De fattiges jord til høystbydende

Så lenge bøndene kan huske, har det aldri vært dyrket sukkerrør i kommunen San Mariano. Heller ikke i fjellprovinsen Isabela, på Luzon, Filippinenes største øy. Ekspertise måtte hentes fra øyene Negros og Mindanao. I dag erobrer de blekgrønne sukkerrørene gradvis landskapet. Rett utenfor byen ligger en etanolfabrikk eid av Green Future Innovation Inc.

Dette selskapet er et fellesforetak mellom japanske Itochu og filippinske og taiwanske kapitalgrupper.¹ Med 120 millioner dollar investert, en årlig produksjonskapasitet på 54 millioner liter etanol og 19 MW strøm fra brenning av bagasse (sukkerrørrestene), framstår Green Futures program som et av landets viktigste prosjekt for fornybar energi.

Green Future Innovation Inc. ble grunnlagt i 2007, like etter at loven om biodrivstoff, Biofuel Act, ble vedtatt i desember 2006. Selskapet ønsker å utnytte markedet som ble skapt av denne loven som krever at drivstoff fra pumper skal inneholde en viss prosent etanol (først fem prosent, så ti prosent fra 2011). Det er det ikke alene om. For øyeblikket er San Carlos Bioenergy Inc. den største nasjonale produsenten, med 36 millioner liter etanol i året. Pacific Bio-Field Holding, et fellesforetak mellom japanske og filippinske selskap, har på sin side skaffet seg 400 000 hektar land i provinsen Ilocos Norte.

For å oppfylle lovens krav, må det produseres 440 millioner liter etanol i året. For tiden er ikke produksjonen stor nok. Derfor har regjeringen lansert et program for utvikling av biodrivstoff, som styres av Philippine Agricultural Development & Commercial Corporation (PADCC). Denne organisasjonen ligger under landbruksdepartementet og har til oppgave «å hjelpe investorer med å overvinne juridiske og logistiske hindringer for realisering av store landbruksindustrielle prosjekter».² Den skal også finne områder som kan brukes til slike prosjekter. Organisasjonens databank har lister med over to millioner hektar «disponibelt» land, det vil si at det er erklært «uproduktivt», «forlatt» eller «marginalt». Det siste kan for eksempel være jordstykker i utkanten av en nasjonalpark. Det er ikke tilfeldig at definisjonene er uklare: Det gjør det mulig å definere flere store områder som «disponible».

For å skaffe råstoff til fabrikken i San Mariano, planlegger Green Future å plante elleve hektar med sukkerrør i 30 kilometers radius. Ikke noe problem, i alle fall ikke for selskapets lokale sjef, Alexandre Uy, som hevder at «en stor del av jorda i San Mariano-kommunen er uproduktiv».³ En nærmere titt gir et annet bilde.

«Inntil i fjor dyrket jeg fem hektar med mais,» forteller bonden Heremias Jovito fra landsbyen El Pilar. «Traktorene til etanolprosjektet kom like etter innhøstingen. Ingenting var plantet på det tidspunktet, det sier seg selv!» Siden har sukkerrør erstattet mais på jordstykket hans. Dette er ikke noe enkelttilfelle: De fleste landsbyene i kommunen er berørt, i likhet med «forfedrenes jord» i urfolksområder og vernet skog i nasjonalparken Sierra Madre. «I San Mariano har Green Futures etterspørsel sendt jordprisene til himmels og de lokale investorene prøver å tjene på det med alle midler,» forteller Cita Managuelod, direktør for Center for Genuine Agrarian Reform og rådgiver for bondeorganisasjonen Dagami («Vår Jord»). «Store jordeiere og rike handelsfolk nøler ikke med å ty til korrupsjon og dokumentforfalskning for å få tak i land som småbønder har dyrket i flere generasjoner, men som de ofte ikke har skjøte på.» Landbruksdepartementets inspeksjoner er svært overfladiske og uten virkelige undersøkelser på stedet.

Først utvikling, så fred

Bruken av disse landområdene til industrielle landbruksprosjekter bryter dessuten grunnloven fra 1987. For selv om den gir staten rett til å ekspropriere «uproduktiv eller forlatt» jord, presiserer den at jorda skal omfordeles til «de som inngår i programmene for landbruksreformer». «Regjeringen foretrekker å gi jorda til utenlandske investorer heller enn til småbønder,» sier en opprørt Cita Managuelod. «Og det gjør den på tross av at Isabela-provinsen er landets største produsent av mais, og nummer to på ris – to basismatvarer som vi ikke er selvforsynte med.» Faktisk er Filippinene i dag verdens største importør av ris.

