Cannes er «den vakreste festivalen»,1 ifølge regissøren Manoel de Oliveira, men også en «regissørklubb fjernt fra den sosiale virkeligheten», ifølge enkelte cinefile.2 Disse sprikende meningene gjenspeiler realiteten: Cannes instituerer hvert år en viss schizofreni i store bokstaver. Den utkrystalliserer motsetningene til den franske filmindustrien på en talende måte: På fasaden, det berømte franske kulturelle unntaket som åpner for offentlig støtte til kulturen; på baksiden, de samme metodene som i Hollywood med økonomiske prosjekter og aktører som forsøker å tjene store penger.
I tolv dager skaper festivalgjengerne et lite mikrokosmos frakoblet verden, mens de ser filmer som i stor grad undersøker verdens lite lystige tilstand. Utenfor kinosalene er det fester, glitter og kjendiser: engasjerte regissører som Ken Loach i front, forretningsmenn som Bernard Tapie bak. Stemningen lager en festival som fortsatt er den globale filmindustriens mest strålende vindu, men hvordan gjenspeiler denne spenningen seg i prisutdelingene? Foretrekkes glamour framfor undersøkning? Hvis ikke, hvilke undersøkelser krones?
Det er på sin plass å understreke at denne tvetydigheten gjenspeiles i utvalget: Det er få om noen filmer fra Afrika, «eventene» med visninger av kassasuksesser og kommende stjerner er blitt en del av festivaltradisjonen, mens flere store skuespillere, som Jean-Marie Straub og Danièle Huillet, aldri har blitt plukket ut. Festivalens misogyni er også slående: I 2012 var bare en av de 22 filmene i det offisielle programmet laget av en kvinnelig regissør, kun en kvinne har fått Palme d’or (Jane Campion i 1993 for Piano). Det er i disse nokså begrensede rammene vi må vurdere listen av vinnere.
Mindre politisk engasjement
For å begrense oss, kan vi her nøye oss med å se på Frémaux-epoken, som ble innledet i 2004 da Thierry Frémaux ble kunstnerisk leder, før han ble festivalsjef i 2007, noe som betyr at han leder komiteene som velger ut filmene til det offisielle programmet. Gullpalmen for beste film i 2005 og 2006 gjenspeilte et visst engasjement: Dardenne-brødrenes og nevnte Loachs seier med verk som var typiske for deres univers. I Barnet (2005) følger Dardenne-brødrene to unge foreldre på sosialhjelp som selger et barn på svartebørsen og ikke har andre utsikter enn fengsel. I Vinden som ryster kornet (2006) viser Loach det motsatte, som så ofte hos ham, nemlig håpet om en bedre verden gjennom kamp, denne gangen IRAs kamp mot den britiske okkupasjonsmakten på 1920- og 1930-tallet. Disse to verkene er representative for kløften mellom et forbilledlig optimistisk framtidssyn og sosial desperasjon uten framtidsutsikter.
I 2007 ble Gullpalmen gitt til rumenske Cristian Mungius 4 måneder, 3 uker, 2 dager som framviser den daglige undertrykkelsen under Nicolae Ceausescus diktatur, to år før det falt i 1989. I 2008 vant politikken i utvidet forstand. En enstemmig jury ga Gullpalmen til Laurent Cantets Klassen som viser en lærer konfrontert med sine elevers sosiale problemer i et flerkulturelt samfunn. Så å si alle prisene dette året hyllet et sosialt og politisk engasjement: Grand Prix gikk til Matteo Garrones Gomorra, filmatiseringen av Roberto Savianos bestselger om rettsstatens huller midt i det demokratiske Europa; Benicio Del Toror fikk prisen for beste skuespiller for sin rolle som Che Guevara i Steven Soderberghs Che; Juryens pris gikk til Paolo Sorrentinos Il Divo som handler om Italia under Giulio Andreotti, den symbolske skikkelsen for Kristelig-demokratene som satt med makten i mer enn tjue år fram til 1990-tallet og rettssaken mot ham for hans forbindelser til Cosa Nostra; Prisen for beste manus gikk til Dardenne-brødrenes Lornas stillhet som viser sosial ydmykelse på et bakteppe av innvandring og kriminell utbytting.
Vi bør også nevne Vals med Bashir av israelske Ari Folman, en animert dokumentar som dokumenterer de kristne falangistenes massakre på palestinere i flyktningleirene Sabra og Chatila. Og ikke minst prisen Gullkameraet, som ble opprettet i 1978 for beste debutantfilm, som ble gitt til britiske Steve McQueens Hunger. Fillmen handler om sultestreiken til Bobby Sands og hans IRA-kamerater i 1981, og antyder fra ulike vinkler at grensen mellom demokrati og totalitært styre kan være uklar. I 2009 var det en entomologisk beskrivelse av et samfunn herjet av en repressiv puritanisme som avdekket den kommende fascismens understrømninger (Michael Hanekes Det hvite båndet) som ble hyllet med Gullpalmen. Men selv om Grand Prix ble gitt til Jacques Audiards Profeten, som viser hvordan en ung småkjeltring blir en ordentlig «proff» i fengsel, var det politiske engasjementet mindre framtredende dette året.
