Tysk pensjonsfrykt

En morgen i juni holder Tysklands mest innflytelsesrike essayist audiens på fasjonable Café Einstein, et steinkast fra Brandenburger Tor. Hovmesteren viser meg til bakrommet som er reservert for «Herr Doktor». Her pakker et tv-team sammen utstyret sitt, mens andre journalister venter i tur. Jeg må være rask, hver intervjuer gis en halvtime. Mannen store deler av tysk presse hyller som et orakel, er en tørr tidligere bankmann med bart, som aldri smiler. Navnet hans, Thilo Sarrazin, er verdt sin vekt i gull på det tyske bokmarkedet: Deutschland schafft sich ab [Tyskland avskaffer seg selv] er landets største bestselger siden 1945 med 1,5 millioner eksemplarer solgt siden den kom ut i 2010. Det tidligere styremedlemmet i Deutsche Bank beskriver her i apokalyptiske termer lidelsene til en nasjon herjet av innvandring, islam og den demografiske tyngden til «mindre intelligente husholdninger.»

Nå er det en annen svøpe Sarrazin oversvømmer bokhandlene med. I Europa Braucht den Euro nicht (Europa trenger ikke euroen), som ble gitt ut i mai og allerede topper bestselgerlistene, oppfordrer han det rike Tyskland – som altså ikke har avskaffet seg selv helt ennå – å gå sin egen vei og ikke gi en cent til partnerne ved Middelhavet, som han anklager for å ødelegge Europa med deres arbeidsallergi og nonchalante budsjetter.

Sarrazins økonomiske nynasjonalisme er ikke ny. Tidligere leder av det mektige Bundesverband der Deutschen Industrie (BDI), Hans-Olaf Henkel, hevet i november 2010 sverdet med bestselgerpamfletten Rettet unser Geld! [Spar pengene våre!].¹ Her spår den tyske eksportindustriens fanebærer at Europa vil bli delt inn i to atskilte valutaområder: en sterk euro for landene i nord og en svak euro for «olivenstatene» i sør.

«Sosialdemokratiets rockestjerne», som avisen Die Welt kaller SPD-medlemmet Sarrazin, snakker monotont. Han vil først korrigere inntrykket av at han har erstattet en samfunnsfiende med en annen, den ville muslimen med den ødslende grekeren: «For å sikre fred mellom folkene må man respektere alles rett til å leve som de ønsker. Om grekerne vil ha siesta i stedet for å jobbe, om de vil slutte på jobb klokka tre for å kose seg med elskerinnene, er det deres sak. Så lenge de ikke ber oss ta regningen etterpå.» Når jeg spør ham hvor han har fått denne intime kunnskapen om det greske folket fra, svarer økonomen: «Jeg leste en svært interessant artikkel om temaet i Der Spiegel.»

«Konkursryttere og luksuspensjonister»

Mens han kveler et nys, med en betraktelig innsats som presser fram tårer i øynene hans, tenker jeg gjennom det jeg hørte kvelden før på baren Zur Traube i arbeiderbydelen Neuk...lln. «Grekerne tar det med ro og pensjonerer seg når de blir femti. Det er i hvert fall det avisene skriver. Jeg bryr meg ikke om det, jeg skulle gjerne gjort det samme, men det er ikke riktig at vi i Tyskland skal betale deres gjeld. Har vi ikke nok problemer som det er?» Det var ikke en bankmann som sa dette, men en tidligere butikkansatt i kjeden Schlecker.

Martha Zwicker (48) ble ansatt høsten 2010 med en lønn på 7,50 euro timen. Hun ble sagt opp i mars i år like før aksjonærene la ned butikkdriften. I påvente av at det skal bli noe av omstillingsplanen fagforeningene framforhandlet, snakker hun med sin nabo langs bardisken, Tino, som er ferdig for dagen i bilverkstedet ved siden av. Heller ikke han har et godt inntrykk av grekerne: «De er korrupte, vi redder dem, og etterpå kaller de oss nazier!»

