Mediestrid i Latin-Amerika

Noen måneder før han forlot Planalto-palasset, la president Luiz Inácio «Lula» da Silva fram et lovforslag om medienes rammevilkår i Brasil. Forslaget inneholdt regulering av innholdet i mediene, deriblant forbud mot rasisme og seksuell diskriminering, men skulle også redusere eierkonsentrasjonen i mediebransjen, i et land der 14 familiekonsern eier 90 prosent av mediene. De private mediene protesterte mot dette «autoritære» forslaget som de mente ville sette nyhetsformidlingen «under politisk kontroll». I januar 2011 ble prosjektet gravlagt. Men Lula fikk ikke desto mindre understreket viktigheten av spørsmålet som i flere år har plaget regjeringene i regionen: Kan ytringsfriheten eksistere uten et regelverk og politiske beslutninger som styrker den?

«Demokrati, presse og et fritt næringsliv er gjensidig avhengige av hverandre,» mener Roberto Civita, sjefredaktør for det brasilianske magasinet Veja, det mest leste i Latin-Amerika. Kort sagt, å forsvare ytringsfriheten betyr å forsvare næringslivets frihet, særlig mediebedriftenes frihet. Men hva skjer når programmet en politiker blir valgt på, irriterer privat sektor og truer medieeiernes interesser? Med valgseirene til politikere som har bestemt seg for (å forsøke) å legge nyliberalismen bak seg og svekke de partiene som tradisjonelt har forsvart eliten, virker det som om de latinamerikanske mediene har gitt seg selv oppgaven Judith Brito, sjefredaktør for den konservative dagsavisen Folha de São Paulo, formulerer slik: «Siden opposisjonen er sterkt svekket, må i virkeligheten mediene påta seg dens rolle.» (…)