Nei, romfolket er ikke nomader

Europa, det gamle og mangfoldige kontinentet, kan ikke kalles en samling av sidestilte stammer. Men de nasjonale krisene skaper stadig mer politisk irrasjonalitet og frustrasjon. De gamle klisjeene om folkeslagenes karaktertrekk er på vei tilbake for fullt: Tyskerne er disiplinerte, franskmennene sjåvinistiske, grekerne bedagelige og romfolket nomadisk. Nomadisk? I fire århundrer var romfolket i Sentral-Europa og på Balkan bofaste. Familiene hadde stabile og langvarige territoriale forankringer. De oppsto ikke gjennom en spontan generasjon i tilfeldige leirer. Hvorfor har da myten om sigøynernes nomadisme fått så stort politisk gjennomslag? Hvilken djevelsk bevegelse har gjort beboerne i de «ulovlige leirene» – for tiden tillatt av politimyndigheter i et tiår – til «rommigranter» som snart kan bli sperret inne? Hvorfor ser man ikke faren ved å sperre inne så konsentrerte familier i den kvelende knipetangen av identifikasjon og kollektive papirer?

Europas fortid minner om hvor farlig etnisk klassifisering er når det blir gjort til et organisatorisk prinsipp. Den kunstige konstruksjonen på europeisk nivå av et «romspørsmål» bærer i seg inkubasjonsfasen til en global ekskludering.

Man trodde kommunistblokkens fall ville åpne et ubegrenset rom for demokratiske muligheter i de gamle landene i Øst-Europa. EU-direktivene mente modellen med etnisk pluralisme var en overlegen for form demokrati. I hver stat skulle minoritetsrettigheter anerkjent i grunnlovene forene sosial og politisk frigjøring. I samme ånd skulle et multikulturelt statsborgerskap harmonisere minoritetenes rettigheter og fullbyrde demokratiet.¹ Så fort selve ideen om en totalitær tilbakevending var eliminert, framsto det «etniske demokratiet» som et sammenhengende og ideelt politisk prosjekt. At de to eneste føderale statene, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, bukket under, bekymret ikke de troende.

En abstrakt politisk størrelse

Den ungarske modellen på denne tiden ble brukt som eksempel. Loven fra 1993 om de nasjonale og etniske minoritetenes rettigheter fullendte ideen om å inkludere alle minoriteter. Loven anerkjente eksistensen av 13 «innfødte» minoriteter, deriblant romfolket. Den innførte etnisk representasjon på alle nivå, noe som i praksis betydde at de små gruppene ble underkastet de mektigere gruppene.

Den politiske naturen til den nye utfrysingen av romfolket ble åpenbart undervurdert. Skylden for bølgene med fysisk og psykisk vold og drap i årene 1995–1998, i Østerrike og Tsjekkoslovakia, ble lagt på skinheads, i tråd med epokens språklige eufemisme.

Fra 1991 ble det brusselske teknokratiet betatt av romfolket som en metafor for fri flyt av personer i det paneuropeiske området. Denne ideologien om det etniske demokratiets dyder forklarer hvordan EU-ledernes oppdagelse av romanisaken² ledet til utarbeidingen av spesifikke programmer. Ikke-statlige organisasjoner som Soros Foundation ønsket også velkommen representantene for romfolkets intellektuelle elite, samlet blant annet i International Romani Union, en politisk organisasjon dannet i London i 1971 for å forene de nasjonale organisasjonene på internasjonalt nivå.

EU-kommisjonen og Europarådet vedtok på begynnelsen av 2000-tallet begrepet «transnasjonal europeisk minoritet» som en felles modell for fastsetting av identitet. Målet var å legitimere, overfor folkeretten og lokale lovverk, de økonomiske intervensjonene i programmet for Tiåret for integrering av romfolket (2005–2015), i navn av en – nødvendig – kamp mot diskriminering. Den transnasjonale minoriteten ble en abstrakt politisk størrelse der ingen brydde seg om å finne ut om den stemte overens med den historiske og sosiale virkeligheten.

Denne byråkratiske visjonen koblet romsamfunnene fra deres historiske områder. De politiske lederne i øst så også her to interesser. På den ene siden så de en gullgruve, på den andre trengte de bare å oversette ideen om transnasjonalitet til «arvelig nomadisme» for å legitimere ekspropriasjoner³ – etter den russiske modellen med transplantasjon av romlandsbyer.

Enorm menneskelig sløsing

I 2007 gjorde EU-utvidelsen østover denne politikken inkonsekvent. I Romania og Bulgaria utgjorde romfolket mellom seks og elleve prosent av befolkningen, ifølge ulike estimater. De hadde ingenting å gjøre med de «reisende» i Vest-Europa (gypsies, gens de voyage). De tilhørte hovedsakelig arbeiderklassen i de store forlatte industrikompleksene fra kommunisttiden. Svært raskt flyttet det europeiske blikket seg fra en opphøyelse av romfolkets frihet til den forstyrrende oppdagelsen av den enorme nøden i disse byghettoene.

