Anerkjennelse eller sosial rettferdighet

«Anerkjennelse» er blitt et nøkkelbegrep i en tid da kapitalismen har økt kontakten mellom kulturer, pulverisert fortolkningsskjemaer og politisert identiteter. Ulike grupper kjemper under faner av nasjoner, etnisiteter, «raser», kjønn og seksualiteter for å «få anerkjennelse for forskjell». I disse kampene har identitet erstattet klasseinteresser som bakgrunn for politisk mobilisering: Man krever oftere å bli «anerkjent» som svart, homofil eller ortodoks enn som proletar eller borgerlig. Kulturell dominans har erstattet utbytting som synonym for grunnleggende urettferdighet.

Er dette en avledning som kan føre til en balkanisering av samfunnet og en avvisning av universelle moralske normer?¹ Eller er det en korrigering av det diskreditterte materialistiske perspektivet, som er blind for forskjeller og dermed øker urettferdigheten ved å feilaktig universalisere normene til den dominerende gruppen?²

Her støter to begreper om urettferdighet imot hverandre. Det første, sosial urettferdighet, stammer fra den økonomiske strukturen i samfunnet, og viser seg som utnytting eller fattigdom. Det andre, kulturelle eller symbolske begrepet, har sin opprinnelse i sosiale representasjonsformer som påtvinger sine fortolkningsrammer og verdier, forsøker å ekskludere andre og skaper kulturell dominans, ikke-anerkjennelse eller forakt.

Anspent forhold

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Denne distinksjonen mellom kulturell og økonomisk urettferdighet må ikke dekke over det faktum at de to formene i praksis ofte overlapper og styrker hverandre dialektisk. Økonomisk underordning utelukker i praksis enhver deltakelse i den kulturelle produksjonen, som på sin side har normer institusjonalisert av staten og økonomien.

For å bøte på økonomisk ulikhet må man endre strukturene: inntektsfordeling, omorganisering av arbeidsdelingen, innføre demokratisk kontroll over investeringer og endre grunnleggende måten økonomien fungerer på. Disse tiltakene hører, enkeltvis eller samlet, inn under «omfordeling». Kuren for kulturell urettferdighet er derimot kulturell eller symbolsk forandring: oppvurdering av foraktede identiteter, anerkjennelse og verdsetting av kulturelt mangfold, eller, i et større bilde, en fullstendig omveltning av sosiale representasjonsformer som vil endre på oppfatningen enhver har av seg selv. Dette hører inn under «anerkjennelse».

Disse to begrepene avviker i forståelsen av hvilke grupper som er ofre for urettferdighet. Omfordeling handler om sosiale klasser i vid betydning, først og fremst definert i økonomiske termer, ut fra deres relasjon til markedet og produksjonsmidlene. Det klassiske eksempelet er den marxistiske ideen om den utbyttede arbeiderklassen, som også omfatter innvandrere, etniske minoriteter, osv. For anerkjennelsen er ikke urettferdighet lenger knyttet til produksjonsforhold, men til mangel på hensyn. Generelt pekes det på etniske grupper, som den dominerende kulturen avfeier som annerledes og mindreverdig – noe som også gjelder for homofile, «raser» og kvinner.

Krav om omfordeling handler ofte om å fjerne økonomiske ordninger som utgjør grunnmuren for gruppers særegenhet og har en tendens til å styrke indifferensen mellom dem. Krav om anerkjennelse legger derimot vekt på de antatte forskjellene mellom grupper og fremmer differensiering (når de ikke skaper forskjellen performativt, før de gir den verdi). Forholdet mellom anerkjennelsespolitikk og omfordelingspolitikk synes dermed å være … anspent.

Korrigering vs. endring

Hvordan tenke rettferdighet under disse forutsetningene? Må man prioritere klasse over kjønn, seksualitet, «rase» og etnisitet? Avvise alle «minoritetskrav»? Må man insistere på assimilering til majoritetens normer, i universalismens navn? Eller må man forsøke å forene det som fortsatt er uomgåelig i sosialismen med det som synes å være berettiget i multikulturalismens «postsosialistiske» filosofi?

