Kinas imperialistiske dilemma

De kinesiske lederne kaller Kina et utviklingsland og lover landene i Sør at de aldri vil kopiere de tidligere kolonimaktenes utbyttende atferd. «Kina er verdens største utviklingsland, og Afrika huser det største antallet utviklingsland,» sa president Hu Jintao under Forum for samarbeid mellom Kina og Afrika i Beijing 19. juli. «De kinesiske og afrikanske folkene har alltid behandlet hverandre som likeverdige og med oppriktighet og vennskap, støttet hverandre i felles utvikling.»¹

Det er lett å avvise dette som en diplomatisk stiløvelse, men kineserne husker ydmykelsene de europeiske kolonimaktene og Japan utsatte dem for. Likevel står de kinesiske lederne overfor et dilemma: For å opprettholde den høye økonomiske veksten – deres førsteprioritet – må de skaffe stadig mer råvarer fra utenlandske leverandører. Og for å sikre seg kontinuerlige forsyninger, har de viklet seg inn i relasjoner med (ofte korrupte og autoritære) regjeringer, som ligner på de relasjonene disse regjeringene tidligere hadde med de vestlige stormaktene.

Enkelte fattige land med store forekomster av olje, kobber og andre verdifulle råvarer kjenner godt til «ressursforbannelsen»: Pengegriske, autoritære regimer som sikres av godt betalte sikkerhetsstyrker. På den andre siden unnslipper ikke kjøperlandene en «omvendt ressursforbannelse» når de bidrar til å holde liv i disse regimene.² Jo mer avhengig de blir av råvarer fra disse regimene, jo mer tilbøyelige er det til å holde regimene ved makten.

Brutale geologiske realiteter

Dette mønsteret er åpenbart i USAs forhold til oljemonarkiene i Golfen. President Franklin Delano Roosevelt (1933–1945) hadde, i likhet med dagens kinesiske ledere, en dyp aversjon mot imperialisme og føydalisme. Likevel aksepterte han under andre verdenskrig å nærme seg Saudi-Arabia, etter at rådgiverne hans advarte ham om at de amerikanske oljereservene var i ferd med å tømmes og at det dermed var viktig å finne andre forsyningskilder. Saudi-Arabia var det eneste oljeproduserende landet i Midtøsten som ikke var under britisk kontroll. Roosevelt møtte kong Abdulaziz Ibn Saud i februar 1945 og inngikk en uformell avtale: USA ville beskytte kongedømmet militært i bytte mot eksklusiv tilgang til landets olje.³ Selv om betingelsene har blitt noe endret – oljefeltene tilhører nå kongefamilien, ikke amerikanske selskaper – er avtalen fremdeles en av bærebjelkene for USAs politikk i regionen.

Hadde de hatt valget ville de amerikanske lederne utvilsomt foretrukket å kjøpe olje og gass fra stabile, pålitelige og vennligsinnede land som Canada, Mexico, Storbritannia og andre OECD-land. Men de brutale geologiske realitetene gjør det umulig. Storparten av forekomstene befinner seg i Afrika, Midtøsten og tidligere sovjetstater. Ifølge British Petroleum (BP) ligger 80 prosent av oljereservene utenfor OECD-landene.⁴ USA har derfor måttet skaffe seg forsyninger fra fiendtlige, ustabile eller upålitelige land. De har blandet seg inn i disse landenes politikk, dannet allianser med ledere og gitt dem ulike former for militær bistand.

På begynnelsen av 1900-tallet opprettet imperiemaktene gigantiske offentlige og private selskaper, for å sikre de kontrollen over olje, kull, gummi og mineraler, og gjøre det lettere å utvinne dem. Etter at de koloniserte landene ble uavhengige, fortsatte selskapene virksomhetene sine og knyttet ofte sterke bånd til lokale eliter for å beholde den privilegerte posisjonen de tidligere hadde i koloniene. Det var tilfellet med BP (tidligere Anglo-Iranian Oil Company), franske Total (en sammenslåing av diverse statlige oljeselskaper) og Ente Nazionale Idrocarburi (ENI, tidligere Agenzia Generale Italiana Petroli).

Råvarer førsteprioritet

Kineserne vil gjerne unngå dette historiske mønsteret. Under det siste Forumet for samarbeid mellom Kina og Afrika annonserte president Hu et lån på 20 milliarder dollar over tre år til de afrikanske landene. Pengene skal gå til jordbruk, infrastruktur og småbedrifter. De kinesiske lederne sier de ikke vil blande seg inn i leverandørlandenes indre affærer. Likevel har Beijing problemer med å unngå å bli trukket inn i de samme forviklingene som Japan og de vestlige maktene opplevde.

