Mysteriet Calabria

Den forlovede går framover, ikledd sine slør, med overkroppen vuggende til gangens rytme, lik en stor, hvit lilje som viftes foran alle disse svartkledde menneskene, hennes familie. Under den brennende himmelen i Aspromontes enorme fjell er dette følget den eneste synlige bevegelsen. På den steinbelagte veien, den eneste som knytter landsbyene sammen, går den pur unge jomfruen med støe og bestemte skritt med slektningene sine i ryggen, som om de ikke var der med sine hule mager, ekteskapsstrategier og håp om bedre dager, som om hun gikk av egen fri vilje mot sin framtidige skjebne som hustru til en gammel, men rik mann. Som om hun var fri.

Følget nærmer seg broen. Tre hundre meter under flyter en stri strøm, som lenger nede, når den nærmer seg sjøen, blir til en fiumara, et søritaliensk ørkenelveleie. Plutselig trekker den forlovede seg med myke bevegelser bort fra armene til sin far og eldre bror og går i forveien, som om hun skynder seg for å møte ektefellen som venter i den andre landsbyen. Hun vender seg mot sine og smiler til dem.
Så spretter hun som et ekorn opp på rekkverket, hun ser framdeles på dem, stumme og urørlige – så hopper hun. Et øyeblikk snurrer hun rundt, slørene flagrer med henne i luften, som om de var vinger og liksvøp på en og samme tid. Hun sperrer opp øynene ved synet av fjellene som danser i ring for henne, blikket hennes omfavner de nærmest loddrette åsene med jordterrassene, olivenlundene og kastanjeskogene, fossene og de lyse jordene, steinene uthugget av forhistoriske mennesker, og tinden med Zevs’ profil og den hvor han vifter med knyttneven, de bysantinske kapellene og de ville kyrne, ulvene og bukkene, hordene av svarte griser som har krysset seg med villsvin, marmorbruddene og rømlingenes fjelldaler. I fallet hennes omfavner hun alt dette, i hennes falls evighet ledsages hun av Calabrias fjell, hun er fri.

Terrengbilen vår må kjøre over Den forlovedes bro for å nå de endeløse og humpete veiene som leder til Africo Vecchio, reisens mål. Vandrer du i denne bortgjemte krok i verden på halvøyas sørligste punkt, ledsaget av en innfødt som elsker sitt land, vil du se sanne historier og enda sannere legender tre fram, som skogguder vekket av din gjennomfart. For disse rommer stedets og innbyggernes ånd. Hvordan avgjøre hvem som har formet hvem, jorden eller folket, etter årtusener med gjensidig påvirkning mellom jorden og de som begynte å dyrke den, lenge før grekerne og romerne?

I dette virvar av landformasjoner, i disse hallusinerende landskap hvor topp og bunn glir over i hverandre, blir man ikke overrasket over å finne festivaler for tarantell, en dans hvor man beveger seg som besatt, som også hilser velkommen andre gledesbringende tradisjoner fra Marokko eller India. En historie fullpakket med syner, etter Joakim av Fiore (1132 – 1202), som bebudet en tredje tids komme, en tid for menneskeheten i frihetens tegn, anser man som rimelig, ja, det samme gjelder for Tommaso Campanella, munken og utopisten som i 1602 forfattet Solstaten.

I 1860 var Africo en velstående landsby. På jordterrassene vokste korn, vinranker og oliventrær. Langs elva lenger nede tilbød morbærtrærne sitt løvverk til silkelarvene. Elvevannet sveivet vevene og oljemøllene. Så kom mennene fra Piedmont med sverd for å tvinge på dem den italienske enheten. Overgrepene deres fikk befolkningen i hele Sør-Italia til å gjøre opprør. Den fryktelige undertrykkelsen, døpt «kamp mot røveri», drepte flere titalls tusen. De konfiskerte områdene ble gitt til et knippe baroner, monarkiets nidkjære tjenere. Folket gikk inn i en periode med dyp nød, som de ikke kom seg ut av før vel et århundre var gått. Dette var noe hele Sør-Italia måtte gjennomleve, her i så vel som Campania, Sicilia eller i Carlo Levis Eboli. ¹

At Africo Vecchio – av enkelte omdøpt til «Africo Vero», «Det sanne Africo» – har sett bedre dager, blir man lett overbevist om når man besøker ruinene av landsbyen. Selv om den er overgrodd av horisontale, slyngplantelignende fikentrær, store eiketrær med røtter som løfter murene, tornekratt, ricinusbusker og fikenkaktus, oppviser spøkelseslandsbyen fremdeles ytre tegn til rikdom: store jordterrasser, utsmykkede vinduskarmer og dører med mystiske utskjæringer, hvorav et stammer fra frimurerne og visstnok er spor etter en fransk straffeekspedisjon.

