EUs rovfiske i Afrika

Det er feil å tro at uttømmingen av havressursene bare eksisterer i miljøvernernes hoder. Da torskebestanden i De store banker utenfor Newfoundland plutselig og uforutsett forsvant på slutten av 1900-tallet, skapte det et globalt sjokk. Fisket baskerne startet her på 1400-tallet, ledet til det utenkelige med det senere overfisket. I Canada har torskestammen ennå ikke bygget seg opp igjen, på tross av et moratorium siden 1992. Det som skjedde i Nordøst-Atlanteren er nå i ferd med å skje i andre farvann. De største fiskebåtene vender nå baugen sørover helt til grensen mot Antarktis for å slåss om de resterende fiskebestandene. På to tiår har taggmakrellens biomasse falt med tretti millioner tonn i det sørlige Stillehavet.¹ I samme periode har havabborbestanden utenfor Vest-Afrika sunket med mer enn 80 prosent.

«Vil vi få et hav uten fisk?» spør Philippe Cury,² forsker ved det franske havforskningsinstituttet Ifremer. Ifølge Cury fanges det i verden to og en halv ganger mer enn det som er akseptabelt, som følge av teknologisk utvikling og subsidier. Vern av ville marine arter er ikke bare et spørsmål om miljøvern og biologisk mangfold, men også om menneskehetens overlevelse. Fisk er næringsrik, full av essensielle fettsyrer, og står dermed for nesten halvparten av de animalske proteinene i kostholdet i en rekke land i sør: Bangladesh, Gambia, Senegal, Somalia og Sierra Leone. I tørkeperioder har sjømat lenge vært en viktig ernæringsmessig nødkilde, som i Somalia i 1974–1975, da landbruksøkonomien ble ødelagt. Men når de store aktørene i fiskerinæringen – Europa, Russland, Sør-Korea, Japan og nå Kina – beveger seg inn i de tropiske farvannene utenfor de afrikanske kystene og utkonkurrerer de lokale fiskerne, settes matvareforsyningen til tredjeland i fare.

I desember 2006 anslo en forskergruppe, ledet av Boris Worm fra Dalhousie University (Canada), at de vanligste matfiskene kan være forsvunnet i midten av dette århundret, som resultat av overfiske, ødeleggelse av biotoper og forurensning. Worm er del av en ny generasjon forskere, hovedsakelig basert i Nord-Amerika, som mener overfiske er en global trussel på høyde med klimaendringer og uttømming av fossile energikilder.

I motsetning til hva mange tror, er det ikke nok å stoppe fisket for at fisken skal komme tilbake, og de ulike befolkningenes motstand dreier seg om mer enn antall fiskeegg lagt i havet. Marinbiologen Daniel Pauly, vinner av flere prestisjetunge miljøpriser³ og leder for Fisheries Centre ved University of British Columbia, har vist at overfiske forstyrrer hele næringskjeden og er i ferd med å ødelegge de marine økosystemene, til tider på usynlig vis. «Havet er som et korthus: Uten fiskene risikerer vi at havet blir et gigantisk gjørmevann, fullt av giftige alger og maneter, noe vi allerede ser enkelte steder,» forteller Cury.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

ET GODE SOM TILHØRER ALLE
Selv om Kina de siste tjue årene har gjort Asia til en tungvekter i det globale fisket, står EU fremst på tiltalebenken. EU har faktisk det største maritime territoriet på planeten, med et fiske på rundt 140 000 årsverk til sjøs, en flåte på mer enn 85 000 båter og en million arbeidsplasser på land. «Katastrofen er i anmarsj,» sier EUs fiskerikommissær, Maria Damanaki. «For 88 prosent av unionens fiskeriressurser er overbeskattet, mot 25 prosent på verdensbasis. Det letteste er å ikke gjøre noe, men det vil fort slå tilbake på oss. Det er en svært bitter lekse jeg har lært av mitt hjemland, Hellas.» I juli 2011 la Damanaki fram sitt forslag til reform av EUs felles fiskeripolitikk (CFP). Denne etterlengtede reformen, som ble debattert i både Europaparlamentet og EU-rådet, vil tre i kraft 1. januar 2013. EU-kommisjonen har fastsatt at målet er å gjenopprette et «bærekraftig nivå» for tre fjerdedeler av fiskeressursene i EU innen 2015, i tråd med forpliktelsene de signerte på FN-toppmøtet i Johannesburg i 2002.

