Libya i hendene på militser

Ingenting går som ventet i Libya. Ikke før denne amerikanske ambassadøren ble drept under angrepet på USAs konsulat i Benghazi 11. september, begynte vestlige medier å interessere seg for sikkerhetssituasjonen i landet. Situasjonen har blitt stadig verre etter Gaddafis fall. Libya fikk rett nok internasjonale mediers oppmerksomhet i juli, da den «liberale» alliansen, ledet av Mahmoud Jibril, vant over Det muslimske brorskapet i parlamentsvalget – med 39 seter mot 17 av partienes 80 seter.

I stedet for å se nærmere på hvor komplekst og fragmentert det politiske landskapet i Libya er, nøyde mange kommentatorer seg med en sedvanlig analyse av valgresultatet og de politiske implikasjonene. Jibril ble utropt til framtidens mann. Noen uker senere kom bekreftelsen på at prognoser er til for å dementeres. Den nye nasjonalforsamlingen valgte Mohammad Megharief til president, selv om hans moderate parti, Nasjonalfronten, bare hadde fått tre seter. 12. september ble Mustafa Abu Shagur utnevnt til statsminister med to stemmer mer enn Jibril.

Angriper vestlige mål

Med støtte først og fremst fra islamistene, hadde Abu Shagur inntil da vært visestatsminister i den såkalte overgangsregjeringen. Dette valget viser hvor vanskelig det er å operere med et klassisk partimønster i Libya, hvor lokal troskap og rivalisering, også på stammenivå, ofte er viktigere enn skillet mellom «islamister» og «liberale», som er den vanlige måten å se det på i Vesten.

Det var på bakgrunn av forhandlinger med «forbindelser», og ikke ideologiske diskusjoner, at de to statsministerkandidatene drev sine kampanjer i nasjonalforsamlingen. Spørsmålet om hvilken plass og tyngde religionen skal ha, er en av de viktige sakene når den nye grunnloven skal utarbeides. Den store usikkerheten ligger i hvordan man skal plukke ut de 60 ekspertene som skal skrive den: Skal de velges av nasjonalforsamlingen eller gjennom folkeavstemning?

Selv om den nylig er valgt, virker det som om nasjonalforsamlingen allerede har koblet seg fra det virkelige landet, det som ga Jibril flest stemmer i valget i juli og nå ser at han er satt utenfor regjeringen. Mange libyere gjør seg ingen illusjoner om Chagours evne til å gjenoppbygge staten og forene landet. Kritikerne legger vekt på at deltakelsen i den forrige regjeringen mislyktes, særlig i sikkerhetsspørsmål, på hans tette bånd til Golfstatene der han oppholdt seg lenge som forsker og ingeniør, og på hans manglende kjennskap til Libya, som han forlot i 1980, for ikke å vende tilbake før i mai 2011.

Avstanden mellom folket og de teknokratiske elitene, som verken har nettverk i statsapparatet eller i pålitelige sikkerhetsorganer, forklarer delvis den aktuelle situasjonen. Uroen i landet dreier seg ikke lenger bare om stammekonflikter, men også om oppgjør mellom militsgrupper og bortføringer og drap på folk i lederstillinger.

Angrepet på det amerikanske konsulatet i Benghazi føyer seg inn i en serie aksjoner salafistiske jihadistgrupper har utført etter januar 2012. Disse stadig bedre planlagte og gjennomførte angrepene er rettet mot vestlige eller vestligtilknyttede mål: det amerikanske konsulatet, kontorene til FN og Det internasjonale Røde kors, USAs ambassadør. Angrepene har økt i Benghazi og Misrata. Kun flaks har gjort at de ikke har krevd flere ofre (i Benghazi ble en av livvaktene til den britiske ambassadøren såret da det ble skutt mot bilen deres i juni).

Motstand fra innbyggerne

Brigadene til den fengslede sjeiken Omar Abderrahman har påtatt seg ansvaret for disse aksjonene. Denne egyptiske sjeiken sitter fengslet i USA for sin befatning med attentatet mot World Trade Center i 1993. Gruppen er solid forankret i den østlige delen av Kyrenaika, særlig i Derna.

