Permanent krigstilstand i Nagorno-Karabakh

«Ikke se mer enn 15 sekunder. Senk hodet etterpå.» Gjennom et skyteskår i betongen ser jeg piggtrådgjerder og to hundre meter lenger framme den første rekken av aserbajdsjanske soldater. Den armenske skyttergraven i regionen Askeran minner om første verdenskrig: spartanske bunkere, sandsekker, en liten vedovn mot vinterkulden og noen rustne hermetikkbokser hengt opp for å varsle om snikangrep på natta. Tre soldater er på vakt. De er alle 20 år gamle og kommer fra Jerevan, Armenias hovedstad. Befalet deres sier fronten er relativt rolig i dag.

«I går brøt fienden våpenhvilen 18 ganger. Vi gjorde det bare en gang,» sier generalløytnant Movses Hakobian, Nagorno-Karabakhs forsvarsminister. «Langs hele den 300 kilometer lange frontlinjen, må vi holde hodet nede, vi vet aldri om de vil skyte. Vi er i krig hver dag.» Åtte soldater ble drept i skuddvekslinger på to dager i juni. Frontlinjene har ikke flyttet på seg etter at den siste våpenhvilen ble signert i Moskva 16. mai 1994. Den gang gikk de aserbajdsjanske myndighetene med på en våpenstillstand for å unngå et knusende nederlag. Armenerne hadde nettopp tatt kontroll over den tidligere autonome regionen Nagorno-Karabakh og store områder i nærheten – alt i alt 13 prosent av den tidligere sovjetrepublikken Aserbajdsjan. Siden har soldater og skarpskyttere vært på vakt natt og dag, ofte mindre enn hundre meter fra hverandre. (…)