Slike utsagn overrasker ikke i et land der 62 prosent av befolkningen visstnok er negative til enhver form for hjelpepakke til Hellas.² Etter at den greske krisen slo ut for fullt høsten 2009 har klisjeen om et latsabbenes Europa som suger av den tyske melkekua spredd seg til hele det tyske samfunnet, fra lederklassen til kneipene via avisredaksjonene. Ukemagasinet Focus satte tonen i februar 2010 med en forside der Venus fra Milo viser fingeren under overskriften «Skurkene i eurofamilien». Siden har alle de største mediene overtatt denne fortolkningsrammen, mer eller mindre nyansert. «Hvis bare en del av det vi har lest i avisene de siste ukene stemmer, så er det åpenbart at du bare vil arbeide mot bestikkelser,» skrev forfatteren Walter Wüllenweber i et «Åpent brev til grekerne» publisert i Stern 5. mars 2010.

Med sine store overskrifter om «Svindlerne fra Peloppones», «Euromoussaka» og «Grekernes luksuspensjoner», har Axel Springer-konsernets Bild Zeitung gitt sine ti millioner lesere en (en femtedel av tyskerne i lesedyktig alder) beleilig fortolkning av krisen basert på klisjeer som plager verken bankene eller næringslivet generelt. En «reportasje» i tabloidavisen 26. april 2010 viser standarden: «Bild har reist til landet av konkursryttere og luksuspensjonister, skattesvindlere og profitører». Lenger ned i saken hevder den utsendte reporteren at han har møtt en pensjonert postansatt som får «3500 euro i måneden».³ Dette har garantert virkning på leserne, særlig hvis de er blant de 40 prosentene av tyske lønnsmottakere som tjener mindre enn 1000 euro i måneden.

Frykt for framtidige pensjoner

Bilds tirader skaper en bakgrunnsstøy som påvirker selv de mest respekterte konkurrentene. Konservative Die Welt tydde til samme skyts da Alexis Tsipras, lederen for den greske venstrekoalisjonen Syriza, besøkte Berlin for å overbevise tyskerne om hans partiprogram: «Den skumle grekeren trygler og truer Europa» var overskriften (22. mai 2012). To uker tidligere skrek Bild på forsiden, ved siden av et bilde av Tsipras: «Hvis DENNE mannen kommer til makten, er VÅRE milliarder i fare!» (9. mai 2012).

Avisen glemte å nevne at de omtalte milliardene ikke ville blitt akkumulert uten de ubalansene tyskerne i dag fordømmer, for det tyske handelsoverskuddet er i stor grad bygd på underskuddene til landets europeiske partnere. Dessuten har Tyskland blitt et tilfluktssted for investorer etter at eurokrisen begynte. Dette har gitt landet historisk lave renter på sin egen gjeld. Ifølge den franske næringslivsavisen Les Echos «kompenserer nedgangen i lånekostnader så å si for lånene til Athen» (22. juni 2012).

Otto Henninger (62), salgsleder i et farmasikonsern og aktiv i Angela Merkels Kristeligdemokratene (CDU), rynker på nesen av tabloidpressens «fremmedfiendtlige» utbrudd. Men også han er bekymret for pengene sine. «Tyskland betaler for brorparten av de greske redningspakkene, et bunnløst hull som vi skattebetalere heller flere titalls millioner i. Det kan ikke fortsette. På sikt truer det vår egen økonomi.»

Når jeg ber ham utdype denne trusselen, sukker han overveldet. Faktisk er det framfor alt hans framtidige pensjon som bekymrer ham. I likhet med tretten millioner landsmenn har han gått med på innskuddspensjonen Schr...der-regjeringen innførte i 2001. Ordningen skulle gi ham en god pensjon, men den dekkes delvis av pensjonsfond «med en soliditet som avhenger av helsen til de europeiske markedene». Slik får disse markedene en engstelig men ufravikelig støtte fra landets mange Otto Henninger-er.