Siden CFP ble innført i 1970, har politikken basert seg på en modell som ikke kan brukes på fiske, nemlig industrilandbruket. De tillatte fangstkvotene EU-kommisjonen bestemmer, er i snitt 48 prosent høyere enn det forskerne anbefaler. Fra 1993 til 2008 brukte Brussel 1,3 milliarder euro på å kassere båter uten at det reduserte fangstkapasiteten,⁴ som årlig økte med tre prosent som følge av oppgraderingen.

28. november skal Europaparlamentet vedta grunnreglementet for det nye CFP, samtidig som Europa lider under en økonomisk krise der Hellas’ problemer har avdekket Brussels liberale reflekser. For å løse de europeiske fiskerienes overkapasitet foreslår EU-kommisjonen å innføre overførbare fiskekvoter (TFC) som fiskerne kan selge på markedet. Mens disse har den fordel at de ikke koster Brussel noe, skaper de store bekymringer: privatisering av havets innhold, kvoter underkastet finansmarkedene, slutt på lokalt småfiske, osv. «Kommisjonen favoriserer industrifiskeriene, som historisk er ansvarlige for overbeskatningen,» mener europarlamentarikeren Jean-Paul Besset (De grønne).

Juridisk sett er havets innhold det romerne kalte res omnis, et gode som tilhører alle. «Når man privatiserer adgangen, privatiserer man ressursen,» sier Stéphan Beaucher fra koalisjonen Ocean2012.⁵ Etter at man innførte et system med overførbare kvoter i Dan-mark i 2003 ble småfiskerienes kvoter raskt oppkjøpt av en håndfull store selskaper, kalt «kvotebaronene» i dansk presse. I sektoren for pelagisk fiske (på åpent hav) sto åtte skip med en samlet kvote på 644 millioner euro for en fjerdedel av ilandføringen av dansk fisk målt i salgsverdi. I EUs store havområder konkurrerer medlemslandenes politikk svært ofte med hverandre. Spania, som har EUs største fiskeflåte med 80 prosent av fartøyene og 65 prosent av arbeidsplassene, ser på de overførbare kvotene som en måte å kaste garnet over resten av EUs kvoter på. Denne trusselen har fått europarlamentarikerne til foreslå mange unntak og kan få Europaparlamentet til å vedta at det blir frivillig med overførbare kvoter eller at deler av kvotene blir ikke-overførbare.

TO AV TRE FISKER KASTES OVER BORD
Fiskerikommissær Damanaki forsikrer kritikerne om at en hel rekke begrensninger vil motvirke konsentrasjonen av fiskerettigheter og beskytte småfiskeriene. Hun er respektert for sin militante fortid under opprøret mot det greske diktaturet i 1973, men er ensom i en ultraliberal EU-kommisjon som lytter velvillig til de store fiskeriene, samlet i arbeidsgiverorganisasjoner som Cogeca og Europêche. I kulissene påvirker disse EU-kommisjonens forslag, mens fraværet av en ordentlig definisjon av tradisjonelt fiske fortsatt svekker de mindre fiskernes tyngde i forhandlingene. Industrilobbyens overmakt er åpenbar: International Collective in Support of Fishworkers har bare en representant i Brussel.

