kulturarv» som Bizot-gruppen og det aktuelle lovforslaget i det amerikanske senatet forsvarer.

Oversatt av I.G.Å.