Den arabiske våren, år 3

Den arabiske våren er ingen hendelse, den er en prosess. For landene som har innledet den politiske frigjøringen, er det avgjørende spørsmålet om demokratiet vil få fotfeste. Svaret er et forsiktig ja, selv om det går sakte framover og forholdet mellom folkene og statsapparatene fremdeles er konfliktfylt. I flere av landene jobbes det for å få på plass demokratiske institusjoner.

Det ser lysest ut i Nord-Afrika. Institusjonaliseringen av demokratiet forutsetter at politikken bygges rundt rettsstatens tre pilarer: valg, parlament og grunnlov. Når disse pilarene er robuste og permanente, vernes myndighetene som regel mot radikale grupper, reaksjonære krefter og autoritære tilbakeslag. Demokratier med rettssikkerhet og rederlige valg innebærer at rivaliserende partier vil veksle mellom å sitte med makten.

I Tunisia, Libya og Egypt er denne institusjonaliseringsprosessen i gang, om enn på ustø kurs. Disse landene har hatt valg preget av en konkurranse og et partimangfold som var utenkelig under de tidligere regimene. I Tunisia er den folkevalgte nasjonalforsamlingen i ferd med å ferdigstille en ny grunnlov. Krisen i landet har to årsaker: Den nye regjeringen ventet lenge med å slå ned på voldelige salafister (det endret seg etter angrepet på den amerikanske ambassaden i Tunis) og å lansere økonomiske reformer, især i de fattigste regionene. Til tross for sterke spenninger og konflikter mellom ulike politiske interesser, er det bare en liten minoritet som ikke anerkjenner de demokratiske spillereglene. Det samme kan ikke sies om Libya, hvor væpnede grupper utfordrer den nye politiske ordenen etter Gaddafis fall.

I Egypt vant Det muslimske brorskapets kandidat, Mohammed Morsi, presidentvalget. Like etter at han tiltrådte, demonstrerte han sivilsamfunnets makt over hæren da han sparket Muhamad Hussein Tantawi, øverstkommanderende for det egyptiske forsvaret. Dette første skrittet mot en mulig endring av forholdet mellom sivile og militære ledere brøt med de tradisjonelle båndene mellom militæret og statsapparatet.

Ingen rådende islamisme

De fleste politiske aktørene i disse overgangsregimene har tatt innover seg de nye spillereglene, med unntak av enkelte radikale grupper, som salafistene og autoritære nostalgikere. Men det betyr ikke nødvendigvis at demokratiene som er i ferd med å institusjonaliseres, vil bli liberale. Den arabiske vårens demokratiforkjempere gikk ikke til revolusjonen for å innføre vestlige «verdier», som i en arabisk sammenheng inkluderer likestilling, ytringsfrihet og blasfemi, eller «umoralske» produkter som pornografi. Som en ideologi hvor individets rettigheter prioriteres, kan politiske liberalisme bare dukke opp på et senere stadium etter at demokratiet har fått fotfeste. Det er lite sannsynlig at det på nåværende stadium, preget av strid mellom sekulære og religiøse fundamentalister, vil ende i «vestlige» normer eller et verdikompromiss. Det viktigste for landene i overgangsfasen er ikke den ideologiske kampen, men at institusjonene består. Normaliseringen av demokratiet forutsetter ikke at hver innbygger eller hvert parti slutter seg til en bestemt ideologi, men at loven og demokratiske prosedyrer blir de definitive spillereglene. Selv islamistene er i ferd med å innse at slagord ikke er nok for å vinne valg. Som alle andre demokratisk valgte regjeringer vil de måtte svare på velgernes forventninger med politiske handlinger, og ikke med tomme løfter om lykke og rettroenhet.

I USA og Europa er politikere og medier overrasket over at islamistpartier (Ennahda i Tunisia og Brorskapet i Egypt) har kommet seirende ut av en revolusjon de var lite delaktige i. Mye tyder likevel på at frykten for en omfattende islamisering er overdreven.

For det første glemmer mange i Vesten at islamistene ikke har monopol på tolkning av hellige tekster. I Egypt blir politiske og religiøse spørsmål tolket svært forskjellig av historiske institusjoner som al-Azhar-universitetet og religiøse bevegelser som sufismen, sammenlignet med islamistene. Innad i politisk islam sår sterke uenigheter om sosiale og religiøse spørsmål ofte splid mellom de ulike aktørene – for eksempel mellom Brorskapet og salafistene i partiet al-Nour. På sett og vis er de troendes tolkningsfrihet det sikreste hinder mot de som ønsker å dominere islam for å få politisk makt.