Andre typer aksjoner har også økt de siste månedene: angrep mot hellige marabout-graver og sufi-mausoleer. Ifølge salafistene avviker disse religiøse retningene fra islamsk rettroenhet. Salafistmilitsen Ansar Al-Sharia (tilhengere av sharia) i Benghazi har vært innblandet i denne typen aksjoner, men har alltid forsøkt å holde en viss distanse til antivestlige angrep. Militsmedlemmene er godt væpnet og har solid kamptrening, noen har erfaring fra Irak og Afghanistan. De ble med i opprøret mot Gaddafi fra begynnelsen av februar 2011, og deltok i alle kamper helt til Sirte falt. I år har de mobilisert på nytt, under banneret til brigaden «Libyas skjold», som formelt er knyttet til forsvarsdepartementet – de ble sendt til Sebha og til Kufra for å opprette ro og orden etter kampene mellom toubouene og de lokale arabiske stammene. Da de vendte tilbake til Benghazi i juli 2012, fikk militsen sikkerhetsoppdrag der av «Kommandoen for preventiv sikkerhet», som selv består av tidligere islamistiske krigere. Disse enhetene har altså fått en reell revolusjonær legitimitet, og støtte i de nyetablerte innenriks- og forsvarsdepartementene.

Den samme situasjonen finner vi også igjen i Tripoli og Misrata, der det er påvist forbindelser mellom visse salafistmilitser og de øverste sikkerhetsrådene. Disse rådene er offisielt tilknyttet innenriksdepartementene, men adlyder i realiteten ingen andre enn sine egne sjefer, som selv kommer fra islamistbevegelsen. De siste månedene har det vært mange eksempler på ødeleggelse av marabout-graver og sufi-mausoleer på høylys dag i sentrum av byene Tripoli, Benghazi og Zlitan, mens milits fra de øverste sikkerhetsrådene har forholdt seg passive.

Det er dermed ofte sivile selv som mobiliserer for å kjempe mot disse militsene. 21. september krevde flere tusen innbyggere i Benghazi oppløsning av salafistmilitsene og angrep kasernene til tre av disse. Etter sammenstøtene, som offisielt krevde elleve menneskeliv, forsøkte regjeringen som vanlig å vise styrke og annonserte at disse militsene, «som ikke kommer fra forsvars- og innenriksdepartementene», skal oppløses. Også på landsbygda har befolkningen forsvart gravene til sine hellige menn med våpen i hånd.

Noen dager tidligere ville salafister ødelegge historisk mosaikk i den romerske villaen Silin rundt hundre kilometer øst for Tripoli, og en marabout-grav i kystbyen Sorman vest for hovedstaden. De måtte gi opp etter motstand fra innbyggerne.

Lite handlingsrom

Gaddafisystemet var kjennetegnet av offisielle fasadestrukturer med begrenset makt. Er Libya etter Gaddafi i ferd med å slå inn på samme vei, med et politisk system som bare formelt sitter med makten? Universitetsutdannede teknokratministre som har tilbrakt størstedelen av sine liv i eksil, og folkevalgte uten kontakt med lokal virkelighet, får 9000 libyske dinarer i måneden – nesten 44 000 kroner – og bor permanent i hotellsuiter til 1800 kroner natta i hovedstadens femstjerners hoteller. Men de har ingen autoritet over de organene som har den juridiske retten til å utøve vold. I en slik kontekst har lokale krigsherrer, salafistgrupper, visse ideologiske sympatisører i innenriks- og forsvarsdepartementene, og blomstrende mafiagrupper, én og samme objektive interesse: Å forhindre, med alle midler, framveksten av en sterk stat.

Den store taperen er resten av det libyske folk, som med sin oppslutning i valget 7. juli (60 prosent valgdeltakelse),¹ tydelig viste hvilke forventninger de har til valgprosessen. Snart et år etter Gaddafi-regimets fall er optimismen svekket av forverringen av sikkerhetssituasjonen og de materielle livsbetingelsene, den fraværende staten og salafistenes aksjoner – det store flertallet av libyere deler ikke deres ideologi. Tendensen til å lukke seg inne i lokal identitet kan derfor bli sterkere.

Den nye statsministeren presses av USA til å vise handlekraft overfor de som står bak angrepet på det amerikanske konsulatet. På kort sikt kan det derfor virke som om handlingsrommet hans er usedvanlig begrenset. Ettersom han ikke disponerer pålitelige militære enheter med kjennskap til fjellområdene der den mistenkte brigaden til den fengslede sjeik Omar Abderrahmans brigader oppholder seg, risikerer han å måtte spille rollen som hjelpestyrke i amerikanske operasjoner. Det verste scenariet for et uavhengig, nytt Libya er at USA bestemmer seg for å bruke droner mot de antatt skyldige, som i Jemen og Pakistan.