Det intelligente smilet

Når statsminister Jens Stoltenberg kommer ut fra førpremieren på den nye filmen om Olof Palme, går han bort til regissørene og sier «Veldig bra!». Sikkerhetsvakter og politi kretser rundt Gimle kino i Oslo. Stoltenberg skulle ikke risikere å bli skutt etter et kinobesøk, som Palme for snart 30 år siden. Men så er heller ikke Stoltenberg typen som risikerer å tale imot store internasjonale maktinteresser, slik Palme våget.

Palme var direkte, hadde sine meningers mot og satte Sverige på verdenskartet med sin politikk. Som intellektuell og språkmektig med bakgrunn fra svensk høyere middelklasse i Stockholms Östermalm, kjente og gjennomskuet han maktens interesser. Som ung reiste han i Asia og så med egne øyne hva vestlig kolonialisme hadde gjort. I USA så han kapitalismens bakside da han la ut på loffen etter college i Ohio. Veltrent i akademisk argumentasjonskultur ble han statsminister Tage Erlanders personlige sekretær da han kom tilbake til Stockholm, steg så i gradene i det politiske maktapparatet og ble i 1969 Sveriges yngste statsminister.

I filmen virker gjengen rundt ham i regjeringen litt naive, deriblant Ingvar Carlsson som senere overtok etter Palme. I tråd med landsfader Erlanders 23 år lange statsministergjerning forankret hans etterfølgere den svenske velferdsstaten.

Nordens kanskje mest betydelige politiker

Regissørene Maud Nycander og Kristina Lind forteller at de lagde dokumentarfilmen Palme for at de nye generasjonene skulle vite hvem Palme var. Og yngre kinogjengere utenfor Gimle kino var tydelig beveget.

Aviskritikkene i Sverige og Danmark er samstemte i å heve filmen til topps. I Palmes hjemland er dette den mest sette dokumentarfilmen på kino de siste 30 år – 200 000 svensker så filmen de første ukene. Hvorfor har filmen fått en så overveldende mottakelse? Skyldes det vår tids mangel på prinsippfaste og visjonære politikere?
Filmatisk sett er dette en klassisk dokumentar med en velkjent karakterdreven kronologisk fortelling. Filmen kretser rundt Palmes oppvekst og voksenliv med et stort utvalg av arkivklipp og intervjuer med hans omkrets og familie. Nycander er en av Sveriges dyktigste regissører med lang fartstid i bransjen. Hun er blant annet kjent for Sluten Avdeling (2010) fra psykiatrisk lukket avdeling på St. Görans, der hun i halvannet år fikk lov til å filme de tvangsinnlagte, dokumentere bruken av elektrosjokk, samt skildre hvilke store psykiske problemer flyktninger slet med. Medregissør Lind er tidligere kultursjef på SVT, hvor hun sluttet for å bruke flere år på Palme. De overtalte også Lisbeth Palme og sønnene til å bli med. Mordgåten kommenteres ikke, heller ikke det ukyndige politiarbeidet etterpå. I stedet får vi mest forundrede stemmer fra politi- og nødtelefonen den natten.

Framfor å la filmen handle om den uløste mordgåten, er regissørene kloke nok til bare så vidt berøre martyrtemaet: De åpner filmen med et BBC-intervju der Palme blir spurt om hva som vil stå i hans nekrolog og slutter med bilder fra mordnatten.

Filmen er godt laget. De har brukt Nordens muligens beste klipper, Niels Pagh Andersen. Dansken – som kaller regissøren for filosofen, filmfotografen for maleren og klipperen for fortelleren – har laget en fortelling der man aldri faller av. Og skulle man glippe med øynene, så har lydsporet et par bombesprengninger som får kinosalen til virkelig å riste, som for å understreke alvoret med å drive politikk i en voldelig verden.

Fra det rikholdige materialet regissørene har plukket ut fra 350 timer med arkivopptak, får vi til stadighet se Palme i politiske situasjoner. Likevel hadde jeg ønsket at regissørene kunne gått dypere inn i betydningene av Palmes politiske gjerning. Men filmen er nok laget for å berøre et stort publikum. Det er mulig at tv-versjonen som kommer i dobbel lengde vil gå mer inn på politikken. Denne versjonen skal vises på svensk tv til jul, og jeg regner med at NRK også vil vise denne dokumentaren om Nordens kanskje mest betydelige politiker.

Svenskenes mot

Palmes internasjonale engasjement er svært interessant. Temaene berøres kort av Palme selv gjennom filmen: Eksempelvis hans motstand mot Vietnam-krigen og USAs bombing av Hanoi julen 1972, hans motstand mot apartheid i Sør-Afrika, kritikken av Franco-regimet, Prahavåren og Pinochet-kuppet i Chile.

