Jakten på det autentiske

«Langt unna moderniteten forblir Borneo tro mot naturen … En eventyrlig reise for å treffe jungelsamfunn og Borneos utrolige dyreliv. Den ville øya der klodens evolusjon kan avleses.» Slik presenterer den franske turoperatøren Asia, kombinert med bilder av vennlige dyr foran den overdådige jungelen, den malaysiske delen av Borneo. De kundene som biter på, oppdager snart autentisitetsturismens kontradiksjoner.

Hyttene av strå og palmeblad har veket plassen for hus med blikktak og vegger av tre eller (enda verre!) betongblokker. Pengene fra turistene som kommer for å se jomfruelig skog og urørte landskap, bidrar til å modernisere disse stedene. Men når innbyggerne blir for komfortable, er det ikke lenger like pittoresk nok for turistene. Det er et av paradoksene ved økoturismen, som skal skaffe inntekter til de fastboende, lette presset på miljøet og øke miljøbevisstheten hos alle de involverte. Og når målgruppen for den malaysiske markedsføringen legger igjen penger, skyter moderniseringen fart. Men til fordel for hvem?

«Økoturisme, økoturisme … Politikerne snakker ikke om annet. De lover at den fører til utvikling, dermed er det ikke rart at landsbyboerne har store forventninger,» sier «Annie», en konsulent som skal utarbeide en ny turistplan i delstaten Sabah nord på Borneo. Myndighetene krever at prosjektene skal være bærekraftige både økonomisk, sosialt, kulturelt og miljømessig. Inntektene fra turismen skal dessuten gå til å bevare naturen på disse stedene, samtidig som nærværet av turister og hoteller øker presset på miljøet. «Vi må slutte med en markedsføring av ’naturperler’ som øker besøkstallet,» mener Annie. Hva skal de da gjøre? Begrense turisttilstrømningen og gi avkall på inntektene?

Mest opptatt av dyrene

Dilemmaet er svært tydelig i naturreservatet i det nedre Kinabatangan i Sabah. Orangutanger, neseaper, elefanter, sjeldne fugler og andre skapninger med pels, fjær eller skall som lever langs Kinabatangan-elven, tiltrakk mange turister på 1980-tallet. Siden 1997 har det blitt iverksatt flere vernetiltak her, først med støtte fra WWF, siden fra lokale og internasjonale organisasjoner (som franske Hutan og amerikansk-malaysiske Land Empowerment Animal People). I 2005 ble stedet et dyrevernområde med ni atskilte deler 200 kilometer oppover langs elva.

Inndeling hindrer dyrene i å bevege seg fritt og det genetiske mangfoldet og dyrehelsen trues av innavl. I tillegg er næringsaktivitene i området underlagt en fauna-lov (wildlife conservation enactment): Jakt og sanking er forbudt uten spesialtillatelse. Miljøvern favoriserer dermed en turisme som skaper mer velstand for turoperatørene fra byene enn for landsbyboerne. Sistnevnte gjør ofte jordlappene sine om til små plantasjer for å tilby overnatting og høste noen smuler av turistinntektene.

I verneområdet tar de fire landsbyene Abai, Sukau, Bilit og Batu Puteh imot turister. Vernesonen på 27 000 hektar og flere store selskaper gjør at innbyggerne føler seg tilsidesatt. Som urinnvånere har de krav på noen få mål jord, mens de store selskapene har økonomiske muskler til å skaffe seg plantasjer på flere hundre hektar. Innbyggernes jordflekker er ikke store nok til at barna deres kan leve av dem. Enda verre er det for de som ikke eier jord og lever av fiske eller tilfeldig arbeid. Men økoturismen iler til unnsetning! Det er i alle fall det politikerne og miljøvernerne sier. I teorien kan innbyggerne starte et herberge, jobbe på hotell, utnytte interessen for den lokale kulturen eller selge «tradisjonelle» produkter. I virkeligheten er det ikke så enkelt.

Hvordan dyrke frukt og grønnsaker når aper, villsvin og elefanter kommer og forsyner seg? Gjerder er nytteløse, apene er for smidige og elefantene for sterke. Bare de store selskapene har råd til elektriske gjerder. Håndverk står igjen som en mulighet, men det er få som fortsatt behersker veving eller treskurd. Og det er lenge siden plast erstattet flettede kurver. Framvisning av tradisjonell kultur? De unge er ikke interessert i den lokale kulturen. Og dessuten er turistene langt mer opptatt av dyrene.

