Uten Koranen som kompass

Brorskapet? «En liten gruppe som har sporet av fra den rette vei.» Revolusjonen i Egypt? «Den ville ikke vært mulig uten støtten fra Iran, og den er et forspill til en ny Sykes-Picot-avtale.» ¹ Valgseieren til Brorskapets kandidat i Egypt, Mohamed Morsi? «Et uheldig valg.» I likhet med andre offentlige skikkelser er politisjefen i Dubai, Dahi Khalfan Al-Tamim, flittig på Twitter: «Dersom Brorskapet prøver å sette sikkerheten i Persiabukta i fare, kommer de til å drukne i blodet som vil flyte.»

I hele sommer angrep Dubais «sjefspurk» Brorskapet, som han kalte «en syndens organisasjon som står foran sin undergang». ² Han gikk også inn for å fryse organisasjonens midler og pengestrømmer. Myndighetene i De forente arabiske emirater – som Dubai er del av – føyde handling til fordømmelse og trakk seksti muslimbrødre for retten, tiltalt for sammensvergelse mot regimet.

Avisen Al-Chark Al-Awsat eies av familien til den saudiarabiske arveprinsen Salman. Trass den panarabiske dagsavisens gode rykte i Vesten, blir den stadig mindre uavhengig av arabisk politikk. Dagen etter at Morsi avla ed som president, kom sjefredaktøren, Abdul Rahman Al-Rashed med sine – eller snarere kongefamiliens – bekymringer: Ville den nye egyptiske statssjefen bekjempe terrorismen og konfrontere Al-Qaida? Ville han påta seg Mubaraks tidligere rolle som megler i Palestina-spørsmålet? Ville han støtte den syriske opposisjonen, men samtidig gå imot enhver utenlandsk militærintervensjon? Ville han støtte kong Abdullah 2 i striden med Brorskapet i Jordan?
«Iran var lenge en solid alliert til Brorskapet i Egypt. Vil den egyptiske presidenten gjenoppta de diplomatiske forbindelsene med Teheran under påskudd av at Iran har ambassader og utsendinger i golflandene? Vil Morsi forholde seg taus til Irans ideologiske og religiøse aktiviteter i Egypt, som økte betraktelig etter at Mubarak falt? Iran øker støtten til enkelte lokale grupper og sprer sjia-ideologi blant egypterne. Al-Azhar, den høyeste islamske autoriteten i Egypt, har kritisert dette og advart mot at dette kan utløse troskonflikter.» ³

Noen uker senere kritiserte den samme redaktøren Egypts vilje til å ta med Iran – sammen med Saudi-Arabia og Tyrkia – i en firelandsgruppe som skal finne en løsning på krisen i Syria. ⁴ Det kom ikke som en overraskelse at den saudiarabiske utenriksministeren boikottet møtet denne gruppa hadde 17. september i Kairo.

SAMHOLD MOT SOVJET

Disse, og mange andre eksempler på kritiske røster i Golfen, har fått liten oppmerksomhet i Vesten, kanskje fordi det bryter med den utbredte forestillingen om at det finnes en sterk sunniislamsk allianse mellom golflandene og ulike islamistbevegelser for å innføre sharia og strenge religiøse regimer. Som om et felles, konservativt syn på islam visker bort all politikk og diplomatisk rivalisering, nasjonale ulikheter og strategiske uenigheter.

Enkelte historiske hendelser bygger opp om dette fantasifosteret, selv om de skyldes politikk mer enn religion. På 1950- og 1960-tallet ble Brorskapet forfulgt i Egypt og Syria, Algerie og Irak. Tusener av muslimbrødre slo seg ned på Den arabiske halvøya, spesielt i Saudi-Arabia. En egyptisk intellektuell med tette bånd til Brorskapet forteller: «Det dreide seg ikke om noen formell avtale. På den tiden lå organisasjonen i ruiner og hadde ingen klar ledelse. Men det er riktig at aktivistene som flyttet til Saudi-Arabia, forsynte landet med flere tusen kadre i kampen mot den arabiske nasjonalismen, særlig Nassers egyptiske nasjonalisme, og mot venstresiden».

Den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i desember 1980 gjenskapte dette samholdet i en felles kamp mot kommunismen. Tusener av frivillige strømmet til for å slåss mot Den røde armé. De ble særlig rekruttert av islamistiske nettverk – Brorskapet var heller tilbakeholdent og begrenset seg til humanitær hjelp⁵ – som ble støttet av USA og CIA og finansiert av oljemonarkiene. Al-Qaida oppsto som et resultat av denne mobiliseringen til støtte for de afghanske «frihetskjemperne».