Fram til 1993 var Kina selvforsynt med olje. Siden har landets oljeimport skutt i været, fra 1,5 millioner fat per dag i 2000 til 5 millioner fat per dag i 2010, en økning på 330 prosent. Slår dagens prognoser til, vil importen ha økt med 137 prosent i 2035, til 11,6 millioner fat per dag. Med den raske utvidelsen av bilparken mener enkelte analytikere at oljeforbruket i 2040 vil være omtrent på nivå med USAs i dag.⁵ Men mens USA kan dekke to tredjedeler av forbruket selv (inkludert produksjonen i Canada), vil ikke Kina klare å dekke mer enn en fjerdedel med egne ressurser. Kina må derfor finne resten i Afrika, Midtøsten, Sør-Amerika og tidligere sovjetstater.

Dersom Beijing opprettholder målet sitt om å tredoble kraftproduksjonen de neste 25 årene, vil gassimporten, som ikke eksisterte i 2005, nå 87 milliarder kubikkmeter per dag i 2020. Gass vil i hovedsak komme fra Midtøsten og Sørøst-Asia i form av flytende naturgass (LNG), og fra Russland og Turkmenistan via gassledninger.⁶ Kina kan dekke etterspørselen etter kull, men flaskehalser i produksjon og transport gjør det mer lønnsomt for kystprovinsene å importere fra Australia og Indonesia. Kullimport var ikke-eksisterende i 2009, to år senere var den på 183 millioner tonn.⁷ Etterspørselen etter mineraler (jern, kobber, kobolt, krom, nikkel) vokser også.

Denne økende avhengigheten gjør stabile forsyninger til en hovedprioritering for de kinesiske lederne. «Kinas viktigste oppgave er å sikre et verdig liv for sine 1,3 milliarder innbyggere,» har viseutenriksminister Le Yucheng uttalt. «Dere kan forestille dere hvor utfordrende det er og hvilket enormt press det legger på regjeringen. Jeg tror at ingen ting er viktigere enn dette. Alt annet må tjene denne sentrale oppgaven.»⁸ Å styrke båndene til de internasjonale leverandørene av råvarer blir altså et sentralt mål for utenrikspolitikken.

Mye diplomati

Myndighetene er fullt klar over risikoen for brudd i forsyningene på grunn av borgerkriger, regimeskifte og regionale konflikter. For å minimere risikoen følger Kina etter Vesten, de forsøker å ha mange leverandører, utvikle politiske relasjoner til de viktigste leverandørene, og få eierandeler i utenlandske mineral- og oljereserver. Disse initiativene støttes av hele statsapparatet, av statsbankene, de nasjonale selskapene, diplomatkorpset og militæret.⁹

Regjeringen presset de tre statlige oljeselskapene – China National Petroleum Corporation (CNCP), China National Petrochemical Corporation (Sinopec) og China National Offshore Oil Corporation (CNOOC) – til å investere i oljefelt i utlandet, i partnerskap med nasjonale selskaper som Saudi Aramco, Petróleos de Venezuela SA (PDVSA) og Sociedade Nacional de Combustíveis de Angola (Sonangol). Det samme har skjedd i gruvesektoren, der statsselskap som China Minmetals Corporation (CMC) og China Nonferrous Metals Mining Group (CNMIG) har mangedoblet investeringene sine i utenlandske gruver.

Dette har krevd mye diplomati, ofte fulgt av løfter om fordeler som rimelige lån, overdådige middager i Beijing og prestisjeprosjekter som idrettsanlegg, eller militær bistand. For å sikre Sinopec halvparten av et lovende felt utenfor Angolas kyst, har de gitt Angolas regjering et lån på to milliarder dollar med lave renter. De har lånt Venezuela 20 milliarder dollar for å «hjelpe» forhandlingene mellom CNPC og PDVSA.¹⁰ Andre land, deriblant Sudan og Zimbabwe, har fått militær bistand i bytte med tilgang til naturressurser.

Dette leder uunngåelig til at Beijing blir stadig mer innblandet i de politiske og militære affærene i de involverte landene. I Sudan har Kina, i sin iver etter å beskytte CNPCs investeringer, blitt beskyldt for å bistå Omar al-Bashirs brutale regime med både våpen og diplomatisk støtte i FN. «Kina er Sudans største investor», rapporterte International Crisis Group i juni 2008. «Ønsket om å verne investeringer og sikre energiforsyningene, kombinert med Kinas tradisjonelle ikke-innblandingspolitikk, har holdt Sudan unna internasjonalt press.»¹¹ I det siste har Kina redusert støtten til Bashir, særlig etter opprettelsen av det uavhengige Sør-Sudan, der mye av oljen befinner seg.

turbulente og usmakelige relasjoner

Kina, som selv ikke akkurat er et demokratisk forbilde, har også blitt kritisert for støtte til autoritære og korrupte regimer som Iran og Zimbabwe. Hjelpen til det iranske regimet skal være både militær og diplomatisk, særlig i FN, der Teheran er under oppsikt for sine atomambisjoner. I Zimbabwe skal Kina ha støttet Robert Mugabes undertrykkende regime med våpen og opplæring til sikkerhetsstyrkene hans – i håp om gjengjeld i form av dyrkbar jord, tobakk og verdifulle mineraler.