I San Mariano har motstanden mot «etanolprosjektet» økt kraftig. I februar 2011 samlet flere hundre demonstranter fra nabolandsbyene seg foran kontorene til Green Future. I august samme år ble det satt fyr på en av selskapets traktorer i landsbyen El Pilar. Under Dagamis banner har bønder og urfolk til og med klart å ta tilbake noen parseller som urettmessig ble utleid til Green Future. Etter det vurderte selskapet å krympe plantasjene sine fra 11 000 til 6000 hektar. I slutten av august bestemte Green Future seg for å stenge fabrikken i San Mariano. Denne ble satt i drift i mai, men ble raskt tatt for miljøbrudd: kvalmende røyk og utslipp av giftavfall i elva.

På øya Mindanao er det til gjengjeld ingen tegn til proteser. Her skal et filippinsk-saudiarabisk selskap, Far Eastern Agricultural Investment Company (Feaico), leie 78 000 hektar i 20 år for å dyrke ris, mais, bananer og ananas for eksport til Saudi-Arabia. Etter initiativ fra kongedømmet på den arabiske halvøya har selskapet slått seg sammen med det filippinske selskapet Aztropex. Prosjektet blir aktivt støttet av filippinske myndigheter, som ønsker å tiltrekke seg investeringer i landbruket fra land i Midtøsten. Det gjelder først og fremst Saudi-Arabia, der et par hundre tusen filippinere arbeider. Lokalt trekker samarbeidet veksler på sympatien overfor Saudi-Arabia i den muslimske befolkningen, som er særlig stor i disse områdene. Feaico har også knyttet bånd til opprørerne i Moro Islamic Liberation Front, som står sterkt i regionen og gjerne ser at det kommer muslimske investorer. «Utvikling først, så fred,» sier Aztropex’ direktør, Rose Sira. «Det kommer naturlig. Skap økonomisk utvikling, så får du fred.»4

Småbøndene i knipe

Å skaffe seg store jordbruksarealer er imidlertid ingen liten sak. Hele statsapparatet er engasjert. I kommunen Isulan, der selskapene vil leie 1500 hektar til banandyrking, promoterer en ansatt i departementet for landbruksreform, Rodger Barasquia, prosjektet: «Utenlandske investorer er bra for de lokale bøndene. Det vil gjøre det mulig for dem å nedbetale jorda» – det vil si betale det de skylder staten.

I denne kommunen i provinsen Sultan Kudarat dyrker bondefamiliene i snitt halvannen hektar hver. Jorda har de vanligvis fått gjennom landbruksreformen. For å bli lovlige eiere, må de til gjengjeld betale en sum, kalt «nedbetaling», til den statlige Land Bank, men det er det få som har hatt råd til.

«Bøndene som går med på å leie ut jorda si, får 8000 pesos (1000 kroner) per hektar per år. Av denne summen krever Land Bank halvparten for nedbetaling av gjelden deres,» forteller Rodger Barasquia. Slik blir de eiere av egen jord, men får ikke bestemme hvordan den skal brukes, før de får den tilbake etter 25 eller 50 år med intensiv monokultur. «Denne måten å ordne eiendomsforholdet på gir trygghet for investorene,» sier Arze Glipo, leder for NGOen Integrated Rural Development Fondation.

Selskapene har opprettet bolig- og arbeidsformidlingsfirmaet Badrun for å ivareta kontakten med lokalbefolkningen. Siden 2009 har de fått hundrevis av småbønder til å skrive under på ulike leiekontrakter som forplikter dem til å slutte å dyrke jorda. Firmaet lover utleierne jobb som landarbeidere. «Ett hektar, én arbeidsplass,» jubler Barasquia. «1500 utleide hektar, det blir 1500 arbeidsplasser.» Bøndene som gjør avtaler med Badrun vet at de leier ut til investorer fra Midtøsten, men kjenner ikke navnet på selskapet.

Besøk, gaver, løfter: Feaico har anstrengt seg for å smøre de lokale, sivile myndigheter og religiøse ledere. Det har vist seg å være nyttig. «Her ville folk ha nektet,» mener Abedine Datukan, en bonde fra landsbyen Laguilayan (i kommunen Isulan). «Men siden sultanen [muslimsk leder] aksepterte, følger vi ham. Det er skikken blant muslimer.» Han føler seg likevel utrygg: «Hva skal det bli av mine fire sønner om det er bare jeg som arbeider? Om det er bare én arbeidsplass per hektar?» Det viser seg for øvrig at det tar tid før prosjektet kommer i gang, men bøndene kan ikke dyrke jorda de har leid ut, og står dermed uten noe å leve av. «De har fått folk til å skrive under på kontraktene, men har ikke betalt ut penger,» sier en flau Bainoria Sinienggayan, kona til sultanen i Laguilayan. «Vi har ikke sett mer til dem, og vet ikke hva som foregår.»