København-kriteriene som ble stilt til de nye EU-landene krevde blant annet at kandidatlandene måtte vedta et etisk regelverk for sin behandling av romborgerne. I bytte kastet Brussel enorme mengder euro opp i lufta. Disse har blitt fanget før de nådde bakken av de politiske lederne i øst, som har blitt vant med å tilrane seg strukturfond reservert for integrering av romfolket. Svimlende summer er blitt overført, uten at de økonomiske kommisjonene, som med lupe gransker budsjettunderskuddene i vest, har brydd seg noe særlig om hvordan de ble fordelt. Faktisk har nesten ingenting gått til romfamiliene. Verdensbankens rapport for 2012⁴ slår fast at 40 prosent av familiene ikke har nok penger til å livnære seg. Vi står dermed igjen med et generelt inntrykk av en enorm menneskelig sløsing.

I hjertet av konstruksjonen av romfolket som «transnasjonal minoritet» befinner det seg en avvisning av all historisitet. Det legitime begrepet om europeiske folkeslag, vevd av kulturen og historien, har blitt erstattet av en tidløs etnisitet av «nomader». Dette politiske vokabularet bidrar til en avnasjonalisering og en tilsidesetting av disse befolkningene, noe som forsterker ekskluderingen, både i øst og i vest.

Enkelte eksperter i kriminalbiologi bidrar, som i kommunisttiden, til utarbeidingen av en fenotype for romfolket: en forferdelig blanding av rasemessig definisjon som «østlig nomade» og sosial definisjon som «marginal gruppe». De biometriske databasene blir gradvis koblet sammen i hele Schengen-området. I Ungarn har forestillingen om et komplott erstattet ideen om å inkludere alle minoriteter: De regjeringsvennlige mediene har nesten daglig en spalte om «sigøynerkriminalitet», samtidig som de bak Brussels tjenester ser den usynlige hånden til et internasjonalt «jødisk plutokrati». I mars 2011 sa en av partilederne i Jobbik til den konservative avisen Magyar Nemzet: «Tiden er inne for et ungarsk Ku Klux Klan.» Og væpnede militser terroriserer romlandsbyer.

Tragisk historie

Intet menneske kan oppsummeres med den identitetsmessige betegnelsen man forsøker å påtvinge det, heller ikke den man tror man må påtvinge sine egne. For bak ordet ’romfolket’ sammenblandes to realiteter: den antropologiske realiteten til romsamfunnene i øst, dannet samtidig med nasjonalstatene, og «sigøynerpolitikkens» juridiske diskriminering som dukket opp på 1900-tallet. Sammenblandingen mellom disse to motstridende realitetene knuser mangfoldet. Slik er sigøynerne blitt den eneste europeiske gruppen der ansiennitet i det nasjonale etablissementet aldri garanterer status som innfødt.

Bildene til høyre viser chaladykta-romfolk, samlet for en avskjed i tabour⁵ før endelig tildeling av bosted i årene 1966–1967. Når man ser på dem er det lett å forestille seg evigheten i en sirkulerende identitet, man ser ikke virkningene av et sammenfall på høyt politisk nivå – nemlig avtalene om forflytning i etterkrigstiden, som skulle løse det omstridte spørsmålet om grensen mellom Sovjetunionen og Polen med frivillig hjemhenting av polakker i Sovjet.⁶ På denne tiden spant lange rekker av biler i gjørma på uasfalterte veier. Disse familiene forlot Sovjet for å slå seg ned i Polen. De var ikke nomader, men «polske flyktninger» (deres offisielle status). Historien deres er tragisk: desimert av nazistene, før de etter krigen ble sendt til kolkosene (kollektivbrukene) i Den russiske republikken – chaladytka-romfolket hadde det store uhellet at de klarte å redde hestene sine fra tollernes hender, veterinærtjenestene og apparatsjikene. De hadde sine forfedres gamle polske navn: Alexandrowicz – gjort til sjef (wojt) av den adelige polakken Paul Sanguska i 1732 – Marcinkewicz eller Stefanowicz, sjefer de også takket være prinsene Radziwill i Litauen i 1778. De var alle romersk-katolske og dannet en gren av romfolket i den polske nasjonen, polska roma.

Men de polske lokalmyndighetene oppdaget «sigøynerne» blant flyktningene og ikke kun under grenseovergangen. Disse ble, så fort de kom til den polske grensen, kalt russka roma, utlendinger annetstedsfra. En betegnelse de selv var vant med.

Deres troskap til det historiske Polen ble knapt belønnet. I 1980 var ikke lenger noen av disse fotograferte familiene frie til å bevege seg innad i sitt eget land. Og om barna i mer enn 80 prosent av tilfellene gikk på skole, fikk de ikke lære det forbudte romani – deres vakre språk, det såkalt nordrussiske, som man snakket helt til Mandsjuria, språket som fra begynnelsen av 1800-tallet fikk en egen litteratur, litteraturen til den desimerte russiske og polske romani-intelligentsiaen.

