Strevsom ferd mot nord

Det finnes noen ikoniske bilder som umiddelbart slår rot, selv om det hadde vært like greit aldri å ha sett eller lest dem. Andre verdenskrig er en standard for seg, likeså Balkan-krigens massegraver. Heart of Darkness’ scene med oppbrukte slaver som ligger og visner i skyggen av et tre er også sånt som synker inn, og dukker opp igjen ved synet av presseoppslag fra nyere tid: de forkomne afrikanerne som fløt i land på Tenerife eller hvor det var, etter å ha lagt ut på Atlanterhavet i noen lørjer som knapt kvalifiserer til betegnelsen båt. Det heter seg at uvisshet er et gode, ettersom Uvissheten har Muligheten som følgesvenn. Etter denne devisen å dømme skulle hovedrollene i spanske Gerardo Olivares’ 14 kilometer ha et hav av muligheter. Det er da ikke tittelens etappe over Middelhavet til Spania det siktes til, selv om også denne lille ekspedisjonen kan ha mange forskjellige utfall. Ørkenvandringen forut kan by på overraskelser den òg – flere enn de fleste reisende vil sette pris på.

I Nigeria møter vi bilmekanikeren Buba. Han er et fotballtalent. På initiativ fra Bubas noe naive bror, Mukela, bestemmer de seg for å reise nordover. Mukela ønsker å bli «som de hvite i tv-seriene», forteller han, og later nesten til å tro det når han forestiller seg at i Europa virker det som om det er penger å plukke under enhver stein. En karikatur, vil nok mange mene. Mukela er blant dem som sluker tv-kitschen rått. Buba lar seg overtale og håper å kunne gjøre ballspillet til et levebrød i Europa. I Mali blir tenåringspiken Violeta solgt (la gå, et «arrangert ekteskap») til en gammel slask hun ikke kan utstå. Deres veier krysses når de beveger seg nordover. Ferden går med båt og buss, til fots og, i siste liten, får man si: per kamel.

Dette åpenlyse vandringsmotivet gjøres det ikke mer enn det høyst nødvendige ut av; Olivares viser en beskjeden stil hva det narrative angår. Strukturen består ganske enkelt av ferden fra A til Å. Å friste med dannelsesreise kunne fort blitt litt utidig for en tilværelse der folk er nær å krepere av tørst og kulde. Han nøyer seg med å fokusere de rent fysiske tildragelsene underveis, og det med en replikkføring som iblant frister en til å skifte ut s’en i «basal» med en n. Litt synd er det også at hun som spiller Violeta er litt keitete og flat i uttrykket, da hennes rolle i utgangspunktet er den mest sympativekkende.

Bølgene i ørkensanden

Det holder likevel. Utfordringene er mer enn sterke nok til å gjøre inntrykk. Dette er en fortellerholdning det er lett å like, langt utover medlidenheten med de sårbare rollene. Blant 14 kilometers øvrige kvaliteter er den at den også blir en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres. Noen illustrerende sammenligninger kunne være Dardenne-brødrene, om enn uten deres potente konsentrasjon, eller et eksempel fra andre siden av Atlanteren: Jim Jarmusch, som (uaktet småbisarre påfunn) også kan være temmelig gjerrig på sausen, så til de grader at man stadig tar seg i å begynne på spørsmålet om hva i huleste han driver med, før han som oftest tar innersvingen på publikum nok en gang.

Tilsvarende sørger Olivares for at det til enhver tid er nok, og noen ganger akkurat nok, til å holde på oppmerksomheten. Handlingen drives videre. Det omskiftelige landskapet gjør i så henseende en durabelig innsats, men det er ikke dermed slik å forstå at Olivares ligger på latsiden. Han byr på voldsomme, sanselige bilder, noen av dem så henførende at det nærmer seg dekadent, gitt de skjebner og den tematikk som behandles. Også her holder han balansen, og noen av motivene som passeres er så uimotståelige at det ville vært søkt å ignorere dem. Dessuten garderes det med en viss symbolsk relevans. Bølgene i ørkensanden som bukter seg oppover, vakker og svikefull som slangen den ligner, kan knapt kalles noen overdrivelse som visuelt frampek. Også i dette terrenget kommer fjellvettreglene til sin rett. For ikke å si: vett i enhver form.