Islamismen omfatter både veldedighetsorganisasjoner og krigende jihadister, men den mest innflytelsesrike politiske islamistbevegelsen i flesteparten av landene, Brorskapet, er svært lite revolusjonær. I 1979 voktet Brorskapet seg mot å støtte Irans oppfordring til islamistisk revolusjon i regionens sekulære diktaturer. De lukket også ørene for Osama bin Ladens kall til jihad på 90-tallet.

Islamistene har ikke vunnet noen knusende seire i valgene. Dermed blir det feil å si at islamisme er den rådende ideologien i de arabiske landene. Brorskapet og i mindre grad salafistene triumferte riktignok i de første valgene etter Mubaraks avgang i desember 2011, da de karret til seg tre av fem seter i parlamentet. Men siden har populariteten deres sunket, noe som ble tydelig med Morsis knappe seier i juni over Ahmed Safik, en representant fra det forhatte Mubarak-regimet.

Ennahda har 40 prosent av setene i den grunnlovsgivende forsamlingen i Tunisia, en betydelig oppslutning, men de må ikke desto mindre forhandle med sekulære og progressive partier. Rettferdighets- og utviklingspartiet, den libyske delen av Brorskapet, led nederlag i valget i juni og fikk ikke mer enn ti prosent av stemmene.

Demokratisering før sekularisering

I Egypt er det fremdeles uklart om Brorskapet og de rivaliserende salafistene vil innrette seg etter den demokratiske prosessen. Det virker i hvert fall sikkert at de ikke vil kunne ta kontrollen med makt. Det muslimske brorskap er en godt organisert sosial bevegelse, men mangler gjennomføringskraft.

Sinnet som den islamfiendtlige amerikanske filmen Innonce of the Muslims framprovoserte, viser at islamistene normaliseres. Episoden tvang store fundamentalistgrupper til å ta avstand fra mer radikale grupper. Mange protesterte mot filmen med strafferettslige argumenter, for eksempel ærekrenkelse, istedenfor å støtte seg til Koranen.

Mens kravet om sharia som rettssystem synker, stiger lengselen etter troen. Det sentrale kravet for flesteparten av fundamentalistene er at islams posisjon skal styrkes i de arabisk-muslimske landene i tråd med sharia. I så måte kan vi ikke kalle Brorskapet en liberal organisasjon. Dette er grunnen til at sekulære grupper frykter et teokrati. Vi må imidlertid huske på at det er i islamismens interesse, med Brorskapet som fremste representant, å innføre demokratiske normer på en måte som ivaretar både den religiøse identiteten og institusjonelle regler for valgkamp. Dette er prisen Brorskapet må betale for å høste fruktene av den politiske rollen de har fått i den pågående overgangen.

Med andre ord er ikke vestlig-liberal ideologi nødvendig for å skape demokrati. Spania og Portugal hadde ikke dette da de ble demokratisert på 1970-tallet. Det hadde heller ikke Sør-Amerika, da kontinentet på 1980-tallet gjennomgikk det Samuel Huntington har kalt «den tredje demokratiseringsbølgen».1 Demokrati innebærer å anerkjenne uenighetene mellom ulike grupper innenfor et konstitusjonelt rammeverk basert på pluralisme og etterrettelighet. Alternativet er ustabilitet, konflikt og stagnasjon.

Først når forvaltningen av demokratiet har nådd det irreversible punktet hvor de fleste organisasjoner og partier aksepterer og deltar i valg, vil borgerne og de politiske lederne kunne føre en debatt om hvordan samfunnet skal bli mer (eller mindre) liberalt. Konkret betyr dette at land som Libya, Tunisia og Egypt ikke behøver å være så grunnleggende sekulariserte som vi liker å tro i Vesten, for at demokratiseringsprosessen skal få et heldig utfall. Heller ikke i de vestlige landene kom sekulariseringen før demokratiseringen.

Oligarkiske koalisjoner

I bresjen for revolusjonsbølgen sto de unge demonstrantene, som i all hovedsak kommer fra middelklassen i byene og er ikke-religiøse i den forstand at de ikke er medlem av islamistgrupper. I Tunisia, Libya og Egypt har disse liten eller ingen innflytelse i dag. Dermed er også deres håp om en mer sekulær og demokratisk framtid borte, fordi de ikke klarte å danne en samlet politisk front da de autoritære regimene falt. Tomrommet dette skapte, har islamistene fylt. De har mobilisert troppene sine og hatt varierende suksess i valgene. De unge demonstrantene har derimot ikke villet delta i politiske institusjoner.