Fra telt til hoteller

Landsbybeboerne driver bare to pensjonater, med enkel komfort. De fleste hotellene, som alle kalles ecolodges i markedsføringen, leier grunnen de står på. Det gir en betydelig inntekt til et titalls familier. Men bare to-tre av hotellene ansetter lokale folk. De fleste foretrekker billigere filippinske og indonesiske innvandrere.

«Mary», en tidligere WWF-koordinator for økoturisme som hadde ansvaret for et prosjekt for å ivareta innbyggernes sosiale og økonomiske interesser, forteller om situasjonen på slutten av 90-tallet, da det fantes bare fem ecolodger:

«Sjefene hevdet at de ga landsbyboerne muligheter, men at de ikke grep dem. De ansatte noen fra landsbyene, men klagde over at de ikke kom på jobb når de skulle feire bryllup. Folk sier at de har krav på arbeid fordi de er urinnvånere. Men de må gjøre seg fortjent til det. Hvis ikke finnes det folk med bedre kvalifikasjoner.»

Uten utdanning og med dårlige engelskkunnskaper er landsbyboerne sjelden ettertraktet arbeidskraft, selv om deres kjennskap til naturen blir satt pris på. Selv klager de over arbeidsforholdene og mangelen på frihet som lønnsarbeidere. «Jeg foretrekker å være min egen sjef og lever gjerne bare av fiske,» sier Zulkifi, Ayrul, Fayzal og mange andre landsbybeboere til meg med både stolthet og resignasjon.

Myndighetene oppfordrer befolkningen til å delta i bevaringen av en kommodifisert natur, men for landsbybeboerne er ikke gevinsten stor. «Dersom vi ikke får noe igjen for turismen, dreper vi de siste neseapene slik at turoperatørene ikke lenger har noe å vise fram!» sa en innbygger i 1996.¹ Allerede da meldte det seg en følelse av at turismen fikk myndighetene til å bry seg mer om å verne dyrene mot innbyggerne enn omvendt.

Til gjengjeld er miljøvernet til stor nytte for turistindustrien. Over 70 000 personer besøker vernesonen hvert år, og antallet øker stadig, noe de nye hotellene vitner om. De viktigste attraksjonene er orangutanger og dvergelefanter. For å komme til området, må man imidlertid finne seg i å gå gjennom 150 kilometer med palmeoljeplantasjer hovedsakelig drevet av store selskaper. «Turistene mine gråter når de ser disse plantasjene!» forteller Albert, som eier et reisebyrå i Kota Kinabalu og en ecolodge i Sukau.

Myndigheten sier at de i løpet av de siste 15 årene har ødelagt de ulovlige plantasjene, fremmet nyplanting av skog, arrestert krypskyttere, og studert, beskyttet og behandlet dyrene for sykdommer og skader. Elefantene øker i antall, skogene som ble hugget ned på 1950-tallet vokser igjen. Kort fortalt, i utkanten av verneområdet, langs elva, svarer landskapet litt etter litt til turistenes forventninger – til turoperatørenes store glede. Et tydelig tegn på suksessen er at overnattingskapasiteten har økt fra noen usle telt i 1990 til 340 rom i dag. Det gir kapasitet på over 200 000 overnattingsdøgn i året. De femten overnattingsstedene er samlet rundt landsbyene Sukau (over 1000 innbyggere) og Bilit (under 200 innbyggere).

Karaoke og kjøkkenmaskiner

«Martin», initiativtakeren til turistprosjektet hos de fastboende i Kinabatangan, er opprinnelig ingeniør, men hoppet av da han falt for Borneos sjarm. I 1991 bestemte han seg for å jobbe i turistnæringen i Sabah. Han sier han ble sjokkert i begynnelsen: Enkelte operatører la rundreisene innom landsbyer der befolkningen ikke fikk noe igjen for det. Når innbyggerne krevde sin del av fortjenesten, kuttet turoperatøren ut landsbyen. «Det er mange landsbyer og enkelt å finne en annen.» Denne praksisen var usynlig for deltakeren og fikk dermed ingen konsekvenser for deltakerantallet: «Turistene er ikke naive, men de kjenner ikke historien til turene. Alt virker så rosenrødt, så perfekt.» De lever dessverre i den tro at de deltar i et opplegg som tjener befolkningen.