«Når ressursene overbeskattes, utvider fisket seg geografisk og nedover mot havbunnen, noe som øker kostnadene og dermed avhengigheten av subsidier,» sier Pauly. Marinbiologen forteller at i USA har føderal politikk for å begrense konkurransen og stor respekt for vitenskapelige anbefalinger holdt bestandene på bærekraftig nivå, og dermed lagt grunnlaget for videre fiske. «I EU støtter nesten 80 prosent av subsidiene den mest ressursødeleggende, energikrevende og minst produktive modellen,» legger han til.

EUs fiskerireform burde ikke bygges rundt en kortsiktig sosioøkonomisk tenkning, der hvert medlemsland grafser til seg, men rundt en miljøvennlig tilnærming. I stedet for overførbare kvoter foreslår små kystfiskeforbund en modell basert på miljømessige og sosiale kriterier. «For hvert tonn ilandført lysing, kan vi for eksempel vurdere antall arbeidsplasser, innvirkning på det marine miljøet, CO2-utslipp. Men denne tilnærmingen aksepteres på ingen måte av fiskeriene, som fortsatt forsvarer en hyperproduktivistisk modell,» sier Beaucher oppbrakt. «Spørsmålet er om EU foretrekker at tre fabrikkskip sitter på alle kvotene eller at fisket forblir det det aldri har sluttet å være, nemlig en drivkraft for lokal utvikling som er i stand til å best ivareta ressursen.» Dessverre har fiske i EU en politisk prioritert dimensjon, som har lite å gjøre med å verne økosystemer. I Frankrike, for eksempel, ble Frédéric Cuvillier, som har tette bånd til de store rederiene på den franske atlanterhavskysten, utnevnt til fiskeriminister.

Selv om fiskerne sikter inn på de artene de ønsker å fange ved å tilpasse redskapene og velge ut fangstområde, får de alltid bi-fangst. Den som aldri har satt sine bein på en tråler, kan vanskelig forestille seg mengden livløse fisker, skalldyr og små haier som sorteres ut for å kastes over bord. I 2002–2005 viste den britiske forskeren Robert Enever at to av tre fisker fisket av britiske trålere, ble kastet i havet døde. Trålen, det mest brukte fiskeredskapet i verden som følge av markedspress og subsidier, er alene ansvarlig for 72 prosent av denne bifangsten. I tett samarbeid med fiskerne har forskere i flere år forsket på mer selektive fangstredskaper. I Skottland og Norge har mål om at ingenting skal kastes gitt gode resultater. Virkemidlene her er tilleggskvoter for de som overholder reglene, videoovervåkning om bord i fartøyene, feilfritt samarbeid mellom fiskerne, forskerne og myndighetene, osv.

GEOPOLITISK PARADOKS
Det andre tiltaket som ikke koster noe, er forbud mot å kaste død fisk i havet. For å få til dette vil EU-kommisjonen at all fangst skal ilandføres slik at den uønskede bifangsten kan brukes til fiskemel i oppdrettsnæringen. Jean-Pierre Carval, sekretær for lokalfiskernes komité i Finistère (Bretagne), er opprørt og krever «insentiver som er bevisst på at ingen menneskelig aktivitet kan skje uten avfall». Forskere, som Jean-Pascal Bergé fra havforskningsinstituttet Ifremer, spør seg hvilken innvirkning forpliktelsen til å ilandføre all fangst vil ha på innkvarteringen til besetningen, sikkerhetssituasjonen om bord og overholdelse av normer for behandling av matvarer. François Chartier fra Greenpeace mener det dreier seg om en «falsk løsning, som ikke gir mening med hensyn til ressursvern». Ifølge ham «har ikke EU-myndighetene gjort noen motstand mot en enda mektigere lobby: oppdrettsnæringen.» I slutten av juli gikk Ministerrådet inn for en gradvis innføring av tiltaket, uten å komme med noen løsning på problemet med uønsket bifangst.