Guiden vår, forfatteren Gioacchino Criaco, forteller om franskmennenes ankomst på marskalk Joachim Murats tid. Ettersom provinsen, som den gang var del av kongeriket Napoli, motsatte seg erobringsforsøket til denne Napoleon-protesjeen, marsjerte soldatene inn i landsbyen hvor bare kvinner, barn og eldre var blitt igjen, og massakrerte dem. Men mennene hadde i mellomtiden, fra sitt skjulested, bedt om hjelp fra landsbyene rundt. Franskmennene ble så slått sønder og sammen. Her, i ruinene etter gendarmkasernen, forteller denne sønn av Africo, med samme åpenlyse glede, hvordan hele landsbyen på 1930-tallet angrep kasernen med gevær og granater for å jage bort gendarmene som hadde torturert gjetere for å få dem til å innrømme forbrytelser de ikke hadde begått.

Som mange av landsbyene omkring, bærer Africo navnet til en vind, for lufta står heldigvis sjelden stille på disse tindene med nordafrikansk klima hvor man av og til kan skimte to hav samtidig, det tyrrenske og det joniske. Det er heller ikke uvanlig at bakken beveger seg. Det var med henvisning til rasfaren, selv om bare et hus hadde veltet, at den italienske stat på 1950-tallet klarte å ta livet av Africo Vecchio. Befolkningen som var igjen ble forflyttet til kysten, til det stedet som ble døpt Africo Nuovo, en samling hus som aldri har blitt helt ferdigstilt, oppført med den forferdelige mangel på stil som hersket i perioden og som fortsatt hersker den dag i dag langs Middelhavet.
På høydene vi kommer til etter halvannen times humpete kjøring på en kystvei, pusser Gioacchino og vennene hans opp hus, dyrker praktfulle grønnsakshager, aler opp svarte griser, villkveg og langhårede geiter med arkaiske horn som vandrer fritt rundt i krattskogen – alle sammen arter som garantert ikke er anerkjent av EU. På stedet hvor Murats menn slo leir da de vendte tilbake for å ta hevn – og så fikk bank og aldri siden kom tilbake – har våre venner okkupert en bygning som de har gjort til sitt hjem. Om kvelden, foran deilig mat i rikelige mengder, fortelles det om mezzogiornos, søritalienernes, endeløse opprør.

De sosiale protestene og generasjonsopprørene som i nesten et tiår gjorde seg gjeldende i store deler av verden, og som man vanligvis samler under årstallet 1968, fikk en særegen form i disse regionene. Mens stedets sønner var dratt for å arbeide i de store fabrikkene i Nord-Italia og sammen med andre søritalienske utvandrere forsynte mesteparten av troppene under de opprørske høstmånedene på halvøya, bidro de som var blitt igjen i opprøret på svært mange måter, hvorav det skarpeste og mest kjente bidrag bærer navnet motti di Reggio. Voldsomme demonstrasjoner, som hadde sitt utspring i at Catanzaro og ikke Reggio ble gjort til regionens hovedstad, utviklet seg tidvis til en virkelig oppstand. Mange mistet livet. At opprøret senere ble infiltrert av nyfascister fra Movimento sociale italiano (MSI), hvorav enkelte kom fra de hemmelige tjenestene, bidro i stor grad til å temme ulydighetene som likevel fortsatte i flere måneder.

Deretter, forteller Gioacchino videre, ble alle sjefene i Calabrias mafia, den berømte ’Ndrangheta, myrdet – enten av lovens håndhevere eller av antatte rivaler. Og alle sammen, sier han, ble erstattet av folk fra de hemmelige tjenestene. Siden, fortsetter han, er ’Ndrangheta blitt den femte avdelingen i statspolitiet, den som på politiets vegne forvalter undergrunnsøkonomien og holder opprørsbevegelsene i sjakk i det ulydige sør. Denne oppfatningen er langt fra sjelden, det får vi konstatert når vi snakker med folk på stedet. Det er ikke ubetydelig at dette synspunktet uttrykkes av en forfatter som hver uke skriver i områdets mest solgte ukemagasin, La Riviera, som i nesten hver utgave går løs på ’Ndrangheta – men snarere i form av latterliggjøring enn pompøs indignasjon, slik som i de store avisene på halvøya. Ifølge Criaco og mange av vennene hans, befinner Sør-Italia, og Calabria spesielt, seg i en kolonial situasjon. Og du behøver ikke dele disse synspunktene for å merke at det er noe som ikke stemmer i disse områdene.
For å undersøke dette, drar vi tilbake til kysten. Lenger sør, i retning Reggio Calabria, kommer vi til Saline Joniche. En svært høy og smal fabrikkpipe som er synlig langveisfra, forlatte bygninger, og hektar på hektar med asfaltert platthet på det som en gang var et våtmarksområde, en rasteplass mellom Afrika og Europa for tusenvis av trekkfugler.

