Hopp!

Børsenes bevegelser påvirker oss alle. Likevel er det laget få filmer om fenomenet, og det til tross for at historien til det vi i dag kjenner som børsen, langt på vei sammenfaller med filmens og psykologifagets historie. Riktignok kan etymologien spore virksomheten tilbake til familien Van der Beurs’ hus i Brugge på 12-og 1300-tallet, eller tilsvarende handel med blant annet rissekker i Orienten, men som regulert markedsplass og forum for massesuggesjon utgjør børsen i likhet med film og psykologi en historikk vi gjerne forbinder med en drøy variant av det forrige århundre.

Film om film eller psykologi er det ingen mangel på, men om aksjemarkedene? Foruten Oliver Stones Wall Street-filmer har vi den ikke helt ulike Boiler Room (2000) samt filmen om Nick Leeson¹ fra 1999, Rogue Trader. Betegnende nok for våre forbannet interessante tider, er dokumentarene å foretrekke: Charles H. Fergusons Inside Job (2010) og Hans Petter Molands Når boblene brister av i år, begge med finanskrisen som utgangspunkt. I fiksjonsfilmen er børs&finans stort sett henvist til en beskjeden status som rekvisitt i filmer som refererer til den slags. Et par kuriositeter må nevnes, henholdsvis Vittorio de Sicas Il boom fra 1963 og Antonionis L’eclisse fra 1962, som begge gir oss en smak av giften uten å ha den som hovedfokus. Selv om det finnes flere eksempler, utgjør det en heller glissen bukett.

Karikaturer som håndterer fantasibeløp

Problemet med å dramatisere hendelser i finanssektoren er, foruten et miljø som ikke påkaller umiddelbar sympati og innlevelse, at det er temmelig fjernt for folk flest. Det lever i vår bevissthet via fordommer og klisjeer, en heslig blanding av spyttslikkende servilitet, pompøse småkonger og hester som bites. Virkeligheten er visstnok enda verre enn fordommene, ifølge flere som har forlatt miljøet. Ikke bare er sjefene noen kyniske svin, men også framferden til visse multinasjonale selskaper kvalifiserer – punkt for punkt – til noen riktig utrivelige diagnoser, om man skal ta dokumentaren The Corporation (2003) på ordet. Det er til liten hjelp for den som ønsker å gi miljøet en realistisk skildring at bransjen fylles av folk som modellerer seg på en av åttitallets mest karikerte skurkeroller, Gordon Gekko (i den første Wall Street-filmen). Med slike råvarer glir selv den sobreste realisme et stykke ut i parodien.

En tilsvarende utfordring er det å skulle skildre de faktiske hendelsene i en bransje som håndterer beløp som er ren fiksjon for lønnstakere flest. Både størrelsen på beløpene så vel som tempoet de skyfles hit og dit i, forblir abstraksjoner for selv den mest iherdige innlevelse. Ser man prinsipielt på det, blir det to ukjente i denne ligningen: karikaturer som håndterer fantasibeløp. Når da noe ufattelig dramatisk skjer i denne verden, så har man som regissør en aldri så liten utfordring med hensyn til formidling: Noe ufattelig skjedde i en helt utrolig setting.

Med debuten Margin Call, som nylig ble sluppet på dvd og av uante grunner ikke ble satt opp på kino, gir regissør J.C. Chandor inntrykk av å være bevisst de ovennevnte utfordringene. I likhet med Oliver Stone er han sønn av en Wall Street-er og dermed, får vi tro, i stand til å skille mellom gode og dårlige kapitalister, ingen selvsagt egenskap på de skrå bredder. Han unngår den åpenbare fristelse det er å gjøre mer eller mindre skyldige banksters til gjenstand for et nidportrett. Til gjengjeld bøter han på sakligheten med noen høyst bankable navn på rollelisten: Paul Bettany, Jeremy Irons, Demi Moore, Kevin Spacey, Stanley Tucci.

Margin Call er kravet fra utlåner når tapet på en belånt investering nærmer seg verdien på grunnbeløpet (den uheldige investors egenkapital), og utlåner blir bekymret for at tapet skal vokse seg inn i beløpet som er utlånt. Den uheldige investor henvises via en margin call til enten å sette inn mer penger eller å realisere tapet mens kreditors verdier fremdeles er intakte. Den enorme forskjellen i dette tilfellet er at den naive/optimistiske investor er en av de store bankene, à la Lehman Brothers.

Beregningens begrensninger

Margin Calls gryende åpningsbilde er av et New York som i halvmørket ligner en avfallsplass (for ikke å si: coveret på Supertramp-albumet Crisis? What Crisis?), før byen langsomt fades inn i fiskeøye, med en visuell effekt som antyder at byen er i ferd med å renne ned det symbolsk velbrukte sluket. Filmen handler om døgnet som følger oppdagelsen av at investeringsbanken på nedre Manhattan lever på nåde og tungt overbelånt tid. Stanley Tucci blir oppsagt, og gir fra seg en minnebrikke til den yngre kollegaen Peter (Zachary Quinto). Peter tar en kikk på informasjonen, og ser, etter å ha finlest de dystre tallene, at hele butikken står i fare for å tjene mye mindre enn ingenting. Via noen håpløse boliglånsderivater står de i fare for å tape gård, grunn og kundenes penger. Han gir beskjed, det innkalles til møte. Filmens første. Han blir utbedt en forklaring av sin utdannelse. En av seniorene spør: «Så, du er en såkalt rocket scientist?». Vel, jo, men matematikken er den samme.

Peter er en av de såkalte quant heads² som disse virksomhetene har begynt å hyre inn stadig flere av. Det blir tragikomisk å tenke på alle de vekttall og doktorgrader som har gått med på å utvikle de avsindig avanserte tradingmodeller og risikovurderinger. Til tross for historisk og statistisk gyldighet, resulterer de fra tid til annen i «atypiske» bevegelser likevel. Med det følger svimlende tap som får selv garvede investorer til å sammenligne det med å få et vitalt organ revet ut av en viss kroppsåpning med uegnet hageredskap. Bransjelyrikk til side, kan man forundres over hvordan såpass profesjonelle, velutdannede folk klarer å kløne det så ettertrykkelig til, gang på gang.

Det er særlig dette som har gjort sterkest inntrykk under de siste krakkene, i hvilken grad gode, gamle molboland har sine delegater langt inn i de mest omfattende risikokalkylene. Om bare halvparten av det som er skrevet er sant, så snakker vi om gigakalkyler på leirføtter. Så kanskje det egentlig bare handler om svindel og tafatte tilsynsmyndigheter? Vel, bare delvis skal vi tro matematikeren Benoît Mandelbrot, som i boka The Misbehaviour of Markets³ gir nitide beskrivelser av hvordan markeder så vel som naturen distribuerer sine goder og onder i alt annet enn jevne doser. I tillegg byr den på en raljerende parade av de blinde forutsetninger som lå til grunn for disse modellene, uansett hvor avanserte de var.

Så langt beregningens begrensninger. I tillegg har vi ren svindel à la Enron, Madoff eller, i disse tider: Barclays’ triksing med renter, J.P. Morgan Chase (som etterforskes for manipulering av strømpriser, og i tillegg har tapt saftige 5,8 milliarder dollar på handel i kompliserte kredittderivater), og senest, enn så lenge, Danske Bank (også mistenkt for rentetriksing). Mot denne bakgrunn blir man litt oppgitt over fislete kontrollorganer og manglende krav om motytelser fra myndighetenes side hver gang de redder optimistiske storspillere som vil sutte på samfunnspuppen etter å ha tapt andres penger. Uansett spør man seg hva de med «risk controller» på visittkortet bruker arbeidsdagen til. Også i Margin Call forklares tapets omfang med en etter hvert kjent melodi: «Alarmen gikk ikke fordi det gjaldt boliglån». Altså: Man undersøker ikke sine investeringer med mindre man vet hva de er? Snedig.

Et savn av pengeporno

Margin Call utspiller seg i stormens øye, og Chandor fokuserer lokalt: prosedyrer og ekstraordinære tiltak gjennom en lang ettermiddag, kveld, natt, morgen og formiddag. Chandor avgrenser oppgaven til spillet på kammerset oppover i etasjene etter hvert som alarmen går. Det er antagelig et fornuftig valg. Går man inn i det morass av bokstavkjeks (CDO-er, eksotiske derivater, kalt masseødeleggelsesvåpen av en viss Warren Buffett) og de uoversiktlige relasjoner disse i mellom, så kan selv de mest interesserte lekfolk bli sittende og klø seg i hodet. Da er det mager trøst å hente i at heller ikke kyndigheter som Krugman, Roubini, Soros eller Stieglitz – for å nevne noen man tiltror en viss samfunnsånd – utgjør et samstemt kor hva forklaring av problemene angår. Moderne finans ville blitt et svært lerret å bleke for en helaftens fiksjonsfilm.

Da er det tillitvekkende å se hvor behersket Chandor skrider til verket. Edrueligheten går gjennom hele kommandolinjen, fra den dramaturgiske/pedagogiske utmynting av informasjon ledd for ledd oppover i hierarkiet, via spillestil hos samtlige involverte, og ned i detaljene i en kysk produksjonsdesign. Høsten 2008 er ikke anledning for damebladsikling over executive lifestyles. Om noe, frister det med en innvending fra motsatt hold, at det snarere er askesen det går inflasjon i. Det er nesten så man aner budsjettspøkelsets grimme fjes i filmens mørkere kroker. Heisen, korridorene, resepsjonene kunne vært hvor som helst. Nattklubben de frekventerer, er den ikke litt studioartet? Nattklubber er jo gjerne det, men likevel. Selv dressene ser litt kjipe ut. Intet galt i det heller, men det er ikke fritt for at filmen etterlater et savn av litt mer pengeporno, gitt tematikken.

De vanligvis så snasne flerskjermpanelene later til å henge med nebbet, og selv de ellers så sprelske grafer ser litt blasse og molefonkne ut. Visst er det konsekvens over det, men synet av grafene minner om at deres hensikt siden grafenes morgen (omtrent da Søster Nightingale gikk av vakt) har vært å anskueliggjøre sammenhenger og tall. Drøye halvannet århundre senere bruker folk som Darren Aronofsky, Oliver Stone og visstnok også Cronenberg (i snart aktuelle Cosmopolis) dem som eksotisk garnityr for å gjøre verden til et enda mer gåtefullt sted. Det er betenkelig. Verden, ikke minst finansmarkedet, er da sannelig spennende og komplisert nok og tildels ubegripelig – nettopp hva grafer skal være visuelle forklaringer av. Særlig da vi fremdeles ikke har fått noen fullgod forklaring på hvordan det er mulig for profesjonelle å bomme så eventyrlig. Illustrasjoner hadde hjulpet.

Vel, finanssjangeren er fremdeles en heller spak tradisjon. Man kan bare fantasere om hva en Stanley Kubrick og en økonomenes motstykke til 2001-forfatter Arthur C. Clarke kunne gjort med fenomen som de siste børsboblene: samspillet mellom enkeltaktører og massenes påståtte visdom, rasjonelle enkeltvalg som kulminerer i akkumulert galskap, selvmotsigelser og paradokser som springer ut av det John Maynard Keynes i sin tid definerte som «spekulasjonens kunst»: «å foregripe hva den alminnelige oppfatning venter at den alminnelige oppfatning vil være». Ambivalens, innskrenket logikk og paradokser – det lyder som høyoktan for et gemytt og intellekt som Kubricks. Men det toget har gått. Man kan bare håpe at en kapasitet som høyst levende David Cronenberg har fått blod på tann og utvider repertoaret med tiden.