Hvordan vil EU-kommisjonen overvåke håndhevelsen av reglementet, med tanken på at kontrollfunksjonen er forbeholdt medlemslandene og at myndighetene i Frankrike og særlig Spania, tolererer svindel med en skuffende selvtilfredshet? Høsten 2011 idømte EU-domstolen Frankrike en bot på 57,7 millioner euro for ikke å ha fulgt opp sine forpliktelser. De uheldige opplevelsene til en gruppe EU-kontrollører i to havner i Galicia i 2009, gir en idé om utfordringen. Etter å ha fått bildekkene sine skåret opp på parkeringsplassen utenfor hotellet deres, klarte de til slutt å kontrollere et titalls båter og registrerte 200 tonn lysing på en dag. For hele måneden før rapporterte Spania bare 620 tonn i disse to havnene.

Fisk og sjømat er blitt en viktig internasjonal handelsvare der 37 prosent av tonnasjen går til verdensmarkedet, mot 24 prosent i 1975. Pauly beskriver det sosiale og geopolitiske paradokset i denne globaliseringen slik: «Det er de som ikke trenger fisken, inn-byggerne i de rike landene, som konsumerer 80 prosent av fangsten.» Siden 1979 har EU sendt den kroniske overkapasiteten sørover, hvor de har utnyttet svake statsapparater for å åpne opp svært lukrative markeder. Partnerskapsavtalene for fiske (FPA) har i stor grad lagt til rette for dette siden 1979. Disse partnerskapsavtalene omfatter åtte prosent av volumet EU-flåten fisker (langt mer i salgsverdi) og inkluderer 15 land i Afrika, Karibia og Stillehavet, deriblant Guinea, Madagaskar og Seychellene. I desember 2011 gikk Europaparlamentet imot videreføring av fiskeavtalene med Marokko, ikke på grunn av Marokkos selvråderett, men på grunn av den uavklarte juridiske statusen til Vest-Sahara. Den nye avtalen mellom EU og Mauritania (ratifisert i juli) bærer med seg alle de negative konsekvensene av EUs felles fiskeripolitikk.

SENEGALISERING

Med konkurransen mellom EU og Kina som bakteppe, har Mauritanias tidligere fiskeridirektør, Ould Ahmed, klart å høyne budene. Nå må Brussel årlig overføre 113 millioner euro i kompensasjon til myndighetene i Mauritania, noe som gjør dette til verdens største fiskekontrakt. I bytte får et ubegrenset antall europeiske fartøy adgang til landets territorialfarvann, i direkte konkurranse med de lokale fiskerne. Teoretisk sett er maksuttaket for EUs årlige fangst 306 000 tonn og 400 kilo, men «EU-kommisjonen har aldri brukt særlig med ressurser på å sikre at lokale lover ikke brytes,» sier Beatriz Gorez, koordinator for Koalisjonen for rettferdige fiskeavtaler (CFFA). Som flesteparten av landene EU har inngått avtaler med, har ikke Mauritania de tekniske og logistiske ressursene til å kontrollere de europeiske fiskefartøyene. Mens fiske er den fremste og meste interessante inntektskilden, lever halvparten av befolkningen i landet under fattigdomsgrensen. De ti siste årene har det årlige forbruket av fisk og sjømat sunket fra elleve til ni kilo per innbygger.

Det strides om disse bilaterale avtalene er lovlige, på grunn av åpenbar mangel på demokratiske garantier for bruken av den økonomiske kompensasjonen. Nord i Mauritania er Nouadhibou-bukta blitt kjent for sine 200 forlatte utenlandske skip. Fra moloen er det lett å få øye på de store spanske trålerne i horisonten. «Pengene fra Brussel skulle bidra til å utvikle fisket vårt, men her har vi aldri sett annet fra Europa enn de svære båtene,» forteller den gamle fiskeren Salim Ouerdani. I dette svært korrupte landet kontrollerer regimets nærmeste krets den økonomiske kompensasjonen, fiskelisensene og tollavgiftene. Etter statskuppet 6. august 2008 styres landet av general Mohamed Ould Abdel Aziz. Likevel har Europarådet siden 2009 ment, gjennom utsendingen Hans-Georg Gerstenlauer, at tilbakevendingen til rettsorden i Mauritania åpner for «et fullt og helt samarbeid».