Dette har fått store konsekvenser. Fordi de har valgt å gå ut i gatene for å ytre seg politisk og vektlagt direkte og spontane protester i stedet for den trege valgprosessen, har de unge revolusjonære verken fått makt eller representasjon i parlamenter og kommunestyrer.

Gatas politikk har dobbel virkning. Den lar borgerne protestere mot staten – den egyptiske revolusjonen 25. januar 2011 ble bare mulig fordi studenter, arbeidere og middelklassefolk strømmet til bysentrene for å utfordre sentralmakten. Samtidig kan ikke permanent protest og avvisning av systemets legitimitet erstatte valg og politiske kampanjer. Demokrati kan bare skapes hvis flertallet aksepterer et sett med felles regler.

For at de unge fortsatt skal kunne bidra til den arabiske våren må de tilpasse seg de nye institusjonene. Tiden er inne for at bruker sine krefter på den formelle politikken, altså i parlamentet og valg. De har også sin plass på den nye politiske scenen som åpner for alt fra religiøs konservatisme, nasjonalistiske strømninger, til sekularister og progressive – hele den ideologiske bredden i de arabiske samfunnene. Om de forblir uorganiserte, vil gateprotestene kunne ødelegge selv de beste politiske initiativ. Hvis folkeviljen de unge kjemper for ikke finner en institusjonell kanal innad i systemet, kan vi ikke utelukke at en godt organisert minoritet vil karre til seg makten og gjeninnføre fortidens autoritære styre.

Dette så vi flere eksempler på under «den tredje demokratiseringsbølgen»: Diktatorene fant lett midler til å omvelte de nye demokratiske institusjonene. For den arabiske verden er ikke nye diktaturer den største faren, men snarere framveksten av nye oligarkiske koalisjoner.

Panarabismens slutt

Som alle store historiske omveltninger har den arabiske våren like mange vinnere som tapere. I tillegg til de unge hører de intellektuelle elitene utvilsomt til i sistnevnte gruppe. De har gjentatt sine forgjengeres feil, de har ikke klart å ta opp befolkningens konkrete bekymringer i sine akademiske og ideologiske analyser.

Etter at den arabiske nasjonalismen dukket opp på 1920- og 1930-tallet, har flere generasjoner av utdannede eliter frontet progressive synspunkter, og fått oppmerksomhet fra pressen og støtte fra middelklassen. De har vært prinsipielle motstandere av ytre trusler (sionisme, imperialisme, orientalisme, kapitalisme og kolonialisme), men har også deltatt i mer positive kamper, som panarabisme, sosial rettferdighet og likeverd overfor den vestlige verden. De intellektuelle har vist seg å være mer progressive enn samfunnet de tilhører, men samtidig har de ikke klart å påvirke folket eller de politiske partiene.

Deres marginale stilling skyldes også at de har fjernet seg stadig mer fra de lokale realitetene – de viet ingen plass i sine ytringer til ønsket om en revolusjon på arabisk jord. Deres rituelle fordømmelse av sionismen og den amerikanske imperialismen, som de mener er årsaken til alle problemer i Nord-Afrika og Midtøsten, mistet substans da folket reiste seg mot sin egne lederes despotisme og korrupsjon. Mange intellektuelle bommet totalt da de påsto at den arabiske våren var en israelsk-vestlig konspirasjon. Baath-partiets sammenbrudd i Irak, og snart kanskje også i Syria, vitner om at den nasjonalistiske panarabismens tid er så godt som over.

En annen grunn til elitenes og de unges skrantende popularitet er deres kategoriske motstand mot enhver form for islamisme, som har fanget dem i en slags sekulær fundamentalisme der de ikke vil gi selv den mest moderate islamist en rolle i statsapparatet.

Bud om problemer

En tredje tapende gruppe er de arabiske kongedømmene. Påstanden kan virke overraskende siden den arabiske våren ikke har felt en eneste monark. I Europa forklares dette vanligvis med to faktorer. På den ene siden har de herskende dynastiene en legitimitet som er dypt forankret i den arabiske kulturen (folket støtter sine prinser og konger på bakgrunn en ærerik fortid før eller under de antikolonialistiske kampene). På den andre siden er disse mer eller mindre diktatoriske regimene bedre rustet til å tilpasse seg kriser på grunn av de spesielt fleksible institusjonene de kan bruke til å manipulere opinionen.