REVOLUSJONENS NYE KORT

Er den arabiske våren en tredje etappe i denne «hellige alliansen»? Denne besnærende hypotesen tåkelegger de mer subtile realitetene etter den kalde krigen. Det gjelder for det første bruddet mellom Brorskapet og det saudiske kongedømmet på begynnelsen av 90-tallet etter invasjonen i Kuwait. Det var i den kuwaitiske avisen Al-Seyassah den daværende mektige innenriksministeren i Saudi-Arabia, prins Nayef, i 2002 kom med sine betenkeligheter overfor organisasjonen: «Brorskapet er årsaken til de fleste problemene i den arabiske verden og de har gjort stor skade i Saudi-Arabia. Vi har støttet denne gruppen for mye, og de har ødelagt den arabiske verden.» ⁶

Prinsen minnet om at han under golfkrisen i 1990–1991 hadde mottatt en delegasjon som hovedsakelig besto av tunisieren Rashid al-Ghannushi (i dag leder for Ennahda-partiet), sudaneseren Hassan Al-Turabi, jemenitten Abdul Majid Al-Zindani og tyrkeren Necmettin Erbakan, som alle tilhørte Muslimbrødrene. «Vi spurte dem:

’Godtar dere invasjonen i Kuwait?’ De svarte at de var der for å få vårt syn på saken. Men etterpå dro de til Irak, og til vår store overraskelse kunngjorde de sin støtte til okkupasjonen av Kuwait.»

Prinsen glemte å nevne en annen grunn til raseriet sitt, som for øvrig deles av andre emirer i regionen, nemlig at brødrene har slått seg ned på Den arabiske halvøy og deltatt i demonstrasjoner mot Saudi-Arabia etter krigen i Kuwait. For deres politiske visjon – en islamsk stat, ja, men basert på demokratiske valg – avviker fra monarkiets visjon, basert på absolutt lojalitet til den saudiske kongefamilien. Kongefamilien finansierer derfor heller ulike salafistbevegelser, ettersom disse nekter å blande seg inn i politikken og oppfordrer folk til å støtte de sittende makthaverne uansett hvem de er – den kongelige familie så vel som Mubarak.

Kløften mellom Saudi-Arabia og Brorskapet ble enda større på 2000-tallet, da Brorskapet gjennom palestinske Hamas ble en del av «motstandsaksen» mot USA og Israel, sammen med Iran, Syria og Hizbollah.

Siden har de arabiske revolusjonene delt ut kortene på ny. Saudi-Arabia og De forente arabiske emiratene liker ikke det. For dem er Brorskapets suksess i Egypt og Tunisia alt annet enn gode nyheter. De wahhabistiske lederne i Saudi-Arabia hadde et svært godt forhold til Mubarak og tok imot den tidligere tunisiske diktatoren Ben Ali etter at han flyktet – de nekter å utlevere ham til de nye makthaverne i Tunisia. De bebreider nå Brorskapet for å ha styrtet de to diktatorene, og USA for å ha latt dem i stikken. Kongedømmet har gjort seg til et sentrum for kontrarevolusjonen og knuste opprøret i Bahrain i mars 2011.

INVESTERINGER PÅ SPILL

Likevel gikk Morsis første utenlandstur – i likhet med den tunisiske statsministeren Hamadi Jebali – til Saudi-Arabia 11. juli i år. Ikke som utslag av en «islamistisk» solidaritet, men som et eksempel på realpolitikken som rår i internasjonale relasjoner. Egypt er avhengig av penger fra Saudi-Arabia – landet har mottatt 1,5 milliarder dollar og er lovet ytterligere 2,5 milliarder⁷. Dessuten arbeider mer enn 1,5 millioner egyptere i kongedømmet og pengene de sender hjem er en viktig inntekt for Egypt. Og uansett hvilke betenkeligheter Saudi-Arabia måtte ha, kan de ikke kutte forbindelsen med det største landet i Midtøsten.

«Morsis besøk har ikke løst alle problemer,» mener en egyptisk diplomat. Det er en snill uttalelse. Mange omstridte saker gjenstår, som måten egypterne behandles på i kongedømmet og skjebnen til de saudiske investeringene i Egypt. I april 2012 hjemkalte saudierne sin ambassadør i Kairo etter demonstrasjoner mot arrestasjonen i Saudi-Arabia av Ahmed Al-Gizawy, en advokat tiltalt for besittelse av narkotika. I en Twitter-melding i august ba Essam El-Erian, en sentral leder i Brorskapet og presidentens rådgiver, den saudiarabiske ambassaden om å «gi opplysninger om forbrytelsen, dommen og omstendighetene omkring arrestasjonen av Nagla Wafa», en egyptisk kvinne som har vært fengslet i Saudi-Arabia siden 2009, dømt til fem års fengsel og 500 piskeslag etter en pengekrangel med en prinsesse. ⁸