Også for mindre internasjonalt isolerte land har Beijing en tendens til å varte opp de nasjonale selskapene og regjeringene. Slik bidrar de til å berike de lokale elitene snarere enn resten av befolkningen, som sjelden har særlig glede av de inngåtte avtalene. I Angola er det knyttet tette bånd til Sonangol, et statsselskap kontrollert av personer rundt president José Eduardo dos Santos. Mens lederne i selskapet tjener godt på samarbeidet, lever flertallet i Angola på mindre enn to dollar dagen. Men Chevron, ExxonMobil og BP fortsetter også å inngå avtaler med det angolanske regimet og lignende regimer.

Kinesiske ledere forsøker å motvirke denne trenden med å hjelpe småbønder og mindre privilegerte næringsdrivende. Men landets behov for råvarer er så stort og vokser så raskt at de må prioritere de utenlandske selskapene som leverer disse varene. I de områdene hvor kineserne har involvert seg, som i Afrika sør for Sahara, har de investert massivt i bygging av jernbane, havner, oljeledninger og annen infrastruktur. Dette kan på sikt tjene andre sektorer, men denne infrastrukturen dekker i all hovedsak behovene til samarbeidsselskapene innenfor gruvedrift og oljevirksomhet.

«Ved første øyekast fortoner den kinesiske appetitten på naturressurser seg som en velsignelse for Afrika,» står det i en rapport bestilt av EU-parlamentets kommisjon for utvikling.¹² Det kan faktisk se ut som Beijing har bidratt til Afrikas økonomiske vekst. En dypere analyse gir imidlertid et mer sammensatt bilde. I 2005 hadde bare 14 afrikanske land, alle olje- og mineraleksportører, positiv handelsbalanse med Kina. 30 andre hadde negativ handelsbalanse som følge av at markedene oversvømmes av billige kinesiske tekstiler og forbruksvarer som ofte utkonkurrerer de lokale produsentene.

I handelen mellom Kina og Afrika har med andre ord kløften mellom tapere og vinnere blitt betydelig større, noe som her og der vekker sterk bitterhet. Rapporten konkluderer: «I flertallet av afrikanske land har kinesisk retorikk om utvikling skapt store forventninger, men ikke skapt grunnlag for en bærekraftig økonomisk vekst.»

Dersom Kina fortsetter å prioritere tilgangen til råvarer, vil landet bli stadig mer lik de tidligere kolonimaktene: knytte bånd til pengegriske regjeringer i land rike på naturressurser og gjøre minimalt for å fremme generell utvikling. Sør-Afrikas president Jacob Zuma bemerket under forumet i juli at «Kinas engasjement for utviklingen i Afrika» stort sett har bestått i å «skaffe seg råvarer», noe han mente var «uholdbar på lang sikt».¹³

En betydelig endring i handelsforbindelsene mellom Kina og Afrika – og utviklingslandene generelt – krever en grunnleggende endring i den kinesiske økonomiske strukturen, en vending fra energikrevende industri til mer økonomisk produksjon og tjenesteyting, fra fossil energi til fornybar energi. De kinesiske lederne er tilsynelatende klar over at dette er nødvendig: Den tolvte femårsplanen (2010–2015) vektlegger utviklingen av alternative transportmidler, fornybar energi, nye materialer, bioteknologi og andre aktiviteter som åpner for en slik vending. Uten den risikerer de kinesiske lederne å kjøre seg fast i turbulente og usmakelige relasjoner med utviklingslandene.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Hu Jintao, «Open Up New Prospects for a New Type of China-Africa Strategic Partnership», det kinesiske utenriksdepartement, Beijing, 19. juli 2012, www.fmprc.gov.cn/eng.

2 Se Michael L. Ross, The Oil Curse: How Petroleum Wealth Shapes the Development of Nations, Princeton University Press, 2012.

3 Se Blood and Oil, Metropolitan Books, New York, 2004, og Daniel Yergin, The Prize, Simon and Schuster, New York, 1993.

4 «Statistical Review of World Energy», British Petroleum, London, juni 2012.

5 «The rise of China and its energy implications: executive summary», forum om energi, Baker Institute, Houston, 2011.

6 Se «China», US Energy Information Administration (EIA), Country Analysis Brief, november 2010, www.eia.gov.

7 «China to Boost Coal Imports on Wider Price Gap», Bloomberg, 23. april 2012.

8 Le Yucheng, «China’s relations with the world at a new starting point», tale ved Forum for China Institute for International Studies (CIIS), 10. april 2012.

9 «China’s thirst for oil», International Crisis Group (ICG), Asia Report, nr. 153, 9. juni 2008.

10 Jeffrey Ball, «Angola Possesses a Price as Exxon Rivals Stalk Oil», The Wall Street Journal, New York, 5. desember 2005. Simon Romero, «Chávez says China to lend Venezuela $20 billion», The New York Times, 18. april 2010.

11 «China’s thirst for oil», se over.

12 Jonathan Holslag et al., «Chinese resources and energy policy in Sub-Saharian Africa», rapport til EUs kommisjon for utvikling, 19. mars 2007.

13 «Zuma warns on Africa’s trade ties to China», The Financial Times, London, 19. juli 2012.

(…)