Rollebytte

Frekvensen av erobrere og eventyrere, av handelsmenn og lykkejegere som gjennom århundrenes løp har møtt bølgene i Middelhavet, er uten sidestykke, det være seg i global eller historisk målestokk. Også i våre dager er det en skjebnesvanger arena som fremdeles kan tilskrives noen utslag på evolusjonen, som en slags marin mur mellom nord og sør. 14 kilometer viser at også veien opp dit krever sitt. Penger til båt eller buss er bare første hindring. Båten tuter i Mali, og folk myldrer rundt havneområdet. Blant dem er Violeta. Det er ikke vanskelig å se filmens skjebner som symptomer på de ettervirkninger av slavehandel og kolonisering kontinentet fremdeles strir med. For Violetas del er det jo i praksis slaveri hun flykter fra; de to brødrene er snarere sine egne slavedrivere, pisket fram av infantile fantasier om rikdom straks bena settes på europeisk jord.

Det er verd å merke seg at 14 kilometer ble laget i 2007. Det kunne vært interessant å vite hva den ville vært om den ble laget i dag, etter finanskrisen, og ikke rett før. I løpet av disse fem årene har vi sett en ny demografisk trend utvikle seg: flukten sørover, dels som følge av finans- og EU-krisen, dels som følge av Afrika som det neste store blant vekstmarkeder. Spanske og portugisiske ingeniører søker visstnok lykken på arbeidsmarkedet i nye oljeland som Angola og Nigeria. Enda hyggeligere er det å registrere at tidligere åsteder for krig- og sultinnslag i nyhetene nå gjenoppstår som noen av verdens sterkest voksende økonomier, land som Malawi, Rwanda og – på høy tid – Tanzania, inntil nylig et av verdens aller fattigste land.

Det kan bli en interessant utvikling over noen generasjoner. Mens kassa tømmes, fylles Europa av overtroiske tullebukker, mens de med entreprenør- og dugnadsånd blir igjen sør for Sahara, utdanner seg og får hjulene i gang, med og uten hjelp av kinesere.

Kulturell autonomi

Med gamle stormakter som Egypt in mente er det ikke et altfor krevende tankeeksperiment å forestille seg europeere stime rundt ankomsthallene til sine flyplasser og togstasjoner om et hundreår eller to, for der å tigge afrikanske turister om å få bære koffertene deres og praie drosjer for dem. Historien har vist drøyere rollebytter enn som så.

Mot den noe banale opportunismen som brødreparet representerer, står tuaregen de møter underveis som en påle av integritet. Foruten å utgjøre et av filmens få streif av selvoppofrelse, blir han også en representant for kulturell autonomi som er sårt etterlengtet i denne fortellingen: Han har ingen trang til å reise nordover, forteller han. Penger er ingen grunn. Her blir han også den som ventilerer en innvending man har brygget på en stund, siden Mukela presenterte sine naive fordommer om livet her nord. Om de hadde brukt pengene og innsatsen på å starte en eller annen virksomhet her i stedet, hevder tuaregen, så hadde det kanskje kunnet bli litt skikk på ting. «Afrika årelates av at folk gjør som dere».

Det er en grell ironi i det at de setter livet på spill for kanskje å ende som gatefeier i Madrid eller noe. For dette setter de altså ut på tur i ukjent land, i klima de ikke er kledd for, ledet av folk de ikke vet om de kan stole på, men likevel betaler sine siste slanter til.¹ For å få et inntrykk av de lugubre operatørene i dette markedet, kan man ta innover seg implikasjonen i den forklaringen Buba får når han synes passet han må kjøpe underveis er dyrt. Selgeren forklarer: mye av trafikken går ikke her lenger, men via Mauritania, der de tar båt, det er med andre ord ikke like lett å få tak i disse passene lenger …

Denne ekspedisjonen handler om uvisshet i n’te potens og fryktelig mange muligheter.

© norske LMD

14 kilometer, regi: Gerardo Olivares, Spania, 2007.

Fotnoter:
1 Om man vil følge opp sitt engasjement, kan man kikke litt på Zéka Leplaines kortfilm Clandestin (2003), en skildring av tilværelsen som papirløs i Europa. For øvrig blir filmer om latinos på vei nordover en uunngåelig referanse i denne forbindelse, som Joshua Marstons Maria Full of Grace (2004) eller den mer actionpregede, men anbefalingsverdige Sin nombre (2009), av Cary Fukunaga, også den om en ung mann og kvinne som blir kjent på vei mot nord. (…)