Det er to måter å rette opp i urettferdighet på. Korrigerende virkemidler forsøker først og fremst å forbedre den sosiale organiseringen uten å endre på dens grunnleggende årsaker, mens transformerende virkemidler går til de grunnleggende årsakene. Motsetningen står mellom symptomer og årsaker.

På det sosiale plan anvendes de korrigerende virkemidlene, som historisk sett er forbundet med den liberale velferdsstaten, for å mildne konsekvensene av urettferdig fordeling uten å røre organiseringen av produksjonssystemet. De siste tjue årene har transformerende virkemidler blitt forbundet med sosialismen: Radikal omorganisering av produksjonsforholdene og dermed den økonomiske strukturen som skaper sosial urettferdighet, modifiserer ikke bare fordelingen av kjøpekraft men også det sosiale skillet i arbeid og eksistensvilkår.

Affirmative action («positiv diskriminering») i USA belyser denne distinksjonen. Denne hjelpen, som blir utdelt på bakgrunn av ressurser og gir materiell støtte til de fattigste, bidrar til å sementere differensieringen, noe som igjen kan føre til konflikter. Slik anvendes korrigerende omfordeling for å garantere fargede en rimelig andel av jobber og skoleplasser, uten å endre på utformingen eller antallet. På det kulturelle plan blir en korrigerende anerkjennelse til kulturell nasjonalisme, som forsøker å sikre fargede anerkjennelse uten å endre på det binære forholdet svart–hvit som gir anerkjennelsen mening. Affirmative action kombinerer dermed den progressive antirasismens sosioøkonomiske politikk med black powers kulturpolitikk.

Denne løsningen angriper ikke de grunnleggende strukturene som skaper «rase-» og klasseulikheter. Dessuten bidrar stadige flere overflatiske tiltak til å gjøre den «rasemessige» differensieringen enda mer synlig, gi de minst privilegerte en oppfatning av dem selv som en mangelfull, umettelig og evig hjelpetrengende klasse, og attpåtil noen ganger som en privilegert mottakergruppe. Slik kan en tilnærming som forsøker å rette opp i urettferdig fordeling framprovosere reaksjoner og til slutt skape urettferdighet i form av manglende anerkjennelse.

Naturalisering av identitet

De transformerende virkemidlene tar til gjengjeld sikte på å sikre alle lik tilgang til arbeid. De kombinerer universelle sosiale ordninger og strengt progressiv skattlegging, samtidig som de ofte løsriver dette arbeidet fra krav om anerkjennelse. Det gir en mulighet til å redusere den sosiale ulikheten uten å skape kategorier av sårbare individer som tilsynelatende lever på offentlig nåde. En slik fordelingstilnærming bidrar dermed til å rette opp i urettferdighet i anerkjennelse.

Både korrektiv og transformerende omfordeling forutsetter en universalistisk forståelse av anerkjennelse, det vil si at alle mennesker har samme moralske verdi. Men de hviler på ulik logikk angående differensiering av grupper.

Korrigerende virkemidler mot kulturell urettferdighet styrker det som ofte kalles multikulturalisme: Det handler om å få slutt på manglende respekt for kollektive identiter som urettmessig har blitt underkjent, uten å røre innholdet i identiteten eller det identitetsmessige differensieringssystemet de hviler på. De transformerende virkemidlene blir ofte assosiert med dekonstruksjon. De forsøker å få slutt på manglende respekt ved å forandre den underliggende kulturelle evalueringsstrukturen. Ved å destabilisere eksisterende identiteter og differensiering nøyer ikke disse virkemidlene seg med å styrke selvrespekten, de endrer også på synet vi har på oss selv.

