Råvarehandelens forbannelse

Bare et trenet øye klarer å skille det lille gullskiltet til Gunvor fra skiltet til et lite advokatkontor i det fasjonable strøket Rues basses i sentrum av Genève. Selskapet som handler med russisk olje, omsatte i 2011 for 80 milliarder dollar, men i motsetning til urmakere og banker lyser ikke råvaremeglernes logoer opp havna i Genève. De kjøper heller ikke glansede helsideannonser i avisene og ukebladene.

De ti siste årene har Genève blitt et globalt sentrum for råvarehandel, i konkurranse med London og New York. Relativt ukjente, men sentrale aktører innen handel med olje, mineraler og matvarer – Vitol, Gunvor, Louis Dreyfus, Mercuria og Bunge – har slått seg ned i Lausanne og Genève, hvor andre aktører som Cargill lenge har hatt kontorer. Langs de sveitsiske breddene av Genèvesjøen har også flere ledende aktører innen handel med olje, korn, kaffe og sukker etablert seg.1 Bare i Genève finnes det så mange som fire hundre selskaper innen råvaretrading med en samlet omsetning på 800 milliarder sveitsiske franc (4,9 billioner kroner) og nærmere 9000 ansatte. Bransjen står for et like stort bidrag til Sveits’ BNP som landets tradisjonelle banknæring. Meglerselskapene innen metaller, som kobber og sink, holder til i den tyskspråklige kantonen Zug. Nestlé er ikke lenger Sveits’ største selskap: I 2012 havnet det på fjerdeplass etter tre råvaremeglere – Vitol, Glencore og Trafigura – som omsatte for henholdsvis 279, 174 og 114 milliarder sveitsiske franc.2

Denne utviklingen har skjedd uten at innbyggerne har lagt særlig merke til det. Pressen har først i det siste fattet interesse. I tillegg til at de sveitsiske myndighetene lar dem være i ferd, er nærheten til en rekke FN-byråer og et finanssentrum (for kapital) forhold som lokker russiske, franske og amerikanske råvaremeglere til området. På nettsidene www.whygeneva.ch reklamerer byen med gode økonomiske betingelser. Særlig et avgjørende moment trekkes fram, nemlig «gunstig beskatning» med muligheter for «skatteoptimalisering». Dette er ingen overdrivelse: Hvis 80 prosent av et selskaps omsetning skjer i utlandet, må selskapet bare betale 11,6 prosent skatt på overskuddet (til sammenligning ligger selskapsskatten på over 33 prosent i Frankrike og Belgia). Firma som frakter råvarer fra et verdenshjørne til et annet, og knapt selger en brøkdel av varene sine i Sveits, oppfyller åpenbart dette kriteriet.

Disse selskapene skjules godt av bankhemmeligholdet, men har relativt nylig blitt gransket både av det sveitiske finansdepartementet og TV-kanalen RTS. Kantonen Vaud, Genèves nabo i øst, ble i februar kraftig kritisert for sin slepphendte behandling av den brasilianske gruvegiganten Vale, som i 2006 etablerte sin megleravdeling i Saint-Prex. Ikke bare slapp selskapet å betale kanton- og kommuneskatten og fikk 80 prosent avslag på den føderale skatten, det endelige skattebeløpet var i tillegg basert på konsernets eget estimerte overskudd, uten at myndighetene i Vaud senere sjekket om dette stemte. Ifølge Vale selv betalte selskapet 284 millioner franc i skatt i 2006–2009. Men ser vi på det reelle overskuddet konsernet har hentet inn i Saint-Prex fra de 38 landene det opererer i, skulle det ha betalt tre milliarder franc til.3

Geopolitiske giganter

Eksempelet bekymrer ikke administrerende direktør i Geneva Trading and Shipping Association (GTSA), Jacques-Olivier Thomann. Han mener at Sveits skattemessig befinner seg «midt i hovedfeltet», bak andre store tradingsentre som Dubai og Singapore. Han legger til at personbeskatningen – det vil si for lønnsmottakere – knapt kan kalles attraktiv. En anonym oljetrader gir et mer nyansert bilde: «Inntektsskatten er høy i Genève, men brorparten av lederlønningene gis som bonuser, og disse blir som regel satt inn på utenlandske kontoer, utenfor skattemyndighetenes rekkevidde.» En annen legger til: «Hvordan klarer vanlige regnskapsførere å pensjonere seg som millionærer? Fordi de kjenner systemet.»

Godt hjulpet av dyktige jurister, er også regnskapsførerne med på å utvikle en svært innviklet organisering av selskapene. Selv om selskapene liker å framstille seg som enkle meglere i verdenshandelens tjeneste, som bare frakter korntønner og oljefat fra A til B, nyter de godt av eksotiske lovverk. Trafigura, kjent for å ha leaset tankeren Probo Koala som i 2006 dumpet giftig avfall utenfor Elfenbenskysten, har hele 40 filialer i ulike skatteparadiser som Marshalløyene, Bahamas og Kypros.4 I jakten på skatteoptimalisering og minst mulig juridisk ansvar er Trafigura på ingen måte et unntak.

Disse selskapenes diskresjon er omvendt proporsjonal med deres innflytelse på verdensmarkedene. Med prisøkningen på råvarer siden begynnelsen av århundret har aktørene forsøkt å overskride sin historiske rolle som handelsmeglere og få kontroll over prisen på energi, matvarer og mineraler. De kjøper opp bensinstasjoner, åkre, raffinerier og gruver, for å «gå oppover i forsyningskjeden mot produksjonen, eller nedover mot distribusjonen,» sier Emmanuel Fragnière, professor ved handelshøyskolen HEG i Genève. De beveger seg bort fra deres opprinnelige virksomhet, logistikk, for å bli både produsenter, forhandlere og utvinnere. På den andre siden har tradisjonelle produksjonsselskaper som Total, Xstrata og Vale opprettet megleravdelinger for å bli skipsmeglere og tradere.

