Tilfeldighet eller politisk kamp?

Bakenfor de offisielle årsakene til at Bo fikk sparken, ligger den ideologiske kampen mellom Bos statlige, sosiale og autoritære «Chongqing-modell» og den økonomisk liberale og politisk åpne «Guangdong-modellen» til lederen i Canton, Wang Yang. Begge er forsøk på å gi svar til et spørsmål som angår hele det kinesiske kommunistpartiet: Hvordan møte den økende misnøyen i befolkningen? 180 000 «massehendelser» ble offisielt rapportert i 2011, to og en halv ganger mer enn i 2008. Sikkerhetsbudsjettet er nå på høyde med militærutgiftene, noe som antyder at den «indre fiende» nå anses som en like stor trussel som den ytre.

Undertrykkelsen har sine grenser. Blogger og enkelte aviser tar opp misnøyen: «Vi kan gi ordet til befolkningen, lage reportasjer om misnøyen, så lenge vi ikke angriper det øverste lederskapet. Vi har mye større rom enn før. «Men det betyr ikke at myndighetene ikke lenger ønsker å kontrollere oss,» forteller Yan Lieshan, tidligere sjefredaktør i Guangzhou-avisen Nanfang Zhoumo, kjent for sin gravejournalistikk. Avisens direktør fikk sparken for noen måneder siden, etter ordre fra propagandadepartementet i Beijing. Weibo, det «kinesiske Twitter», overvåkes nøye.

De sosiale bevegelsene angriper oftere de lokale lederne enn de nasjonale, og praktisk talt aldri regimet selv. Men i de store arbeiderstrøkene, der migrantene (mingong) bor, svekkes stadig tilliten til kommunistene. Enkelte ledere føler nå at de sitter på en trykkoker. Ikke minst fordi den eneste fagforeningen (Den allkinesiske fagforeningsføderasjon) er et underbruk av Partiet, og er altfor diskreditert til at den kan slukke brannene.

Klassebevissthet

Nå har det dukket opp uavhengige arbeidstakerforeninger og advokatnettverk, særlig i Guangdong, sentrumet for Kinas industri og eksport. De blir benyttet av en del arbeidere i konflikt, av bedriftsledere for å forhandle under streiker, og er mer eller mindre tolerert av Partiet. Det gjelder advokatkontoret Laoewei Law Firm (LLF), ledet av en advokat fra Shenzhen, halvannen time med tog fra Guangzhou. Sammen med elleve kolleger skolerer Duan Yui den nye generasjon mingong, lærer dem om hvilke rettigheter de har, forsvarer dem når det er nødvendig, og fungerer som megler under streiker – som ennå ikke er en grunnlovsfestet rettighet. I utkanten av Guangzhou har en arbeiderorganisasjon, Tjenestekontoret for arbeidere, denne rollen. Det er flere dusin slike organisasjoner i provinsen.

De to organisasjonene jeg møter, forteller om holdningsendringen hos arbeiderne. «Tidligere sto de alene overfor arbeidsgiveren. I dag er det mange som oppdager styrken i kollektiv handling og at det er effektivt å forhandle med egne representanter,» sier Duan. «Det er en historisk endring.» Er en klassebevissthet født hos mingong? Er frie fagforeninger i ferd med å dukke opp?

Hvor banebrytende de enn måtte være, gjelder dette bare noen hundretusen av de nesten 253 millioner mingong. Likevel ryster de systemet med en eneste fagforening styrt det allmektige Partiet. I grunnloven heter det at «den sosialistiske kollektive eiendom gjør slutt på at mennesker utbytter hverandre». Ikke desto mindre er, for å bruke Duans ord, «motsetningen mellom kapital og arbeid blitt stadig hardere». Klassekampen eksisterer. Men finnes det et «klasseparti»? Ifølge Duan «må kommunistpartiet forandre seg. Hvis ikke, vil arbeiderne tvinge det til å endre seg eller … kaste det». I mars ble kandidaten til den offisielle fagforeningen ved den japanske bedriften Ohms Electronic i Shenzhen vraket. I stedet vant en ung arbeider på 35 år som stilte som kandidat etter en streik blant de ansatte. Han vant med absolutt flertall etter å ha fått 700 stemmer blant kollegene sine.

Enkelte ledere har fått øynene opp for utfordringen, selv om de reagerer høyst ulikt. Arbeidslivseksperten He Gaocho, forteller meg om løsningene som hittil er prøvd ut. Han viser til drosjesjåførstreiken i Chongqing i 2008, som ble løst raskt, da partisekretæren (den famøse Bo) snakket med ledelsen i selskapet: «Selvsagt er det bra for de ansatte. I resten av landet er det sjelden til fordel for arbeiderne, når partisekretæren ringer ledelsen i bedriften,» sier han. «Men det bekrefter at Partiet fortsatt bestemmer alt.» Ifølge ham foretrekker Partiet i Guangdong «at arbeiderne forhandler. En streik angår de sosiale aktørene som er involvert: fagforening, arbeidere, bedriftsledelse. Det er ikke en politisk sak de politiske lederne skal blande seg inn i.»

I de kommende månedene vil det i nesten tre hundre bedrifter holdes frie valg på arbeiderrepresentanter, i stedet for at de utpekes av partikadrene. Forsøksprosjektet ledes av Wang, som har blitt lovet forfremmelse under den kommende partikongressen. Vil det bli utvidet? Vil Partiet godta å miste makten på dette området for å beholde den på andre? Det kan ingen svare på.