I filmen ser vi ham som ung og vennligsinnet på reise med Erlander til Kreml og senere på Cuba med Castro. Han var imidlertid ingen kommunist, det ser man tydelig allerede i hans studietid, for eksempel da han etter en internasjonal konferanse arrangert av International Union of Students i Praha kom hjem og ba sin politiske studentforening (Sveriges förenade studentkårer) melde seg ut og ta avstand fra slik kommunistisk propaganda.

Noe kritikk av politikeren Palme er også på sin plass: Om man går utover filmens mer psykologiske nyanser av Palme, er det kjent at han på Cuba i 1975 hyllet, sammen med Castro, at Vietnam og Kambodsja hadde vunnet og var frie fra vestlig innflytelse. ¹ Samtidig var verden (og Sverige) allerede kjent med Pol Pots herjinger – der nær to millioner av befolkningen på sju millioner etter hvert ble massakrert. Dessuten lot Palme Kinas Mao være i fred, samt en rekke autoritære ledere i arabiske land. Og under sitt besøk hos Honecker i Øst-Tyskland snakket han om vennskap og trygghet framfor å nevne de østtyske borgernes manglende frihet.

Likevel kan man ikke annet enn å beundre Olof Palme. En ting er hva filmen forteller oss om hans retoriske evner, sjarm og intellekt. Leser man hans taler, utgitt i boka Vi ses igjen, kamerater, ²kommer man dypere inn på hvilken politisk strategi- og detaljkunnskap han besatt. For eksempel hans kritikk av Sør-Afrikas apartheid: I talen «Apartheid kan inte reformeras, det kan bara avskaffas» på den svenske Folkriksdagen mot apartheid 21. februar 1986 går han detaljert inn på strategiene i Sveriges initiativ til handelsboikott, Sveriges import- og flyforbud, at Mandela måtte frigis, sitt forsvar for blandingsekteskap, virkningen av svartes boikott av hvite butikker, eller om hvordan de 87 prosent rikeste og mest fruktbare jordområdene var reservert for en hvit minoritet på knappe 15 prosent av befolkningen. Han snakker videre om passrestriksjoner, urettmessig fengsling, om utvandringen, næringslivet, skolene og ikke minst volden som utøves. Han nevner i detalj kommandogrupper, Sør-Afrikas forhold til Namibia, går innpå Sveriges enorme bistand til det sørlige Afrika, og tar opp FNs og Sikkerhetsrådets rolle.

I likhet med Palme var også hans landsmann FN-generalsekretær Dag Hammarskjöld tydelig på hva de avslørte i Afrika. Hammarskjöld forsøkte å forhandle i Kongo, hvor internasjonale gruveselskaper til egen fordel prøvde å skille ut Sør-Kongo (Katanga) via «frigjøreren» Moise Tsjombe. Så styrtet Hammarskjölds – flere øyenvitner fortalte senere at de så flyet bli skutt ned – da han var på vei for å møte sistnevnte. Den gang avviste den britiske kolonimakten regelrett svenske myndigheter å blande seg inn i undersøkelsen etterpå.

En tredje svensk diplomat som ble drept er Folke Bernadotte. Alle disse tre kritiserte Israel og jobbet for en tostatsløsning. Alle tre døde under uavklarte omstendigheter, selv om Israel senere innrømmet at militante sionister hadde myrdet Bernadotte. Men alle tre – og vi kan legge til svensker som Wallenberg under og etter andre verdenskrig og ambassadør Edenstam³ i Chile – arbeidet som fredsmeglere kloden rundt. Hva var det med disse svenskene som ga dem motet til å tale makten i mot? Palme gikk ut da Israel angrep Libanon i 1982, hvor han sammenlignet palestinske barns situasjon med jødiske barn i nazistenes konsentrasjonsleire og ghettoer. I Midtøsten støttet Palme PLO – Arafat kom faktisk et par år etter Palmes død til Sverige, der han vedtok at PLO framover ville anerkjenne staten Israel og slutte med terror.

Klasseforræder

Det vår statsminister eller politikere kunne lære av statsminister Palme – og som blir tydelig i filmen – er at Palme snakket fra et land med 20 års betydelig økonomisk vekst og velferd. Arbeidsledigheten var minimal og Sverige var et internasjonalt forbilde.

Nettopp det som er tilfellet for dagens Norge. Økonomien er sterk og om regjeringen ville kunne de brukt dette til å legge større tyngde bak prinsipielle utenrikspolitiske standpunkt, for eksempel gjennom Statoil eller med Norges våpenhandel.
Dessverre skader vår regjering og våre partiers økonomiske profittjag – og deres brutale innvandrings- og asylpolitikk – vårt omdømme hos mennesker som bruker øynene til å se med. Det er eksempelvis ikke den ubehagelige sannheten som fortelles, når vår statsminister Stoltenberg står sammen med statsminister Erdogan i Tyrkia og snakker om utvidet økonomisk samarbeid. Hadde han hatt et snev av Palme i seg, hadde han åpent kritisert sin kollega for brudd på menneskerettighetene overfor kurderne og fengslingen av opponenter og frittalende journalister. Det hadde vi faktisk hatt råd til. Vi hadde også tålt noen hjemkalte ambassadører for en periode, slik USAs reaksjon var overfor Sverige – Palme respekterte jo ikke Sveriges «nøytralitetslinje».

