Kommunist med et menneskelig ansikt

I fjor vår utga Flamme forlag en bok av den konseptuelle forfatteren Audun Mortensen, med tittelen The Collected Jokes of Slavoj Žižek. Boka er omtrent akkurat det den gir seg ut for: Den samler rett og slett vitser hentet fra ulike bøker signert den slovenske filosofen. Mortensen har dermed gjort sitt til at det etter hvert globale ryktet om Žižek som en halvgal, vulgær og blødmeglad klovn skulle få bedre kår her til lands. Det ryktet har Žižek selv gjort sitt for å spre, og han syns utvilsomt at det er ganske festlig, men særlig dekkende er det ikke. Det forstår man raskt når man begynner å lese den ferske utgaven av tidsskriftet Agora, som er et temanummer om Žižek. Det levner liten tvil om at han er en seriøs tenker av format, slik det også framgår av hans drøyt 1000 sider lange bok fra i fjor, Less than Nothing. Hegel and the Shadow of Dialectical Materialism. Det verken Mortensen eller Agora legger særlig vekt på, er den politiske kommentatoren Žižek, som vi kjenner fra hans faste bidrag her i norske Le Monde diplomatique. Denne siden av Žižeks virke ble i fjor dokumentert i en annen bok, The Year of Dreaming Dangerously, som langt på vei er en samling av Žižeks kommentarartikler fra år 2011.

Etter mitt syn burde det faktum at Žižek stadig skriver i avisformat om aktuelle spørsmål framheves mer, for på sitt beste er han en befriende frisk politisk kommentator. Som da han nylig skrev om den gjenvalgte amerikanske presidenten. Obama splitter folket, sukket mange, men slik Žižek ser det, er det nettopp dette som er bra ved ham. Da Margaret Thatcher ble spurt om hva som var hennes største politiske bragd, svarte hun: «New Labour». Det hadde hun helt rett i, skriver Žižek: Thatchers triumf besto i at hennes motstandere tok til seg hennes grunnleggende økonomiske politikk, og lot hennes språk og ideer gjelde som fundament for hele det politiske feltet. Žižek knytter dette til dagens politiske situasjon: «Når det nyliberale hegemoniet i dag tydelig faller fra hverandre, er den eneste løsningen å gjenta Thatchers gest i motsatt retning.» (…)