En verden snudd på hodet

I Tuls søkende refleksjoner om sivilisasjon og rettferdighet vises slektskapet med Scorseses drosjesjåfør i Taxi Driver .
Med Weraseethakuls Onkel Boonmee fra 2010 friskt i minnet får man visse forventninger når man presenteres for en film der hektisk thailandsk urbanitet settes opp mot tilbaketrekning i naturen. En «buddhistisk thriller»? Sjelevandring? Yin. Og Yang.

Tul (Nopachai «Nopporn» Chaiyanam) er en idealistisk politimann. Blant skurkene finnes også de som har forbindelser til landets mektige. Da koster det å være politi. Det er ikke pent å gjengi for mye av handlingen i filmer som dette, men ettersom de narrative sprell i Headshot kan være noe forvirrende, vil et lite resymé neppe være helt av veien. Tul lykkes med å pågripe en bandeleder som er rett mann, men feil manns slektning. Litt senere får Tul advokatbesøk med et gullkantet tilbud. Han takker nei. Så blir han lurt i en sexfelle: Han trues med noen misvisende, men likefullt kompromitterende fotografier, hvorpå samme tilbud gjentas, men denne gang med atskillig dårligere betingelser. Han takker fremdeles nei og dømmes til fengsel. Etter noen år får han et nytt tilbud fra en mystisk eminense med aliaset Demon: å bli frisatt mot at han blir leiemorder. Tul er en prinsippfast mann, det vet vi nå, han går heller i fengsel enn å ofre integriteten. Altså må det en stor gulrot til: Oppdragene hans vil bestå av kjeltringer så uimotståelig ukorrekte at selv Amnesty og WWF kunne vært med på spleiselaget. Representanter for tømmermafiaen og aksjemarkedets storsvindlere er blant de utvalgte. Så er han i gang.

Headshot leverer som knallhard, kontant actionfilm, og den er slett ikke fri for lyriske kvaliteter i dens mer introspektive partier. Det er ikke langt fra at det går opp, heller, men det er noe som lugger.

Ambivalens og stil

Den mest påtrengende innvendingen er så gammelmodig at det kunne være gøy å trekke den fram bare av den grunn: det etisk betenkelige selvtektsmotivet. De færreste ville vel klage over en morder som går løs på folk som tvangsprostituerer unge jenter eller jakter på truede dyrearter, men dilemmaet med «moralsk legitimering» av det å ta liv gjenstår.

Det er unektelig verd en diskusjon i og for seg, men her er det nå engang film det handler om, og med det følger et annet aspekt ved problematikken: rettferdighetssansen og dens noe bedragerske virkning på en innlevelse som kan bli ganske blodtørstig når lyset slukkes. La oss si en tiger blir reddet av at en håndfull krypskyttere selv blir skutt. De fleste kunne vel leve greit med det – om vi derimot får se det i en actionfilm, har vi det samme problemet som med enhver film som innsmigrer seg ved å pleie våre basale instinkter: Manipuleringen kan bli litt lettkjøpt og åpenbar.

Hva Headshot angår, står selvtekt riktig nok på dagsorden, men den kan likevel ikke beskyldes for å være noen skamløs innpisker i så måte. Den dubiøse rettferdighetssansen får ikke alt den ber om, og i hvert fall ikke bare som adrenalin-drevet fight or flight-juss. For selv om filmen rommer borgerverntematikk, så er den så visst ingen direkte arvtager til 70-tallets Bronson og Eastwood på deres mest retthaverske. Tvert om blir disse innvendinger langt på vei imøtegått av at autojustis problematiseres i løpende korrespondanse med demiurgen for det hele, nevnte Demon. Betenkningene renner oss i øret på lydsiden, akkompagnert av dvelende, kontemplative bilder.
På tide å komme drassende med Taxi Driver (1976) igjen? Utvilsomt. I Tuls søkende refleksjoner om sivilisasjon og rettferdighet gir slektskapet med Scorseses drosjesjåfør seg til kjenne i begges grubling over rett og galt, hva det vil si å være et (godt) menneske. Dessuten hevder Rin, Tuls stadig tilbakevendende redningskvinne, følgende når hun ser at han er bevæpnet: «To typer mennesker bærer våpen: politi eller skurker». Hva skal man så kalle Tul? I Taxi Driver kan det virke nærmest tilfeldig at drosjesjåfør Bickle ender som helt og ikke illgjerningsmann, noe som også bidrar til et uovertruffent portrett av vigilanten, for ikke å si terroristen i kim: aksjonen/utageringen kan virke vel så viktig som noen å hate og rydde vekk. Foruten filmens øvrige kvaliteter medvirker dette uavklarte motivet til at filmen fremdeles holder seg godt, langt bedre enn borgervernet Bronson/Eastwood. De sistnevnte tok den ensidige selvrettferdigheten helt ut, og etterlot oss heller ikke så mye.

Headshot lider under noe lignende. Her er også ambivalens og tvil, men det som finnes, tømmes ut av fortellerstemmen. Ikke mye å grunne over der, altså.

