Kinas voksesmerter

Dette er også bakteppet for toppartimannen Bo Xilais avskjedigelse tidligere i år (se Martine Bulards artikkel side 18–19). Bo har vært i fronten for en mer statlig politikk, mens andre partifraksjoner vil gå i retning av mer markedsliberalisme.

Kinas maktapparat fungerer på underlig vis. Partiapparatet opererer bak lukkede dører, men også uten store dominerende personligheter, eller en enerådende person på toppen, slik tilfellet ofte er i autoritære regimer. President Hu Jintao, statsminister Wen Jiabao og fem (av ni) medlemmer i politbyråets faste komité går av på kongressen. Maktskiftet kan bety endringer i myndighetenes framferd nasjonalt og internasjonalt, der lederskapet allerede står ved et veiskille. Innenriks øker den sosiale uroen og misnøyen jevnt og vil på sikt framtvinge endringer. Internasjonalt blir landet stadig mer involvert i andre lands politikk, fordi det er blitt svært avhengig av å importere råvarer for å holde den økonomiske veksten ved like. Dette truer med å sette Kina i samme dilemmaer som vestlige stormakter i lang tid har stått overfor, nemlig hvor langt de vil være villige til å støtte brutale regimer for å få tilgang til råvarer. Kinas import av olje og gass har økt dramatisk bare de fire siste årene (se Michael Klares artikkel side 15–17). Vil Kina dermed måtte følge Vestens nykolonialistiske spor? (…)