Hvor lenge kan en politiker være player i det storpolitiske spillet uten å bli korrumpert av maktens virkemåte, uten gradvis å havne i det moralske forfallet som følger av ikke å uttale sannheten? En viss porsjon internasjonalt mot burde forventes av våre folkevalgte.

Siden verden forlengst har sluttet å høre på de fattiges klagemål, er det nettopp middelklassens velutdannede – Palme var selv jurist – mennesker med tankeevnen og moralen i behold, som må føle plikt til å reagere og handle overfor uhyrlig undertrykkelse. I filmen uttaler Palme selv at arbeiderne ikke avviste ham, men borgerskapet han kom fra. De som har mest kalte ham gjerne «klasseforræder», som i sannhet betyr at man forråder middelklassens etiske feighet til fordel for å opprettholde sitt materielle konsum og velbehag.

Ondsinnende motstandere

Da nyliberalismen tok over i Sverige brukte Palme årene i opposisjon til mye reising. Han ble mottatt som en helt verden over. Da han senere kom tilbake til makten, kan man i filmen se at det gamle noe, bedende sjarmerende smilet har veket litt. Det må ha tatt på å fornye innenrikspolitikken – fri abort, delt foreldrerett, innvandring og kamp mot rasisme – i likhet med J.F. Kennedy som flere sammenlignet ham med. Dog ble han som «moderne» statsminister felt for sin støtte til atomkraft, da ledende kulturelle aktører og intellektuelle vendte ham ryggen. Men internasjonalt og i den tredje verden elsket de ham.

Palme var en kontroversiell og paradoksal politikertype som i dagens konsum- og konsensusklima ville hatt mindre mulighet.

I dag har tiden løpt fra Palme. På hjemmesiden til senteret som bærer hans navn forklares det at Socialdemokraterna på slutten av 1950-tallet fant «svensk medlemskap i daværende EEC (nåværende EU) uforenlig med sin nøytralitetspolitikk og tradisjonell svensk utenrikspolitikk. [...] Palme anså dog at Sveriges suverenitet ville svekkes. Et medlemskap ville innebære en felles utenrikspolitikk og felles økonomi, noe han mente ville begrense Sveriges frihet til å handle i solidaritet med svake og forfulgte grupper nasjonalt og internasjonalt. I 1971 sa Sverige igjen nei til medlemskap.» ⁴Etter årets fredspristildeling kunngjorde Palmesenteret at «Socialdemokraterna og Olof Palmes Internasjonale senter gratulerer EU med Nobels fredspris.» Socialdemokraternas utenrikspolitiske talsperson Urban Ahlin og Palmesenterets generalsekretær Jens Orback nominerte faktisk EU til fredsprisen.

Men var det ikke nettopp utenforskapet til EU som motiverte vår tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre til å støtte demokratisk valgte Hamas på Norges vegne? EU tvang alle sine medlemmer til å stå på rekke og samlet fordømme det demokratiske valget i Palestina (minst et par EU-land var i mot).

Er det noen som hadde vært verdig Nobels fredspris er det Palme – om man kunne ha fjernet den uforklarlige regelen som hindrer prisen i å bli utdelt posthumt. I likhet med Gandhi, blir de fleste som roper ut sannheten drept.

Da Palme arbeidet med Brandt-kommisjonen, og senere kommisjonen han opprettet for internasjonal sikkerhet, ⁵ var konklusjonen at man ikke oppnår fred basert på faren for en gjensidig utslettelse (den kalde krigen), men heller med et samarbeid om felles overlevelse. Tre år etter Palmes død gjentok Reagan og Gorbatsjov nærmest ordrett denne strategiendringen på toppmøtet i Reykjavik.

I filmen er det trist å se at idealisten, mannen som ga alt, møtte så mye hets og mobbing mot slutten. Filmen viser hvor uhyrlig hans motstandere latterliggjorde ham. Karikaturtegningene var ondsinnede, motstanderne laget til og med store Palme-dukker de hoppet på. En av sønnene forteller at folk ropte til ham at hans far burde vært drept.

Filmen slutter i mørke, mens Palmes ord lyder i bakgrunnen: «Demokratiet er fast forankret her i landet. Vi respekterer de grunnleggende frie rettighetene. Vi betrakter oss alle som fordomsfrie og tolerante. Men så enkelt er det bare ikke. Fordommene behøver ikke forankres i en vederstyggelig teori. Fordommene har alltid sin rot i hverdagslivet.»

Palme var for intelligent for Sverige, som en av hans venner sier i filmen. Hans gjerning for menneskeheten ble utøvet til han var nesten 60 år, før fordommene – eller noen på oppdrag for kapitalmakten – vant over ham.

© norske LMD. truls@lmd.no