Bunnløst og håpløst forelsket

Jeg forsøker å huske hvor spent jeg ble da Occupy Wall Street (OWS) startet minnes, jeg alltid en bestemt scene. Jeg sto på t-banen i Washington DC og leste en artikkel om protestene i Zuccotti Park på Manhattan. Det var tre år etter redningspakkene til Wall Street. To år etter at alle jeg kjente hadde gitt opp håpet på Barack Obamas kreativitet. To måneder etter at de republikanske bankvennene hadde drevet landet til randen av konkurs for å understreke deres hallusinatoriske økonomiske teorier. Som alle andre, hadde jeg fått nok.

På t-banen var det en perfekt kledd og perfekt polert bedriftsleder som åpenbart var på vei hjem fra en eller annen businessmesse, siden han hadde et bærenett med noen selvsikre slagord om å maksimere aksjeverdien eller hvor fint det er med luksus eller hvor herlig det er å være en vinner. Mannen var tydelig ukomfortabel med å bære det. Jeg tenkte over situasjonen: En gang i tiden ville jeg vært flau over å holde et eksemplar av magasinet mitt, The Baffler, på en stappfull t-bane, nå måtte folk som ham skjule hva de holdt på med. (…)