Mindre prestisjetung
I noen år later det til at juryene har foretrukket å gi Gullpalmen til verk som for det meste henter inspirasjon fra fortiden og som griper til problemer fra forrige århundre. Med unntak av Dardenne-brødrennes filmer, er det strengt tatt få som tar opp dagens sosiale og politiske problemer. Den franske kristelig-demokraten Christine Boutin forsøkte å stoppe salget av en pedagogisk DVD-utgave av 4 måneder, 3 uker, 2 dager, mens utvelgelsen av av Rachid Boucharebs Hors-la-loi om den algeriske uavhengigheten skapte kraftige protester fra høyresiden og lokalpolitikere. Og den italienske kulturministeren Sandro Bondi boikottet festivalen etter utvelgelsen av Draquila – L’Italia che trema om Berlusconis mange manipulasjoner. Dette forhindrer oss imidlertid ikke i å spørre om temaene de prisbelønte filmene hviler på er verdier delt av de fleste.
2010 var et vendepunkt. Gullpalmen gikk til Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv av thailandske Apichatpong Weerasethakul. En delvis eksperimentell film med fantasier om reinkarnasjon, mystiske unndragelser langt fra vår lave verdens prosaiske problemer. Riktignok kan man her finne, hvis man leter godt, et politisk ekko om villfarelsene til en fordømt samtid: Filmskaperen tegner opp en vei for motstand inspirert av buddhismen og integrerer angeren til protagonisten, som angrer at han drepte for mange maur og kommunister (!). Gullpalmen i 2011 åpner for samme type fortolkning. Amerikanske Terrence Malicks The Tree of Live gir seg den beskjedne oppgave å framstille en kosmisk og metafysisk konfrontasjon mellom et amerikansk familieliv og verdens skapelse. Samfunnspolitiske intervensjoner viser seg dermed muligens som en tilfeldig avsporing.
I år var det den evige trio livet, kjærlighet og døden som sto i sentrum for det seirende verket. Amour av Haneke – som dermed melder seg inn i den eksklusive klubben av filmskapere som har to Gullpalmer – utforsker de samme «evige» verdiene, med utgangspunkt i en intim og smertefull fortelling om et pars alderdom og lidelser. Det politiske engasjementet er, selvsagt, ikke helt fraværende blant prisvinnerne, men prisene er mindre prestisjetunge og det sosiale engasjementet kom i år i form av to komedier: Loachs The Angels’ Share (Juryens pris) og Garrones Reality (Grand Prix) om hvordan de utstøtte i et samfunn i krise tiltrekkes av TV-ens glorie.
Mediekåte pseudoeksperter
Den skarpe kontrasten til valgene i de foregående årene, viser at de estetiske og kunstneriske kriteriene rår. Men det er ikke forbudt å påpeke at dette uttrykker en viss tilbøyelighet til skape et transcendent tilfluktssted fra vanskene med å tenke en framtid for mennesket frigjort fra markedsordenens sjansespill.
Når vi har merket oss denne utviklingen, er det likevel på sin plass å understreke at alle Gullpalmene til en viss grad er løsrevet fra kommersielle kriterier: I Frankrike så 872 895 kinogjengere The Tree of Life, mens Pirates of the Caribbean ble sett av 4 755 981. Onkel Boonmee solgte 127 511 billetter, mens Pascal Chaumeils L’Arnacæur solgte 3 800 000. Det hvite båndet nådde 650 000 billetter, som er lite mot James Camerons Avatar (mer enn 14,6 millioner).
I tillegg lar prisene regissørene unnslippe varetenkningen – regissører som ofte må inngå djevelpakter med beslutningstakerne i filmindustrien. I denne forstand er det nokså gledelig å sette industriens prognoser før utdelingen opp mot resultatet. 2012-festivalen var ikke noe unntak fra regelen. Kommentatorene var nærmest enstemmige om at Jacques Audiards De rouille et d’os ville få Gullpalmen og Leos Carax Holy Motors prisen for beste skuespiller. Ingen av disse filmene havnet på prislista, der mindre kjente kunstnere rystet hierarkiet av regissører og skuespillere i hjertet av filmindustrien. Vi må dermed i det minste takke Cannes-juryene for at de tidvis knuser, innenfor de snevre grensene, autoriteten til mediekåte pseudoeksperter, som forsvarer den etablerte – symbolske og materielle – orden.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Jacques Kermabon, «La preuve par l’image », 24 Images, nr. 138, Montreal, 2008
2 Philippe Person, «Cannes: Filmens salgsmesse», Le Monde diplomatique, mai 2006.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
