En mann og en kvinne

Michael Hanekes gullpalmevinner Amour har en story og et plot som går til benmargen, til det nakneste i den menneskelige eksistens. Dette er en film som krever fullstendig anerkjennelse og som ingen kan flykte fra. Som mange vet har Haneke fra film til film utforsket både nåtidens og fortidens mer eller mindre skjulte relasjoner og koder (Code Inconnu, 2000 og Skjult, 2006) eller undertrykkende relasjoner som i filmen om ondskapens makt i en nordtysk landsby like før første verdenskrig. Det hvite båndet fra 2009 er nok Hanekes mest utfordrende film til dags dato. Amour er også på sitt vis enestående og skiller seg ut fordi den med formal, kjølig presisjon omhandler den skjebne som i det lange løp ikke kan bekjempes: alderdommens fatale transformasjon til uavvendelig forverring.

Amour er den av Hanekes filmer som ligner mest på et stramt og nådeløst kammerspill – Pianolærerinnen fra 2001 var i mine øyne for mye psykoanalyse i hysterisk utgave. Nesten hele handlingen i Amour foregår i den romslige pariserleiligheten til det pensjonerte musikklærerekteparet Anne og Georges (Emmanuelle Riva og Jean-Louis Trintignant). Det handler stort sett om de to, og etter to innledningssekvenser forlater vi ikke leiligheten. Foruten ekteparet møter vi datteren Eva (Isabelle Huppert), likeledes musiker, og hennes engelske ektemann Geoff, vaktmesterparet, to sykepleiere og den tidligere eleven Alexandre på besøk. Et klassisk kammerspill, med andre ord. Ut fra den følsomme tittelen skulle man tro at handlingen ville dreie seg om det årelange samlivets kamp med alderdommens begrensninger. Jo, det er der også, men dette er Haneke, ergo mer nådeløst enn som så. (…)