Erotisk bånd til penger og sparing

Tyskerne er mindre tilbøyelige til å føle med de greske «konkursmakerne» enn de er til å sole seg på de greske strendene og dermed føle seg som eksperter på de lokale forholdene. «Grekerne er livsnytere, det er det vi liker med dem,» sier Henninger. «Men de er også juksemakere som ikke betaler skatt og skjuler formuene sine i utlandet.» Alle? «Ja, alle. Alle jeg kjenner i hvert fall. Dessuten sier de det selv, at det er deres feil.»

Grekerne som inviteres til å uttale seg i tysk presse gir tilsynelatende Henninger rett. «Selvsagt er det vår skyld,» sier romanforfatteren Soti Triantafyllou i et intervju i sentrum/venstre-avisen Süddeutsche Zeitung. Hellas? «En stor barnehage, et samfunn av umodne unger» som fortjener pisken (4. juni 2012). Samme dag blidgjør en annen gresk forfatter, Nikos Dimou, Der Spiegels journalister med å legge ut om sine landsmenns psykologiske problemer: «Vi vil ha alt, nyte alle godene.»

Dette refrenget gjentas i en rekke aviser som om det var en etablert sannhet. Prestisjetunge Der Spiegel er overbevist om at i Hellas «pensjonerer offentlig ansatte seg før de fyller femti år» (Spiegel Online, 1. mai 2010). Faktasjekken er ikke vanskelig: Alt de trenger å gjøre er å oppsøke den greske ambassaden i Berlin og snakke med pressetalsmann Pantelis Pantelouris, som fortsatt står i stillingen i en alder av 65. Pantelouris var tidligere opposisjonell under oberststyret (1967–1974). Nå er han tvunget til å jobbe sju dager i uka og ofte etter ti på kvelden på grunn av stillingskuttene. Han skal snart pensjonere seg og som de fleste greske offentlig ansatte vil han få en mager pensjon, tilsvarende halvparten av en lønning som allerede er kuttet med 40 prosent.

Pantelouris’ sønn Michalis er sint. Selv om han er født i Berlin og bosatt i Hamburg har han aldri følt seg så gresk som de to siste årene. «Jeg tåler stadig dårligere flommen av mobbing, fornærmelser og usannheter som dumpes på grekerne.» Han arbeider som frilansjournalist og driver en blogg (pantelouris.de) der han dissekerer språket som blir brukt mot hans landsmenn. Han ser at «mediene behandler grekerne slik de behandler de arbeidsledige: et eller to tilfeller av trygdesvindel er nok til at pekefingeren rettes mot alle arbeidsledige. Slik saboteres en potensiell solidaritet mellom underbetalte lønnsmottakere og de som er enda fattigere.»

Michalis lar seg fascinere av det «erotiske forholdet» tyskerne har til penger og sparing: «Det tyske ordet for gjeld (Schulden) er svært nær ordet for skyld (Schuld). Dette semantiske slektskapet uttrykker en verdensforståelse: å sette seg i gjeld er å gjøre seg skyldig, eller syndig. Gjelden ses ikke på som et nyttig økonomisk instrument, men som en forbannelse.» Dreier det seg om en traumatisk etterlevning fra Weimar-republikken, da hyperinflasjon tvang tyskerne til å komme med en trillebår med sedler for å kjøpe et brød? «Hvis de er så redde for prisøkning, er det også fordi det stadig gjentas at de bør være det.»

Intensivering av vennskapet

I begynnelsen av mai erklærte den tyske sentralbanksjefen, Jens Weidmann, at Tyskland godt kunne tåle en litt høyere inflasjon enn det europeiske gjennomsnittet (2,6 prosent i mars). Ramaskrik på forsiden av Bild: «Inflasjonsalarm! Sentralbanken svekker euroen. Hvor raskt vil pengene våre spises opp?» (11. mai 2012). For å illustrere saken valgte avisen en milliardseddel fra 1923. «Det er absurd!» utbryter bloggeren fra Hamburg. «I et Europa der folk flest har bunnskrapte lommebøker, er deflasjon en langt større fare enn hyperinflasjon!»