Etter 1948 og særlig etter undertegningen av Warszawa-pakten i 1955, praktiserte alle kommuniststatene ciganska politika, en familieregistrering der romfolket ble atskilt fra deres nasjonalitet og kalt «befolkning med sigøyneropprinnelse» for å fjerne «anakronismen i sigøynernes primitive levemåte». Denne kollektive «identifiseringen» hadde katastrofale konsekvenser for arbeidsfriheten: I Tsjekkoslovakia, der romfolket i Slovakia ble flyttet til industrikompleksene i B...hmen; i Ungarn som rev sigøynerbefolkningen opp med røttene og ødela romfolkets landsbyer for å gjøre dem til arbeidskraft for femårsplanene. Deres overrepresentasjon i planøkonomien – statsindustrikonsern og kollektiviserte gårdsbruk – ekskluderte dessuten en stor del av romfolket fra privatiseringen i overgangstiåret. Dermed forble de konsentrert i de øde industrighettoene.

Imbesil destruksjon

For europeiske nasjoner med hukommelsestap garanterer et århundrelangt nærvær og fortidige generasjoners ofre ikke lenger fullt statsborgerskap. Romani-organisasjoner samler seg for å få offentlig anerkjennelse fra sitt eget land, forfedrenes og lidelsenes land, men får ingen støtte. I Tyskland har organisasjonen Zentralrat Deutscher Sinti und Roma ført en kampanje uten suksess for å få sinti og roma anerkjent som tysk etnisk minoritet (deutsche Volksgruppe). Dette er en etnisk gruppe med seks hundre års tysk historie, kultur og språk! Etter krigen fikk ikke deutsche Zigeuner som overlevde konsentrasjonsleirene tilbake sin tyske nasjonalitet – delstaten Hessen gjenopptok til og med nummereringen til Reichskriminalpolizeiamt (RKPA), Hitlers kriminalpoliti, for sin database over «reisende».

Å se på etnisk mangfold som universalmiddel for fullendt demokrati i landene i Sentral-Europa, vil gjøre oss handlingslammet. Gjennom en underlig reversering gjenfant forsvarerne med de beste intensjoner forestillingene til renessansens lærde, som allerede da snakket om en «omflakkende nasjon». Men hvordan trekke fram den historiske fornuften om ingen bryr seg om å se framover? Med en lang, tålmodig og lærd tradisjon, forega man seg med denne fornuften å være arvtakere etter Jules Michelet og Walter Benjamin, etter de store fortellingene. Fra den messianske forestillingsverdenen, aksepterte de avspaltningen som rundt år 1600 atskilte spådom og kartesiansk forstand. Forestillingskraften knyttet ikke lenger persepsjon til fornuft, men ble en farlig kunst, tilbøyelig til å skape fiksjoner og feil. I hoffkulturens «egyptiske» eller «bohemske» tid – i renessansen kalte man sigøynerne «egyptere» (gypsies) fordi man trodde de kom fra Egypt – gikk fra forutsigelsens herredømme over til illusjonen. Når en «bohem» senere spådde at erkehertugen Franz Ferdinand av Østerrike snart ville bli årsaken til en stor krig, lo erkehertugen: I ingen tilfeller ville han være ansvarlig for en slik katastrofe. Nazistene deporterte hans to sønner til Buchenwald der de fant Østerrike-Ungarns sigøynere, mens i Ravensbrück nedtegnet motstandskvinnen Germaine Tillion romani-vokabularet til en deportert fransk kvinne, Manouche de Lille. Ruinene av Mitteleuropa erstattet den rike «etniske» kartografien på 1800-tallet – Orient-Expressen avsporet og havnet i Auschwitz.

Skal vi la denne imbesile destruksjonen av anstendighetens masker vevd over århundrer skje uten å reagere? Skal vi akseptere disse angrepene mot fredelige familier, fordi de holder fast på familietradisjonen til romanikulturen og -språket, «en verden i verden», for å sitere antropologen Leonardo Piasere?⁷ Som romaniordtaket sier: «Alle har rett til en plass i skyggen».

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Will Kymlicka, Multicultural Citizenship: A Liberal Theory of Minority Rights, Oxford University Press, 1995.

2 Adjektivet ’romani’ betegner hele sigøynersivilisasjonen.

3 Se Michae Stewart (red.), The Gypsy «Menace»: Populism and the New Anti-Gypsy Politics, Hurst, London, 2012.

4 «The situation of Roma in 11 EU member states», felles rapport fra Verdensbanken, European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) og FNs utviklingsprogram (UNDP), Brussel, mai 2012.

5 Tabour er et polsk ord for leir, også militærleir. Det er også et romaniord for en samling av familier.

6 Avtalene mellom Sovjet og den polske kommunistregjeringen tillot hjemhenting i flere etapper (i dette tilfellet, fra 1955 til 1960) av personer med polsk nasjonalitet, både jøder og ikke-jøder.

7 Leonardo Piasere, Rom, une histoire européenne, Bayard, Paris, 2011.

(…)