Dette er ikke helt uriktig, men det overser det faktum at de arabiske monarkiene sliter. De står langt mindre støtt i dag enn for to år siden. Da en stor del av befolkningen reiste seg mot myndighetene i Bahrain, ble både hæren og tropper fra nabolandene satt inn.

Også i Marokko har det vært store demonstrasjoner. Løftet om grunnlovsendringer roet folkets misnøye midlertidig, men mangelen på grunnleggende reformer gir bud om problemer. Islamistene i Partiet for rettferdighet og utvikling (PJD) risikerer å miste troverdighet etter at de aksepterte å opprette en regjering uten reell innflytelse. I tillegg er ikke spriket mellom by og land like markant som før. Misnøyen har spredd seg og ønsket om forandring overskrider de gamle skillene mellom klasse og regioner.

Konservatisme mot demokratisering

I Saudi-Arabia hersker det regjerende dynastiet med hard hånd. De bruker sin enorme formue på å kvele alle antydninger til opprør med en strøm av oljepenger og utviklingsprogram. Regimet har dermed kunnet utsette nødvendige strukturreformer i det uendelige. Det motsatte skjer i naboemiratet Kuwait, som i lang tid har hatt en beskjeden form for parlamentarisme. Demonstrasjonene mot korrupsjonen og myndighetene har undergravd al-Sabah-familiens autoritet. Opposisjonen boikottet valget i desember og striden mellom monarkiet og opposisjonen har nådd kokepunktet i et avgjørende valg: Enten må emiren, altså statsoverhodet, utnevne en statsminister utenfor kongefamilien, eller så må han oppløse parlamentet og vende tilbake til et autoritært styre, noe som vil koste ham dyrt.

I Jordan har monarkiet havnet i skjæringspunktet mellom to motstridende interesser. Islamistene ønsker å beholde kongen, fordi de frykter at kongehusets fall vil gi Israel et alibi til å utpeke østbredden av Jordanelven som palestinernes naturlige hjemland, for å annektere hele Vestbredden. Samtidig forlanger de et konstitusjonelt monarki og flere politiske rettigheter. Beduindynastiet på tronen i Amman har havnet i konflikt med en voksende misnøye i befolkningen som følge av stigende arbeidsledighet og korrupsjonsskandaler.

For monarkiene er altså tiden moden for handling og for å vikle seg ut av et innfløkt nett av motstridende interesser. Dynastiene har alliert seg med en lang rekke sosiale og politiske grupper – næringsliv, bønder, stammer og skriftlærde – som støtter dynastiene i bytte mot fordeler og subsidier. Drastiske reformer der de autoritære regime blir byttet ut med parlamentariske system, vil dermed ikke bare skade kongefamiliene. Dessuten viser historien her – enten etter kolonitiden eller etter den kalde krigen – at monarkiene ikke er særlig tilbøyelige til å si fra seg sin politiske makt for å bli moralske autoriteter. Uten sterkt press fra befolkningen har prinsene ingen interesse av å ta initiativ til reelle reformer. De arabiske monarkiene, som lenge har blitt rost for sin moderasjon og tilpasningsevne, kan forspille en enestående mulighet her. De motsetter seg demokratisering, samtidig som deres konservatisme krever at de setter inn alle midler for å forene samfunnet og spare befolkningen for en framtid preget av konflikt og uro.

Troskrig mellom sunni og sjia

Den geopolitiske dimensjonen til den arabiske våren avdekker et merkelig paradoks. Husk hvordan det hele startet: Protestene begynte lokalt for så å bli en nasjonal protestbevegelse for rettferdighet, verdighet og motstand mot de brutale regimene. På noen måneder forvandlet den arabiske våren seg til en regional bølge med en felles plattform av krav og verdier. Denne spredningen overskred den ofte omtalte «Al-Jazeera-effekten», fordi den ikke bare spredde seg via moderne kommunikasjonsformer, men også og særlig med en radikalt ny forståelse av politisk aktivisme. En del av bevegelsens krutt, som ble forsterket av sosiale og tradisjonelle medier, kommer fra ideen om panarabisk enhet. Men den avviser all ideologi for å samle all misnøyen mot despotismen og med øredøvende styrke kreve borgerrettigheter.