«De fleste større jordleieprosjektene til utenlandske investorer er fremdeles i en utprøvingsfase,» har den australske forskeren Ben Shepherd påpekt.5 Den lange ventetiden fra de legale skrittene er tatt og til dyrkingen er et faktum, er vanskelig å forstå fra et lokalt ståsted, og setter småbøndene i knipe.

Agroindustrien prioriteres

I Casiguran i provinsen Aurora, innerst inne i en dypvannsbukt ved skipsleiene til Taiwan og Sør-Korea, etableres det nå et enormt frihandelsområde, Aurora Pacific Ecozone & Free Port (Apeco), som legger beslag på mye jord. Det opprinnelige prosjektet, som ble lagt fram i 2007 under Gloria Macapagal Arroyos regjering, dekket 500 hektar. Da det ble revidert i 2010, under Benigno Aquino, hadde det økt til 13 000 hektar, mens forkjemperne understreker at omkringliggende arealer vil være disponible for en eventuell utvidelse.

Den filippinske regjeringen har gjort disse spesielle økonomiske sonene (SEZ), kalt «økosoner», til et viktig politisk instrument for å trekke til seg investorer. De ligner mye på tilsvarende soner i Sentral-Amerika, de såkalte maquilas, og i India. I 2012 er over 2000 bedrifter registrert hos Philippines Economic Zones Authority (PEZA), som er knyttet til handel -og industridepartementet. Landet har 250 av disse økosonene, med aktiviteter som spenner fra konfeksjon til landbruk, elektronikk, bilproduksjon, turisme (inkludert medisinsk turisme), telekommunikasjon, banker og callsentre.

De registrerte selskapene får forenklede etableringsprosedyrer og betydelige skattefordeler: skattefritak i seks til åtte år, skattefritak på importerte maskiner og materialer. Investorene kan sende hjem så mye kapital de vil og rettighetene deres er garantert selv ved politisk skifte. Disse «spesielle områdene» kan ha eget politi, og den uskrevne loven «ingen fagforeninger, ingen streiker» håndheves strengt.6

Utviklingen av landbruksindustrielle SEZ har vært prioritert i flere år. «Ideelt sett» burde de være plassert nær en havn, for å lette utskipingen av varene, og de burde dekke større områder for å imøtekomme behovene til potensielle investorer,» sier PADCC-leder Marriz Agbon.7

Alt annet enn fredelig

I frisonen i Casiguran er den sørkoreanske regjeringen og fire taiwanske selskaper interessert i å bygge en havn og en containerterminal, i tillegg til oppdrettsanlegg og foredlingsindustri for sjømat.8 En internasjonal flyplass, turistanlegg og industriell bearbeiding av kokosnøtter står også på programmet.

Lokalt er det slett ikke enighet om prosjektet. «Fem landsbyer vil bli berørt av Apeco,» forteller pater José Francisco Talaban. «Tusenvis av mennesker må flytte. Fiskere og bønder vil miste livsgrunnlaget sitt og gravsteder må ødelegges for å gi plass til luksushotell. Byggingen av en havn og etableringen av oppdrettsanlegg vil få dramatiske konsekvenser for mangroveskogen, faunaen og livet i sjøen.» I tillegg til de miljømessige og sosiale skadevirkningene kritiserer motstanderne bruken av offentlige midler for å skape profitt for private interesser. Opposisjonen får støtte fra bondeorganisasjonen Pamana, miljøverngrupper og deler av den katolske kirken.9 Mellom 2007 og 2010 ble det brukt 46 millioner dollar av offentlige midler, mens 7,5 millioner er satt av i budsjettet for 2012.10 I hovedstaden ledes motstanden av bevegelsen Resist Apeco, som krever at landets høyesterett erklærer prosjektet grunnlovsstridig.

Mens Rose Sira i Mindanao ser på utleie av jord til utenlandske investorer som et middel til en fredelig løsning på en væpnet konflikt, er situasjonen en annen i Casiguran. Her handler det om å kneble motstanderne, og den totale krigen mot kommunistgeriljaen Folkets nye hær (NPA) rettferdiggjør undertrykkingen fra 48. bataljon. «De militære beskylder oss for å tilhøre NPA. Motstanderne av prosjektet blir plaget og truet, og enkelte er blitt mishandlet», forteller Elmer Dayson, lederen av Pamana. 26. juni 2010 ble det avfyrt granater mot huset til pater José Francisco Talaban. Bak attentatet sto medlemmer av den paramilitære gruppen Allianse mot kommunistene i Bianoan – navnet på byen der Talaban bor. Når Pamana arrangerer et informasjonsmøte i landsbyen Cozo, er de militære på plass. De sitter stille bakerst i lokalet og deltar ikke i diskusjonene, men noterer navnene på de som er til stede – meg også – og alle skjønner budskapet.