Fortellerteknisk akrobatikk

Filmpurister liker ikke voice-over, de betrakter det som en litterær snarvei, en halvgod løsning eller rent juks i forhold til den ideelt sett rene filmkunst. De kan ha gode grunner til det. Også de av oss som ikke har noe prinsipp mot bekjennelser på øret kan se at grepet med hovedrollens fortrolighet rett-i-kroppen fra lydsporet har blitt noe velbrukt. I så henseende finner vi en mer aktuell parallell i den noe suspekte tv-serien Dexter, om seriemorderen med samme navn. Dexter har i likhet med Tul noen hederlige begrensninger for sine ugjerninger: Hans ofre må selv være drapsmenn. Til tross for et ofte veldrevet plotmaskineri, så er det ikke fritt for at noen av seriens fineste øyeblikk er de man mottar på øret – voice-overkill eller ei. Utover spenningen i faren for å bli oppdaget, byr Dexters verden likevel på det lille ekstra, den såre nødvendige friksjonen: misforholdet i nerdens imitasjon av sosiale konvensjoner, for ikke å si autistens oppdagelse av de samme. Dexter er nemlig sterkt traumatisert fra barnsben av, og må til en viss grad leve livet på vranga. Med det får man noen fine poeng og humor ut av ironien mellom indre monolog og situasjoner han befinner seg i.

Selv om det ikke kan bevises at Taxi Driver eller Dexter har vært direkte inspirasjon for Headshot (fellestrekk til tross), så har begge uansett hatt et såpass kraftig kulturelt gjennomslag at det ville nærmet seg en tjenesteforsømmelse å unnlate å nevne dem. Det er nå engang dette klima filmen er blitt til i og vil bli målt mot. Sammenligningen så langt ender i en floskel: Headshot mangler litt motstand – i det minste på akkurat dette punktet. Motstand blir det imidlertid nok av i andre former. Det tas igjen i fortellingsstrukturene, med ikke alltid like oversiktlige sprang mellom tidsplanene.

Et credo for håpefulle forfattere går ut på at forfatteren ikke forteller hva han vet, og heller ikke vet det han forteller. Den noe springende strukturen i Headshot setter et ruvende spørsmålstegn ved denne devisen. Selv er jeg relativt velvillig innstilt, og ikke helt fremmed for tanken om at denne manipuleringen underordnes et prosjekt som nok kan være helhetlig tenkt, om ikke helt perfekt gjennomført. For det er ikke til å komme utenom at Headshot utmerker seg med en fortellerteknisk akrobatikk som til tider er så sprelsk at det kan gå på kontinuiteten løs. Noe med rekkefølgen her gir en fornemmelse av en Pulp Fiction-loop et sted underveis, men man henger sånn noenlunde med.

Premisset i Headshot er at Tul under et oppdrag blir skutt i hodet med det til følge at han ser verden opp ned. Dette perspektivet kunne fort blitt plagsomt om det ble gjenstand for ivrig subjektiv kameraføring, men vi slipper billig unna med noen få scener snudd på hodet, og ellers via muntre detaljer som at Tul har satt tv-apparatet hjemme på hodet.

Nasjonens forvirring

Noe av det beste med filmen kalles stil: spenstig redigering, ubehagelig delikate bilder, sensitivt dvelende tagninger avløst av snappy montasjer som matcher en narrativ orden som er vel så snerten – og vel så det, som nevnt.

Det avtegner seg en profil her: en utfordrende (dis)kontinuitet, en verden på hodet og en hovedrolle som går fra å være hederlig politimann, til hevngjerrig leiemorder, til angrende munk. Tuls verden er i flyt, og Headshot er en film som «stiller spørsmål» som det heter, og for å være med på notene kan man se intensjonen som det å mane fram en tilsvarende følelse av dis-ekvilibrium hos publikum. Enn videre frister det å lese Tuls eksistensielle forvirring og identitetsproblematikk som et bilde på nasjonens tilsvarende.
Den omfattende korrupsjonen virker heller ikke så veldig fortegnet, i hvert fall ikke for de av oss som for noen år siden ga opp å finne ut hvem som var minst verdt å ikke heie på under turbulensen i Thailand, rødskjortenes foretrukne eller Thaksin Shinawatra. At sistnevntes søster Yingluck overtok statsministerstolen gjorde vel heller ikke så mange andre enn de mest skjematisk orienterte feminister henrykt.

Så hvem er god og hvem er ond i en verden der alt er endevendt? På papiret vil nok dette se ut som en symbolikk i feteste laget, men det glir for så vidt greit av sted underveis med denne skaden hans. Noen klager på at synsforstyrrelsen hans ikke har noen praktisk betydning for handlingen. Tja, jeg er prinsipielt enig: Det hadde ikke gjort noe med en metafor som var mer enn symbolsk integrert i filmens virkelighet, men filmen spoleres ikke av dette.

Filmens hovedutfordring er antydningen av at den orden som eventuelt er der, befinner seg utenfor Tuls og vår verden. Mer enn en gang inviteres mistanken om at Tul er gjenstand for et spill, noe som kommer til uttrykk i enkelte totalbilder som tilsier at han overvåkes utenfra. Eller i den mystisk allestedsnærværende Rins utsagn, eksempelvis: «Kanskje de drepte henne og ville at du skulle bli hevntørst». Nei, det er ikke helt umulig å øyne en helhetlig visjon for Headshot. Spørsmålet er om den er helt forløst. Vi bør selvsagt ikke se bort fra at den forvirrende kronologien simpelthen er et forsøk på å lappe sammen ballongen etter en monstrøs og ukorrigerbar scriptfeil, men det ville være litt smålig.
© norske LMD

Headshot, Fon Tok Kuen Fah, Thailand 2011, Regi: Pen-Ek Ratanaruang.

På kino fra 9. november