I dag har bevegelsen nådd sin tredje etappe, institusjonaliseringen. Den arabiske våren består ikke lenger bare av nasjonale og overnasjonale krav, den har også skapt muligheter for internasjonal konfrontasjon. Oppstanden i Bahrain våren 2011 markerte begynnelse på dette, da det sunnimuslimske monarkiet allierte seg med sunnimuslimske naboland og vestlige land, fordi opposisjon hovedsaklig består av sjiamuslimer. Bahrain ble slik med i en strategisk front ledet av Saudi-Arabia, USA og Tyrkia, for ikke å nevne Israels mer diskrete innblanding. Folkebevegelsene som kjempet mot kongen i Bahrain, ble demonisert som tilhengere av den radikale sjiamuslimske blokken personifisert av Iran, Syria og Hizbollah. Den syriske borgerkrigen har satt fart på denne utviklingen, men i motsatt retning. Denne gangen er det den opposisjonelle folkebevegelsen som blir knyttet til «de moderate» av de sunnimuslimske regimenes og deres vestlige allierte, mens Bashar al-Assads autoritære regime har styrket sine bånd til sjiablokken.

Disse religiøse og geopolitiske aspektene har bygd opp hverandre. Saudi-Arabia, Tyrkia, USA og Israel ønsker å begrense innflytelsen til Iran, Syria og Hizbollah. Denne rivaliseringen har forvandlet en lavintensiv troskonflikt til en åpen krig med potensielt eksplosive konsekvenser. De mest unyanserte karakteristikker behandles som ubestridelige sannheter. De sunnimuslimske statene – og da særlig monarkiene – framstilles i vestlige medier som stille havner av moderasjon og stabilitet, mens sjiamuslimene kalles ekstremister og bråkmakere. Samtidig bruker enkelte regimer konflikten til å opprettholde status quo og unngå sosial uro. Hvis regimet i Syria faller vil det endre splittelsen mellom sunni og sjia – enten dempe den eller flytte den til andre konfliktområder.

Geopolitisk nett

Så snart den arabiske våren ble kringkastet rundt om i verden, kom den tilbake som en boomerang til landene den startet i. Iran, Syria og Hizbollah har, i likhet med de provestlige sunniregimene, forsøkt å få de nye lederne i Tunisia, Libya og Egypt til å slutte seg til sin sak.

Dette presset har fått myndighetene i Tunis, Tripoli og Kairo til å innføre en strengt nøytral utenrikspolitikk og framskynde institusjonaliseringen hjemme. Utsiktene til regional uro forsterker interessene disse landene har i først å sikre nasjonal stabilitet. I august valgte Mohammed Morsi å dra til toppmøtet til Bevegelsen av alliansefrie stater i Teheran. Men her tok han parti for den syriske opposisjonen, nok et eksempel på hans balansegang. Under konflikten i Gaza i oktober valgte han å støtte de egyptiske etterretningstjenestene, selv om disse bare noen måneder tidligere hadde forfulgt Brorskapet.

De nye tunisiske, libyske og egyptiske regimene forsøker å føre en tilbakeholden politikk, et sted mellom fleksibilitet og pragmatisme, som unngår troskonflikter, sterke religiøse tolkninger og geopolitisk ensretting. Regimene er framfor alt opptatt av å sikre sin egen legitimitet. De ser derfor på de to stridende partene i den blodige syriske borgerkrigen som et hinder for en ny demokratisk orden.

Paradokset i at en internasjonal konflikt virker stabiliserende for nasjonale demokratiseringsprosesser, innleder et nytt kapittel i Midtøstens moderne historie. Det er ikke lenge siden Vesten og deres allierte sto overfor «subversive» eller «destriktive» ideologiske koalisjoner – for eksempel kommunistfaren i alliansen mellom Bresjnev og Nasser, Khomeini islamske revolusjon og «ondskapens akse» som Osama Bin Laden ble symbolet for. De pågående regionale endringene er kanskje tegn på mer nyanserte posisjoner. Selv da den arabiske våren sto i full blomst, turte ingen å gi den en ideologisk merkelapp eller identifisere den med en rådende gruppe, supermakt eller radikal organisasjon. I begynnelsen adlød bevegelsen bare sine egne krefter. Nå er den viklet inn i det geopolitiske nettet.

Troskonfliktene kommer til å bli avgjørende for framtiden. Fronten mellom sjia- og sunnimuslimer kan komme til å øke splittelsene og mørklegge den arabiske vårens horisont.

Oversatt av E.J.L.

1 Samuel P. Huntington, The Third Wave : Democratization in the Late Twentieth Century, University of Oklahoma Press, Norman, 1991.