Skjebnen til kongedømmets investeringer i Egypt er en viktig kilde til strid. I juni 2012 kunngjorde den styrtrike prins Walid bin Talal at han «ga det egyptiske folk» tre fjerdedeler av de over 400 000 mål jord han hadde kjøpt til spottpris takket være korrupsjonen under Mubarak. Dermed unngikk han problemer med det egyptiske rettsvesenet. Påtalemyndighetene i Egypt har satt i gang andre etterforskninger mot saudiske interesser, selv om både Egypt og Saudi-Arabia prøver å dempe konfliktnivået. Det er også opprettet en spesialavdeling i det egyptiske investeringsdepartementet for å løse uenighetene med Saudi-Arabia. ⁹

«SHARIA OG LIVET»

De saudiske myndighetene liker også dårlig at Egypt er tilbake i diplomatiet, etter å ha spilt en beskjeden rolle det siste tiåret, ofte som et haleheng til Saudi-Arabia. Morsis nylige reise til Kina var et signal om at tiden med tette forbindelser til USA er over. Da han så reiste til Iran, ble den saudiske engstelsen ytterligere forsterket. Besøket i Teheran ga Morsi mange poeng i den egyptiske opinionen, som var stolt over at han hadde motstått presset fra USA og samtidig vist seg lite lydhør for antiiransk retorikk og antisjiautspill fra lederne på Den arabiske halvøy. Men for å unngå å såre saudierne, måtte Morsi utføre et akrobatnummer: Han var bare noen timer i den iranske hovedstaden, møtte ikke ayatollah Khamenei som planlagt, og nektet å gjenopprette bilaterale diplomatiske forbindelser. Etter å ha gjort ære på Nasser – et paradoks med tanke på at den tidligere statssjefen undertrykte Brorskapet voldsomt på 50- og 60-tallet – hardnet han kritikken mot Syria og ba Al-Assad gå av, samtidig som han gikk imot Saudi-Arabias ønske om en utenlandsk intervensjon.

Ghannushi, lederen for det brorskapsinspirerte tunisiske Ennahda, bodde lenge i London, som han foretrakk framfor Riyadh i sitt langvarige eksil. Da han besøkte USA i desember 2011, sa han at den arabiske våren ville utslette golfemiratene. Denne spådommen fikk et ironisk svar fra den saudiske avisen Al-Riyadh, som lurte på om den også gjaldt emiratet Qatar, en viktig støttespiller for Ennahda. ¹⁰

I likhet med Saudi-Arabia er Qatar wahhabistisk (se ordliste) og båndene mellom Qatar og Brorskapet er solide. Qatar mener å ha funnet en politisk budbringer i muslimbrødrene, ettersom de selv verken har nok soldater, diplomater eller spioner til å spille en aktiv rolle i regionen. De enorme dollarreservene er deres eneste trumfkort. Emiratet har visst å utnytte at sjeik Yusuf Al-Qaradawi har oppholdt seg i landet siden 70-tallet. Han er blitt en av de mest populære predikantene i regionen gjennom sitt program på den Qatar-eide fjernsynskanalen Al-Jazeera: «Sharia og livet». Al-Qaradawi er en religiøs referanse for Brorskapet, som han forøvrig har tilhørt – selv om han har bevart sin selvstendighet og flere ganger har kritisert sekterismen i organisasjonens egyptiske gren.

«DEN KOMPLISERTE ORIENTEN»

Etter å ha flørtet med Hizbollah, Syria og Iran – og samtidig bevart de gode relasjonene til USA – valgte Qatar å satse på seier for Brorskapet etter den arabiske våren. Al-Jazeera har mistet mye av sin aura og noen av sine beste journalister. Kanalen er rett og slett blitt et talerør for Brorskapet, særlig i Egypt og til dels i Tunisia. De sterke båndene mellom Qatar og Egypt kom tydelig til uttrykk da emiren av Qatar besøkte Kairo i august 2012, midt under ramadan, og satte inn to milliarder dollar i den egyptiske sentralbanken. Kan man dermed snakke om en strategisk allianse? Den siste tidens spenninger mellom Ennahda og Qatar, som er betenkt over bevegelsens manglende evne til å stabilisere landet, taler imot det.

Denne delen av verden er slett ikke gåtefull, den kan analyseres med de samme politiske begreper som resten av verden. Man må bare bruke dem. De ulike grenene av Brorskapet adlyder ikke taktstokken til en hemmelig dirigent i Mekka med et partitur av islams dogmer. Strategiene deres støpes ofte i formen til hvert enkelt lands nasjonale interesser, som Morsis politikk overfor Israel og Gaza viser – en politikk som har vært en stor skuffelse for Hamas.
I dette bildet hører salafistene med. Deres inntreden i politikken i Egypt og Tunisia gir nye utfordringer for de strømningene som alltid har motsatt seg dette – tilnærmingen mellom Qatar og Saudi-Arabia, selv om emiratet ikke har full tillit til sin mektige nabo; truslene mot det jordanske monarkiet, som nekter å samordne hjelpen til de syriske opprørerne med Qatar, som de mistenker for å støtte Brorskapet. ¹¹Dette viser hvor vanskelig det er å navigere i det regionale islamistiske landskapet med bare Koranen som kompass.