Tvungen føderalisme

De største katastrofene får de mest troende til å bli enda frommere. De europeiske føderalistene nekter å vende ryggen til den monetære, budsjettmessige og handelsmessige integrasjonspolitikken som har forverret og forlenget den økonomiske krisen. Snarere tvert imot vil de gi enda mer makt til de som har iverksatt denne politikken.

juli 2012

Har ikke EU-toppmøtene, stabilitetspakten og mekanismene for budsjettdisiplin endret noe som helst? Da er det fordi disse ikke har gått langt nok, svarer våre trofaste hengivne. Hver suksess er EUs bragd, hvert nederlag skyldes mangel på europeisk integrasjon. Den blinde troen lar dem sove godt og drømme søtt.

Men de har også mareritt, for føderalistene avskyr ikke stormene. De bruker stormvarslene til å knekke enhver motstand mot deres store idé med påskudd om at det haster. Ingen kan rygge under ild midt i strømmen. Vi må krysse elva eller drukne, ta «det føderale spranget» eller akseptere katastrofen. «Hvis ikke dagens konføderasjon utvikler seg til en politisk føderasjon med en sentralmakt, vil eurosonen – og hele EU – gå i oppløsning,» sa den tidligere tyske utenriksministeren Joschka Fischer i november.1 I Frankrike forkynner tre store radiokanaler og to store dagsaviser dette budskapet hver dag.

Føderalistene forsøker å innbille oss at EU-institusjonene mangler makt og midler, mens nasjonalstatene har ubegrenset med makt og midler. Men Den europeiske sentralbanken (ESB) – som har håndtert krisen med en velkjent suksess og gitt 1000 milliarder euro til bankene – er verken underlagt unionens regjeringer eller velgere. Langt fra å være for vingeklippet av en manglende europeisk integrering (felles budsjett og en egen minister) har harmoniseringen av politikken i EU-landene etter modell av den tyske sparepolitikken skapt resultater: Den har klart å øke statenes gjeld og innbyggernes problemer …

Dagens dommedagsprofeter er gårsdagens optimister. Pådriverne for EU-politikken som har blitt tvangsinnført de siste tretti årene, har hyllet verdens største marked, fellesvalutaen og «sivilisasjonspolitikken». De har ignorert folkets dom når den har gått imot dem, de har sabotert ethvert forsøk på en sosial europeisk integrering basert på offentlige tjenester, velferd og handelsbeskyttelse. Ved midnatt blir Askepotts hestevogn et gresskar igjen. De glemmer plutselig hvor lykkelige de var og sverger at de alltid har advart oss om at dette aldri ville gå.

Vil det pågående finansdramaet bli brukt som et påskudd for å innføre et nytt føderalt skritt uten folkeavstemning? Kan et allerede skrantende EU virkelig tillate seg å forkaste demokratiet nok gang?

Oversatt av R.N.





Fotnoter:
1 Le Figaro, 7. november 2012.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal