Skurkenes lov

Hver dag fastsettes Libor-renta av et tjuetalls store finanskonsern (blant andre Barclays, Deutsche Bank, HSBC og Bank of America). Denne fungerer som referanse for transaksjoner på totalt 800 milliarder dollar (nei, det er ikke en trykkfeil), særlig på derivatmarkedene. Summene er så vanvittige at de får den vanlige pressen til å holde blikket festet på mer menneskelige småsynder: foreldre som får barnebidrag uten å sørge for at barna går på skolen, greske lønnsmottakere som bøter på en fattig hverdag med å jobbe svart. La oss angripe dem; det er de regjeringene og Den europeiske sentralbanken er sinte på.

Manipuleringen av Libor kan virke komplisert, men den er like opplysende som scenen i Casablanca. For å sminke helsetilstanden og hente inn kapital billigst mulig, har de store bankene (hvis ord er lov) i flere år rapportert renta de tok på lån til andre banker som lavere enn det den egentlig var. Den rapporterte renta ble deretter bestemmende for Libor, og dermed for deres egne framtidige lån fra sentralbanken. Sjefen for Barclays ble «fysisk syk» da han «oppdaget» at banken hans hadde jukset, og trakk seg 3. juli. Sjefen for Bank of England later også som om han oppdaget svindelen bare noen uker før.¹

Sjokkert, virkelig sjokkert over å oppdage hva som hadde foregått? Barclays og Bank of England leser tydeligvis ikke finanspressen. Allerede 16. april 2008 publiserte Wall Street Journal en artikkel med tittelen «Bankfolk sår tvil om nøkkelrente midt i krisen». I første avsnitt står følgende: «En av de viktigste barometrene for verdens økonomiske helse sender muligens falske signaler.»

Vår verden er slik infisert av tilfeldige og manipulerte data (Libor, «den gylne regel», tak på gjeldsnivå eller offentlige underskudd) som brukes til å martyrisere hele befolkninger, som i Spania (se Luis Sepúlvedas tekst på side 16). De som så rått legger skylden på andre blir selv innhyllet i respekt, om de enn leder en sentralbank eller et kredittvurderingsbyrå. Fire år etter utbruddet av en av de største finanskrisene i historien står spørsmålet om disse institusjonenes samfunnsnytte fortsatt ubesvart.