Obamas små lysglimt

Hvordan klarte Obama å bli gjenvalgt? Den franske filosofen Jean-Claude Milner foreslo nylig begrepet «stabiliserende klasse»: Ikke den gamle herskerklassen, men den brede klassen av alle de som er fullt forpliktet til å sikre stabilitet og kontinuitet for den eksisterende sosiale, økonomiske og politiske orden, klassen av de som selv når de krever endring, gjør det for å gjøre systemet mer effektivt og dermed sikre at ingenting virkelig endrer seg. Nøkkelen til valgsuksess i dagens utviklede land er å få med seg denne klassen. Langt fra virkelig å oppfattes som en radikal reformist, vant Obama dem over til seg. Dette er grunnen til at han ble gjenvalgt. Flertallet av de som stemte på ham, var skremt av de radikale endringene republikanernes religiøse og økonomiske fundamentalister frontet.

Men holder dette på lengre sikt? I Notes Towards a Definition of Culture bemerket den konservative britiske poeten T.S. Eliot at i enkelte øyeblikk står valget kun mellom kjetteri eller ikke-tro, og at den eneste måten å holde religionen i live på i disse øyeblikkene er en sekterisk splittelse fra religionens hovedlegeme. Noe lignende kreves for å bryte ut av de utmattende krisene i de vestlige samfunnene – og her har Obama åpenbart ikke levert. Mange venstreradikale som var skuffet av hans presidentgjerning, holdt mot ham nettopp det faktum at kjernen i hans mye omtalte «håp» viste seg å være håpet på at systemet kan overleve med målrettede, beskjedne endringer. (…)