Sadats fornuftsekteskap

Mange observatører mente at Nassers regime sto for fall høsten 1967. Nasser selv gjorde det enda klarere da han åpnet statsrådets første møte 19. juni med disse knapt hørbare ordene: «Regimet har falt og et nytt er født i dag.» Han unnlot å presisere at døden faktisk inntraff 5. juni 1967. Den dagen brøt de sammen i vanære, alle de nasjonalistiske venstrekreftene, Nasser-tilhengerne, medlemmene av Baath-partiet, sosialistene og kommunistene, som fikk skylden for det militære nederlaget og fallitten til det politiske systemet. Da disse sekulære kreftene forsvant fra politikken, etterlot de seg et gapende tomrom som politisk islam ikke nølte lenge med å fylle.

Et forbløffende syn tiltrakk seg den gang oppmerksomheten min: Tilstrømningen til moskeene var så stor at de troende som ikke fikk plass, utførte sine religiøse plikter på fortauene og i de tilstøtende gatene. De falt på kne på små bønnetepper så langt øyet rakk, og hindret trafikken for både biler og fotgjengere. Det var egentlig et fullkomment normalt fenomen: Religionen fungerer som tilflukt for fortvilte personer og gir håp. Al islam houwa al Hal – «islam er løsningen» – slagordet som islamistene etter hvert gjorde til sitt, vant stadig terreng i mangel av noe bedre. Mange av muslimene jeg snakket med, mente at den israelske seieren hang sammen med jødenes tette bånd til sine religiøse tradisjoner, med deres tro på at deres hellige bøker legitimerte deres stat i Palestina. Muslimene hevdet selv at de tapte krigen fordi de hadde fjernet seg fra religionen og omfavnet sekulære ideologier som nasserismen, baathismen, sosialisme og kommunisme. (…)