Selv om ingen kan benekte partnerskapsavtalenes urettferdige trekk, «er de et av få redskaper til å begrense fiskeriene, selv om det er et minstemål,» mener Gorez. «Brussel glir sakte men sikkert mot en liberal forvaltning der de europeiske fiskeriene er stadig mer involvert på den økonomiske siden. EU risikerer å miste all innsynsrett.» Dette er avtalenes store paradoks: I land uten slike avtaler, er situasjonen enda verre. Enkelte, som Senegal, Mauritius og Angola, har siden 2006 nektet å videreføre fiskeavtalene med EU. Disse opplever nå en «senegalisering» av europeiske båter.

Metoden er velkjent: Båtene har senegalesisk flagg, men kapitalen og ledelsen er hovedsakelig utenlandsk. «De lokale fiskerne har forlatt matfisket for heller å fiske arter det internasjonale markedet etterspør, noe som skaper en forsyningskrise for det lokale markedet,» forteller Beaucher. Etter tjue år med fiskeavtaler og «senegalisering» er resultatet klart: bestandene av fire viktige fisker (tunge, dorade, hvit havabbor og treadfin) har blitt redusert med 75 prosent.

FISKERE BLIR PIRATER
Der statsapparatet har brutt sammen, som i Somalia, fisker europeerne i verste fall uten lisenser, i beste fall med falsk tillatelse gitt fra mafia-aktige selskaper etablert i Qatar av krigsherrer – et system utnyttet av den spanske giganten Pescanova og franske Cobrecaf, som henter opp totalt 70 000 tonn tunfisk i Indiahavet hvert år.⁶ I Kismayo, Berbera og Mogadishu hører jeg daglig ordet malai («fisk» på somalisk) på lokalradioene som fordømmer nærværet av utenlandske båter. «Størrelsen på de fiskede volumene rammer somaliernes evne til å overleve, for på en natt fanger de vestlige båtene like mye som de lokale bruker et år på,» forteller Roger Middleton fra det britiske utenriksinstituttet Chatham House.

I Somalia anslår FNs matvareorganisasjon (FAO) at 800 utenlandske båter fisker for en markedsverdi av 300–450 millioner dollar i året, hovedsakelig tunfisk, reker og hummer. Den somaliske overgangsregjeringen har et statsbudsjett på 100 millioner dollar og ingen marine til å overvåke sin 330 000 km lange kyst. Ifølge Abdul Jama, en fisker jeg møter i Mogadishu, har somalierne i Puntland gitt opp fisket for å verne kysten eller for simpelthen å overleve – de har i stedet blitt pirater. Vi vet at de to gigantiske tunfiskskipene Alakrana og Artza, registrert i Baskerland, pløyet seg gjennom Somalias økonomiske sone, da de ble angrepet av pirater i 2009 og 2010.

Leder for fiskerforeningen i Berbera (Somaliland), Hukun Husein Yussuf, nyanserer dette litt: «Ja, de flykter fra de utenlandske fartøyene, men enkelte av dem nøler ikke med å utpresse oss.» I løpet av årene har militser, navigasjonseksperter og forretningsmenn sluttet seg til eks-fiskerne og skapt en organisasjon på totalt tusen mennesker. I desember 2008 svarte EU med å igangsette operasjonen Atalante med en kostnad på 150 millioner euro. Kryssere, patruljefly, spanske og franske marinesoldater har blitt satt inn i disse operasjonene. Dessverre har ikke Atalante i oppdrag å bekjempe ulovlig europeisk fiske: «Det er verken min rolle eller mitt mandat,» sa operasjonslederen, den britiske kontreadmiralen Peter Hudson, i 2009.⁷