De kloke pengene

Inntil videre er ikke Margin Call noe dårlig første steg. Man får bare håpe at Chandor virkelig setter tennene i materien neste gang, og ikke gir etter for sin «svakhet for forsakelser». Selv tastaturene behandles varsomt i denne filmen; konvensjoner (fra før MySpace og Facebook) tilsier jo at taster knatrer som maskingeværsalver når kompetente folk holder på. Ikke her.

Det er et taktfullt miljøportrett som unngår de mest åpenbare fellene. New York har sjelden vært mindre sexy enn her, han avstår fra lettkjøpt fordømmelse av de involverte og en altfor retthaversk jakt på syndebukker. Likeledes henfaller han ikke til å kladde det til med forserte doser «menneskelig faktor» som eksempelvis kjærlighetshistorien i Wall Street 2. Men det handler jo om verdier, da? At det er mer enn penger som betyr noe her i livet? Javel, da. I Margin Call er det Kevin Spacey som belemres med samvittighetens uriaspost, der han går en lang, indignert tur gjennom horder av oppsagte med esker på vei ut. Han ender hos selskapets schlemiel, John Tuld (Jeremy Irons’ gentrifisering av Lehman-«gorillaen» Dick Fuld) og vil si opp. Han vemmes over utartet forretningsskikk. How un-money of him?

Aktørene i Margin Call er i varierende grad årsak og virkning av bransjen. De gjør hva de kan og må. For å legge Chandor noen ord i munnen, så ser det ut som det frie marked ikke er riktig så fritt som enkelte liker å forestille seg: Her må simpelthen tøyler til. En ting er falsk trygghet når de mener seg å være hands on, noe ganske annet nonsjalansen i no hands, men full fres så lenge honorarene renner inn, for ikke å nevne ren svindel når giftig avfall selges med vilje, hvorpå en eller annen «ansvarlig» blir oppsagt for syns skyld. Under de mest dramatiske dagene i 2008 var det et påfallende, noen vil si skuffende, fravær av suicidale finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene foran Wall Street-bygningene. Tatt i betraktning at dramatikken utspilte seg i selvtektens og lynsjingens hjemland, var det overraskende lite blod i gatene disse høstdagene. Det eneste måtte være i overført betydning: betegnelsen på de skremmende tider som utgjør gode kjøpsanledninger, da såkalt kloke penger går inn i markedet. Tuld er eksponent for den mentaliteten, og det nærmeste Chandor kommer en syndebukk: Sjokket som kommer når de dumper skrotet i markedet vil sende børsene ned verden over. Atter en dag på jobben for Tuld: «Det blir fine forretningsmuligheter av dette». Likevel hevder Chandor i et intervju med Le Point at Tuld er den mest uskyldige av dem alle. Tuld tror virkelig på kapitalismen, og gjør hva som overhodet er mulig, i mangel av regulering.

Når elendigheten som provoserte krakket og de for anledningen billige aksjene er forskyldt av de samme som forsyner seg på billigsalg, så er det ikke vanskelig å sympatisere med Occupy-demonstrantene. Noen av de smarte kjøpene gjøres attpå til med skattebetalernes penger; man kan forstå savnet av skyldbevisst «etisk rensing» av de høye husene, slik et banner foran bygningene artikulerte det: Jump, you fuckers!

© norske LMD

Margin Call, USA 2011, regi: J. C. Chandor.

Fotnoter:
1 Leeson Tapte 827 millioner pund, noe som er barnemat sammenlignet med fenomener som beskrives her, men den gang nok til å velte «gamle, ærverdige» Barings Bank, senere kalt «Mad Hatter’s Tea Party», etter at bankens interne kontrollrutiner var gått nærmere i sømmene.

2 Spiller på likheter mellom fysikk og finans, og ikke minst de som jobber med kvantitativ finans, Quantitative Research et cetera.

3 Benoît Mandelbrot, Misbehavior of markets, Basic Books, New York, 2004. (…)