Nød og jordmangel

I valgkampen i 2010 lovet president Aquino å revurdere avtalene og kontraktene om leie av store landområder. Og mange av organisasjonene som støttet ham, krevde at PADCC skulle oppløses. «Så langt har ingenting skjedd,» konstaterer Arze Glipo. «Regjeringen fortsetter å se på de utenlandske investeringene som nøkkelen til utvikling og sysselsetting.»

Jordbruksland er ikke det eneste som er ettertraktet. Med 340 hektar kontorer, supermarkeder og boliger ved et strategisk gatekryss i hovedstaden, ønsker Quezon City-Central Business District (QC-CBD) å bli landets største forretningssenter. Gjennom disse planene, som blir støttet av Verdensbanken, har eiendomskonsernet Ayala undertegnet en avtale om offentlig-privat partnerskap med National Housing Authority om utbygging av et 29 hektar stort areal der de 6000 familiene i det fattige området San Roque bor i dag.

«Først tok de jorden min i provinsen, og nå vil de rive strøket mitt for å bygge tårn til businessfolk!» utbryter en fortvilt Estrilita Bagasbas, beboer i San Roque og talskvinne for Alliansen mot riving. «Regjeringen og Ayala sier at vi minsker verdien på området vi bor i, og at det ville være mye mer innbringende å leie det ut til utenlandske investorer.» Fratatt den vesle jordflekken sin på Mindanao-øya, der hun levde av å dyrke ris og høste kokosnøtter, reiste Estrilita Bagasbas til Manila for å finne arbeid. Hun fant et sted å bo i et av slumområdene der husene er satt opp av skrot og skrammel. De dukker opp der det er noen ledige kvadratmetere i denne megabyen med 13 millioner innbyggere. Bagasbas har bodd her i 26 år. En ganske vanlig skjebne for mange av dem som bor i San Roque, som er blitt jaget fra landsbygda av nød og jordmangel.

Permanent unntakstilstand

I 2002 gikk regjeringen inn for å utbedre infrastrukturen i området og normalisere situasjonen for innbyggerne. Løftene forsvant fem år senere, med planene om det nye forretningsstrøket. Myndighetene foreslår at innbyggerne flytter til Montalban, 20 kilometer nord for hovedstaden. Men de fleste i San Roque lever av småjobber i nabolaget. Å reise fra området betyr tapt arbeid, eller, om de beholder jobben, håpløse transportutgifter. I tillegg ligger Montalban i et flom- og jordskjelvutsatt område.

Derfor gjør beboerne motstand. I september 2010 slo de tilbake et rivingsforsøk, som endte med voldsomme sammenstøt med politiet. Etterpå har de levd i permanent unntakstilstand. Presset er hardt: 2. mars 2012 ble huset til Josy Lopez, en annen lederkvinne i lokalsamfunnet, invadert av folk fra Ayala-konsernet. De banket henne, og truet henne på livet. Etter denne episoden frykter beboerne at San Roque kan bli satt fyr på. «Det er en vanlig måte å løse denne typen konflikter på,» sier Jayson Dimayaga fra Kadamay, en frivillig organisasjon som kjemper mot byfattigdom. «I 2011 ble det registrert 851 branner, de fleste av dem i rivningstruede områder.»

Oversatt av L.H.T.

1Filippinske Bioethanol and Energy Investments Corp, det taiwanske CGO holding company, og et annet japansk selskap, JGC Corp.

2Sitert av Ceres P. Doyo, «Human face of food sovereignty», Philippine Daily Inquirer, Manilla, 30. juli 2009.

3«P6-billion bioethanol facility to rise in Isabela», 11. oktober 2011, www.philstar.com.

4Sitert av Tania Salerno, «Transnational land deals in Mindanao: Situating Ambivalent Farmer Responses in Local Politics», Land Deal Politics Initiative, Rotterdam, april 2011, www.iss.nl.

5Ben Shepherd, «Redefining food security in the face of foreign land investors», Centre for non-traditional security studies, Singapore, www.rsis.edu.sg.

6Se webdokumentaren Philippines: voyage autour des zones économiques spéciales (Filippinene: Reise rundt spesielle økonomiske soner), http://philipperevelli.com.

7«Agri-Business Economic Zones», 14. mai 2009, www.agriculture-ph.com.

8«Taiwanese companies commit investment in Aurora ecozone», 3. desember 2011, www.aurorapacific.com.ph.

9Pamana og Dagami er lokale organisasjoner som er tilsluttet den største filippinske bondebevegelsen (KMP).

10«Angara using underhanded tactics to get back at critics of ecozone», 27. september 2011, http://opinion.inquirer.net. (…)