På grunn av overutnyttelse av skogene har landsbyboerne i Kinabatangen siden slutten av 80-tallet mistet muligheten til å jobbe som skogsarbeidere i verneområdene. De blir uglesett fordi de driver illegal hogst i skogene like ved. Ideen om å fremme turisme som et alternativ til en utdøende levemåte har lyktes. «I 1996 fikk jeg høre at regjeringen ville sørge for å bevare en del av Kinabatangan og fremme landsbyturisme,» forteller «Martin». «Jeg kontaktet derfor WWF. De hadde givere og jeg hadde landsbyen Batu Puteh, som ville utvikle landsbysamfunnet. Vern av biologisk mangfold var en del av vårt prosjekt, men fra landsbyboernes side handlet det mest om å finne et alternativ til illegal skogsdrift.».

Prosjektet Homestay (opphold hos fastboende) virket svært enkelt. Et titalls landsbyboere skulle slå seg sammen og vise at deres region er interessant for turister, de måtte bare utbedre husene sine slik at de oppfylte visse hygienekrav. Etter en rekke diskusjoner og litt opplæring var homestay et faktum. Batu Puteh ble et forbilde: I 1997–2004 dukket det opp fire tilsvarende prosjekter til i Kinabatangan og 16 i Sabah. Nå var det bare for turistene å komme, og innbyggerne ville tjene direkte på turismen.

Men det var ikke enkelt. De fattigste har ikke råd til de nødvendige utbedringene. Opplæringen er gratis, men blir gitt i nærheten av den største byen, Kota Kinabalu, 400 kilometer fra Kinabatangan. Transportutgiftene for et par er nesten en månedslønn (rundt 800 kroner). De fleste turoperatørene nekter å samarbeide med homestays, bortsett fra en australsk operatør som har spesialisert seg på opplevelsesreiser, og en nasjonal operatør startet av innbyggerne i Sukau.

Dessuten lider prosjektet av et misforhold mellom de malaysiske prosjektledernes vektlegging av komfort og de vestlige turistenes ønsker (autentisitet, opplevelse og spenning). Turister som ønsker å leke Indiana Jones, blir innlosjert i sirlige hus der fjernsynet troner i dagligstuen. Jovisst sitter man på bakken og spiser mat med fingrene, av og til ligger madrassen direkte på golvet og villsvinene romsterer mellom pålene under huset om natta. De heldigste opplever kanskje at apene lager et lite show når de stjeler mat på kjøkkenet, og at elefantene viser snabeltuppen i hagen. Men helheten svarer ikke til forestillingen turistene har om livet i jungelen. Med turistenes penger får landsbybeboerne råd til vaskemaskiner, vifter, karaoke, kjøkkenmaskiner, blikktak og biler.

Innbringende miljøvern

Ecolodgene er derimot bygd av tre i skogbrynet og gir en illusjon av å være langt inne i jungelen. Selv om de hevder de følger reglene for økoturisme, vanskeliggjør beliggenheten langt fra landsbyene handel mellom turister og fastboende. Med sin markedsføringsmakt er ecolodgene fryktede konkurrenter for homestays.

I 2008 ble fem ecolodger oppmuntret av WWF til å danne en organisasjon for vern av miljøet. De la inn en miljøskatt i prisene sine: «Målet vårt er å verne investeringene våre,» sier lederen. Jungelen, dyrene, elva er i virkeligheten hotelleiernes råvarer – uten dem, ingen aktivitet. Midlene skal brukes til en overvåkningspatrulje, til å få på plass et felles regelverk for god samfunnsansvarlig og miljømessig atferd, og til å delta i skogplantingen i regionen.

Selv om forsøket på lokal utvikling gjennom økoturisme hviler på en del motstridende interesser, skaper den en miljøavhengig økonomi som åpner for mer miljøvern. Ifølge alle aktører jeg møter, er naturen i Kinabatangan bedre beskyttet nå enn den var før turistene kom.