VERRE ENN PARTNERSKAPSAVTALENE
Aktivitetene til rederiet Vidal Armadores, basert i Ribeira i Galicia (Spania), viser tydelig de negative konsekvensene av fisket i fjerne farvann uten avtaler for god forvaltning. Et avslørende eksempel på dette rederiets praksiser fant sted i april 2008, da newzealandske sjømyndigheter bordet det namibiske fryseskipet Paloma V. Skipet hadde en last med fisk fra to nordkoreanske båter (Chilbo 33 og Black Moon) og to spanske (Belma og Galaecia). Etterforskningen nøstet opp alle de vanlige trådene i piratfisket: Disse fire skipene tilhørte faktisk Vidal. Black Moon var blitt omdøpt seks ganger i løpet av sju år – fra Dorita til Eolo, Magnus, Red Moon, Ina Maka, Galaxy og til slutt Black Moon. I samme periode ble det registrert under ulike flagg, deriblant Uruguay, Saint Vincent og Grenadinene, Nord-Korea og Ekvatorial-Guinea. Vidal ble likevel ikke dømt. Snarere tvert imot. I samme periode overførte myndighetene i Madrid 3,6 millioner euro i subsidier til rederiet, hvorav 2,6 millioner skulle gå til «forskning innen fiske». «Utvilsomt forskning på nye bestander å plyndre, nye havnemyndigheter å bestikke,» sier Esther Montero fra spanske Greenpeace sarkastisk.

Parallelt med revideringen av enkelte partnerskapsavtaler for fiske har EU fått på plass langt mer omfattende økonomiske partnerskapsavtaler (EPA), som skal liberalisere handelen ved å fjerne tollbarrierer. Disse avtalene inneholder en del om fiske og enkelte mener de er verre enn partnerskapsavtalene for fiske. Uavbrutt adgang til det europeiske markedet for fisk og sjømat var en av de viktigste grunnene til at flesteparten av de afrikanske landene avviste de første utkastene til avtaler høsten 2007.

Siden den gang har ikke Brussel sluppet saken. Organisasjoner og selv parlamentarikere – som den nåværende franske justisministeren Christiane Taubira⁸ og FNs spesialerapportør for retten til mat, Olivier De Schutter – sier at EU nå legger press på tredjeland med trusler om å stoppe bistand.⁹ EU har også forsøkt å splitte opposisjonen med å opprette regionale forhandlingssentre og privilegere enkelte nøkkelstater, som Elfenbenskysten. Brussel har imidlertid glemt å se på fisken som det den er – et vilt dyr og ikke et «produkt».

Oversatt av R.N.

1
«In mackerel’s plunder, hints of epic fish collapse», The New York Times, 25. januar 2012.
2
Philippe Cury og Yves Miserey, Une mer sans poissons (Et hav uten fisk), Calmann-Lévy, Paris, 2008.
3
Blant annet mottok han i 2005 den internasjonale «miljønobelprisen» Cosmos.
4
Totalen av fangstredskaper et fartøy bruker i en gitt periode og i et bestemt område.
5
Stéphan Beaucher, Plus un poisson d’ici 30 ans? Surpêche et désertification des océans (Ikke en fisk igjen om tretti år? Overfiske og forørkning av havene), Les Petits Matins, Paris, 2011.
6
Mohamed Abshir Waldo, «The two piracies in Somalia», 8. januar 2009, http://wardheernews.com.
7
Radio France Internationale, 2. august 2009.
8
Marie Bazin, «Afrique, Caraïbes, Pacifique, l’Union européenne poursuit son offensive» (EU fortsetter offensiven i Afrika, Karibia og Stillehavet), Billet d’Afrique, nr. 214, Paris, juni 2012; «Les APE: et si la politique se mêlait enfin des affaires du monde?» (EPA: og hva om politikken endelig involverte seg i internasjonal politikk?), rapport fra Christiane Taubira, Strasbourg, 16. juni 2008.
9
«Development: Small island states stand up to EU», Inter Press Service (IPS), 6. august 2007.