Hatet mot andre legninger belyser denne distinksjonen. Korrigerende virkemidler mot homofobi blir vanligvis knyttet til homobevegelsen, som prøver å oppvurdere den homoseksuelle identiteten. De transformerende virkemidlene er derimot i familie med queerbevegelsen, som forsøker å dekonstruere dikotomien homofil–heterofil. Homobevegelsen ser på homofili som en kultur med bestemte trekk, litt som en etnisitet. Det er en «identitetsmodell» som har blitt anvendt i forskjellige kamper for anerkjennelse. Den prøver å bytte ut et negativt selvbilde, som individet har blitt påført fra den dominerende kulturen og internalisert, med en egen kultur som manifesteres offentlig for å få respekt fra samfunnet. Denne modellen kan oppnå noe, men når den legger anerkjennelsespolitikk og identitetspolitikk oppå hverandre, oppfordrer den til naturalisering av en gruppes identitet, om ikke en essensialisering, gjennom bekreftelse av dens «autentisitet» og forskjellighet.

Queerbevegelsen nærmer seg på den andre siden homofili som et konstruert og mindreverdig motstykke til heterofili: Ingen av begrepene gir mening uten det andre. Målet er ikke lenger å oppvurdere den homofile identiteten, men å bryte hele dikotomien. Homobevegelsen forsøker å tydeliggjøre den eksisterende differensiering mellom legningene – akkurat som velferdsstatens korrigerende politikk for omfordeling gjør for sosial differensiering. Queerbevegelsen forsøker å stille spørsmål ved den – etter modell av det sosialistiske prosjektet.

Vulgærkulturalisme

Forsvarerne av identitetsmodellen ser på manglende anerkjennelse som fordommer skapt utelukkende av ideologiske og kulturelle verdier. De ender av og til med å underkjenne dens fundament i den sosiale strukturen og å ignorere økonomisk urettferdighet, for å konsentrere seg utelukkende om forandring av kulturen, som anses som en egen virkelighet. Slik kan det neglisjeres at det i sosiale støtteordninger finnes institusjonaliserte heterofile normer som fører til at enkelte ressurser ikke gis til homofile. Men denne strømningen kan likeledes se de økonomiske ulikhetene bare som uttrykk for kulturelle hierarkier: I denne logikken stammer klasseundertrykking fra nedvurdering av arbeideridentiteten. Denne vulgærkulturalismen snur opp ned på den tidligere vulgærmarxismen som bannlyste anerkjennelsespolitikk til fordel for omfordelingspolitikk: Den impliserer at å oppvurdere underkjente identiteter handler om å angripe selve kilden til økonomisk ulikhet.

Som motsetning til identitetsmodellen (korrigerende) står det man kaller den statusmessige modellen (transformerende): Manglende anerkjennelse anses ikke lenger som en psykologisk misdannelse eller en selvstendig kulturell fordom, men som en institusjonalisert sosial underordning skapt av sosiale institusjoner. Det som må anerkjennes er altså ikke gruppens identitet, men statusen til gruppens medlemmer som deltakere i den sosiale interaksjonen. Denne politikken foreslår å dekonstruere de to forbundne formene for organisering i et samfunn, nemlig økonomi og kultur, og å tolke det de bærer med seg som hindringer for denne likheten. Det handler altså ikke om å postulere alles rett til et «sosialt likeverd»,³ men om å kreve lik tilgang til deltakelse i hjertet av samfunnet for alle, å utvide rettferdighetens område til å omfatte både omfordeling og anerkjennelse, klasse og status. Kanskje må vi unngå psykologisering og moralisering for å tenke ut en koherent strategi som kan avvæpne konfliktene og motsetningene mellom disse to store kampsakene.

Oversatt av I.G.Å.

1
Se Richard Rorty, Achieving Our Country: Leftist Thought in Twentieth-Century America, Harvard University Press, Cambridge, 1998, og Todd Gitlin, The Twilight of Common Dreams: Why America Is Wrecked by Culture Wars, Metropolitan Books, New York, 1995.
2
Se Charles Taylor, «The politics of recognition», i Amy Gutman (red.), Multiculturalism: Examining the Politics of Recognition, Princeton University Press, 1994.
3
Axel Honneth, Kamp om anerkjennelse: om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk, Pax, Oslo, 2008.