Inflasjonsfrykten er likevel forståelig: Den går hånd i hånd med nostalgien for den strålende tiden med Deutsche Mark, da Europas mest robuste valuta allerede hadde alle kjennetegnene av en fellesvaluta, men kun til glede for økonomier som gjorde seg fortjent til den. En mild skjelving i stemmen avslører følelsene som oversvømmer Sarrazin når han snakker om etterkrigstiden da «en absolutt paritet mellom Deutsche Mark og valutaene i Tysklands satellittøkonomier – Nederland, Østerrike og Danmark.» Selv om han ikke er for å trekke seg ut av euroen med sverdet hevet, slik det lille bayerske partiet Freie Wähler (Frie Velgere) ønsker, sier det tidligere Deutsche Bank-styremedlemmet med åpenbar glede at «Tysklands handelsoverskudd utenfor eurosonen gjør den stadig mindre vital for vår økonomi.» Dette synspunkt er nå utbredt i næringslivselitene.

Selv om de har mistet entusiasmen for EU, er de tyske arbeidsgiverne svært glade for å få billig faglært arbeidskraft levert på døra. Krisen er i denne forstand et lykketreff, den driver tusenvis av arbeidsledige søreuropeere til å søke lykken i Tyskland. Ifølge føderal tysk statistikk økte innvandringen fra Spania og Hellas med 49 og 84 prosent våren 2011. Denne tilstrømningen av arbeidsklare arbeidere bringer arbeidsgiverne i kontakt med deres ideal-EU. «Bingo! Dette er Europa!» jublet lederen for en limfabrikk under et økonomisk forum i desember, mens sjefen for kjeksprodusenten Bahlsen mimret om de gode årene på 60-tallet da selskapet hans «importerte hundrevis av spanjoler i slengen».⁴

Denne varme mottakelsen bærer med seg noen restriksjoner. I mars fjernet den føderale regjeringen de sosiale ytelsene europeiske innvandrere kunne kreve på tysk jord. «Gjestfriheten kan ikke være en invitasjon til å innvandre til vårt velferdssystem,» formante arbeidsdepartementets talsperson.

Frykten for en gresk-spansk invasjon av sosialkontorene er lite begrunnet, selv departementet innrømmer at de har mottatt svært få søknader om sosialhjelp. En av disse kom fra Kostas Konstantinos som ankom Berlin uten et rødt øre. Den 35 år gamle athenske dataingeniøren søkte og fikk innvilget 530 euro for å ta et tyskkurs og lette etter «en annen jobb enn servitør i en gresk restaurant». Da han mistet denne inntekten og helsedekningen ble han rammet av infarkt som følge av stressituasjonen. Han spør seg nå hvordan han skal betale sykehusregningen.

Arbeidsdepartement jobber likevel for vennskap mellom de to folkeslagene. Samtidig som Konstantinos ble satt på gata, fikk de fem største partiene (CDU, SPD, FDP, De Grønne og Die Linke) en spesialbevilgning for å åpne kontor i Athen. Som departementet forklarer i en pressemelding, skal dette oppfattes som «et signal om styrking av det gresk-tyske vennskapet».

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Rettet unser Geld! Deutschland wird ausverkauft – Wie der Euro-Betrug unseren Wohlstand gefährdet (Spar pengene våre! Tyskland er utsolgt – Slik truer eurosvindelen vår velstand), Heyne, München, 2011.

2 Ifølge en meningsmåling utført av Ennid for Bild am Sonntag, 26. februar 2012.

3 Journalisten bak denne «reportasjen», Paul Ronzheimer, fikk sammen med sin Bild-kollega Nikolaus Blome i 2011 Herbert-Quandts pressepris for sine artikler om den greske krisen.

4 «Fluchtpunkt Deutschland», Der Spiegel, Hamburg, 22. desember 2011.

(…)