Bully presenterer oss for pårørende til mobbeofre som har tatt livet sitt, den følger elever på skole og buss (inntil det går på sikkerheten løs), og den lar oss møte noen av de presumptivt ansvarlige for elevenes velferd, som lærere og lokale myndigheter. De sistnevnte kunne være verdt en dokumentar for seg, med noen uttalelser som ikke er til å tro. Men det er først og fremst barna som har fokus i Bully, og journalistisk sett er det unektelig scoop-status over opptakene vi ser av barn i kamp.
Scenene oppleves med samme fascinerte vemmelse som man har overfor dyreprogrammers frastøtende scener. Noen forklaring av den infame atferden får vi ikke. Hvordan bøllekulturen har blitt som den er, må man se andre steder etter forklaringer på. Her får hendelsene, som det heter, tale for seg selv. Det kan være en styrke, alt etter hvilke film- og verité-prinsipper man holder seg med. Så følger spørsmålet om hvilke sannheter og opptak av virkeligheten som forble i klipperommet – kanskje er Bully en anelse tendensiøs, men det blir en marginal innvending.
Det som er urovekkende, om da disse lærernes resignasjon virkelig er representativ, er at bøllingen later til å ha satt seg som inngrodd tradisjon – også for lærerstanden. Større gutters trakassering av de mindre later til å ha blitt en naturlov, å bekjempe den blir nærmest en naivitet på linje med å protestere mot dårlig vær. Mer enn en gang underveis undres man om det virkelig er en dokumentar. Noe av det som skjer og sies er så drøyt at man skulle tro det var fingert. «Hva synes du vi skal gjøre?» spør en lærer en gråtende guttunge på 7-8 år. Han har hodesmerter etter å ha blitt kalt «soper» og fått hodet dunket i veggen. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