Etter opprøret i Reggio Calabria ble det bevilget – gjennom et program kalt Pacchetto Colombo («Colombo-pakken»), oppkalt etter den daværende industriministeren – nesten 2000 milliarder lire for å bygge industrianlegg her. Disse fabrikkene ga et enormt overskudd til en liten gruppe: først mafiabossene i ’Ndrangheta som fikk byggekontraktene, og deretter industriherrene som ’Ndrangheta ga byggeoppdragene til. Etter å ha bygget havn og cisterner for 200 000 kubikkmeter væske, oppdaget det samme instituttet som hadde lagt fram ideen om å produsere bioproteiner for dyrefôr av oljebiprodukter, at dette kunne forårsake kreft i hele næringskjeden. Liquichimica ble strengt før fabrikken i det hele tatt hadde vært i drift. Stedet hvor trekkfugler en gang boltret seg, er i dag dekket av postindustrielle ruiner, uten at det noensinne har vært noen industri her. Arbeiderne som ble ansatt i fabrikkene for 30 år siden, har vært permitterte siden den gang. De kommer til å pensjonere seg uten noen gang å ha arbeidet. I dag ønsker det sveitsiske selskapet Repower å bygge et kullkraftverk her. Det stadig økende antallet motstandere sperrer veiene for å forpurre planene. ²

Litt lenger mot nord, på den joniske kystens endeløse sandstrender, ser vi vekselvis nye, men for det meste tomme badeanlegg – andre er forfalne, og ser ut som om de alltid har vært det – og stygge ufullførte boligfelt. Noen ganger, om natta, forviller silhuettene til kurdiske eller afrikanske innvandrere, som unnslapp gendarmene da skipet deres grunnstøtte, seg inn i de forlatte bygningene. Når vi forsøker å få greie på hvem som eier hva og hvordan det kan ha seg at en bygning hundre meter fra vannet, omkranset av en hage som må ha vært fantastisk, så lenge er blitt hengitt til vær og vind og søppel, får vi ubegripelige svar. Om vi nevner at strendene på den andre siden av støvelspissen, på Calabrias tyrrenske kyst, er godt besøkt, får vi til svar at «der også, vil det etter hvert bli slik det er her.»
Fantastiske landskap, uendelig historisk rikdom, storslagne jordbruksressurser: Når man ser det enorme potensialet, blir den utbredte maktesløsheten i samfunnet enda mer slående. Det virker fremdeles som om regionens ildsjeler er dømt til fraflytting, og det er lett for Gioacchino å si at dette vil fortsette så lenge det italienske samfunnet har behov for billig, nasjonal arbeidskraft. Dette er grunnen til at krisen og stengningen av fabrikkene i nord kan gi nye muligheter her. Folk vender tilbake og andre kommer – for området tiltrekker seg også utlendinger som ikke viker tilbake for de uforståelige lokale særegenhetene og begeistres av den orientalske gjestfriheten – for å forsøke å dyrke Calabrias hage. Men det virker som om de ungdommene som er blitt igjen her ved kysten, er mer interessert i skjermer enn de fantastiske fjellene som venter på dem bak ryggen deres bare en time eller to unna.

Her som ellers er det lenge siden den politiske eliten i Italia mistet befolkningens tiltro. Små grupper, som den Gioacchino presenterte for oss, grupperinger som den som protesterer mot det nye prosjektet i Saline Joniche, vitner imidlertid om motstanden mot denne mystiske tyngdekraften som ser ut til å tynge ned Calabria. Det er bare fra folkets dyp, fra deres nettverk og initiativ, at kraften kan komme som kan frigjøre den forlovede som er dømt til å dø for å kunne bli fri.
Oversatt av E.J.L.