De største selskapene er nå med på å bestemme prisene, skriver Chris Hinde i fagtidsskriftet Mining Journal.5 I 2010 solgte Vitol og Trafigura 8,1 millioner fat råolje hver dag, like mye som Saudi-Arabia og Venezuela eksporterte til sammen. Og Glencore henger ikke etter i dette kappløpet om kontroll over prisene. Selskapet står for 55 prosent av verdens sinkhandel og 36 prosent av kobberhandelen. Gigantene er blitt geopolitiske aktører. I 2011 leverte Glencore råolje til både de libyske opprørere på vei mot Tripoli og Bashar al-Assads regime i Syria. Selskapet inngikk også avtaler med de sørsudanske myndighetene bare tre dager etter at landet ble uavhengig i juli 2011. Råvarehandelens historie er full av slike eksempler. I bytte mot slike risikable prosjekter, får selskapene forsyningsavtaler med myndighetene.

Vill kjøpefest

Selskapene er sjeldent langt unna de betente områdene i verden. «Siden de forsyner markedet med råvarer, handler de av og til med produsenter i problematiske land. Men de fleste salg blir gjort på anbud,» sier Thomann. På spørsmål om faren for at salget blir gjort med penger under bordet, svarer denne tidligere sjefen for megleravdelingen til BNP Paribas, verdens største aktør på området, selvsikkert: «Traderne må sjekke selgerens omdømme, salgsprisen, hvem betalingen går til og omstendighetene. De må også forsikre seg om at transaksjonen ikke bryter embargoer eller lover.» Men de kan ikke (eller vil ikke) vite om en enehersker behandler sentralbanken som sin egen lommebok.

Denne risikoen har aldri fått bransjen til å kjempe for mer åpenhet på råvaremarkedet. «Jeg ser ingen grunn til å regulere handelen,» sier Gunvors svenske konsernsjef, Torbj...rn T...rnqvist. Pierre Barbe, hans kollega i Totals oljehandelavdeling i Genève, er av samme oppfatning: «Vi har våre hemmeligheter. De angår bare vertslandet og oss.»6

Dette er hemmeligheter selskapene gjerne vil bevare. Glencore har lenge klart å sno seg unna: Før selskapet skiftet navn i 1994 til Glencore (Global Energy and Commodity Ressources), het det Marc Rich & Co AG, etter sin beryktede grunnlegger. Sveits’ nøytralitet lot denne belgiske forretningsmannen, som en stund bodde i USA, blåse en lang marsj i embargoer og handle med apartheidregimet i Sør-Afrika, Khomeinis Iran og Castros Cuba. Han var på FBIs liste over verdens ti mest ettersøkte personer, før Bill Clinton av ukjente grunner benådet ham på sin siste dag som president.

I mai 2011 utsatte Glencore seg for offentlighetens blikk, da det gikk delvis på børs i London og Hong Kong. Den massive kapitalinnsprøytningen som fulgte, gjorde at selskapet kunne kompensere for det tapte hemmeligholdet med en vill kjøpefest. Det mest iøynefallende oppkjøpet er fusjonen, til 40 milliarder dollar, med gruvegiganten Xstrata, som også er etablert i Zug. Børsnoteringen gjorde seks av hovedaksjonærene, som alle har beholdt store eierandeler i selskapet, til milliardærer over natten. Vitols sjef, Ian Taylor, finner det derimot lite fristende å «bruke mye tid på eksterne aksjonærer og journalister».

Intellektuelt og politisk paradoks

Etter fusjonen sitter konsernsjefen i Glencore, Ivan Glasenberg, på aksjer verdt 16,2 milliarder dollar, like mye som halvparten av Zambias BNP. Sammen med Mopani Copper Mines (MCM) eier Glencore Zambias største kobber- og koboltgruve. I 2011 fikk gruven mye oppmerksomhet etter at en revisjonsrapport bestilt av de zambiske skattemyndighetene lekket ut.7 Revisjonsfirmaene Grant Thornton og Econ P...yry fant en rekke «uregelmessigheter» i regnskapene for 2005–2008 som de mente bare kunne forstås som et forsøk fra MCMs side på å unndra skatt. Kapitaloverføringer gjorde det mulig å eksportere profitten til Sveits, hvor den ble skattlagt og unndro Zambia skatteinntekter. MCM svarte med å si at det lekkede dokumentet inneholder en rekke «faktafeil og unøyaktigheter». Selskapet har blitt klaget inn til OECD av en koalisjon av ikke-statlige organisasjoner, blant andre Bern-erklæringen, som overvåker internasjonal handel og finans.

Ingenting tyder imidlertid på at selskapenes handlefrihet er truet. Nylig bestemte de sveitsiske myndighetene seg for å unndra bransjen fra loven om hvitvasking. «Handelsvirksomhetens finansiering og transaksjoner går via banksystemet, som er underlagt loven. På den andre siden er selskapene underlagt hele den sveitsiske straffeloven, inkludert forbudet mot korrupsjon,» sier Thomann. Dette er ikke nok, mener Mark Pieth, leder for OECDs arbeidsgruppe mot korrupsjon og medlem av granskningskommisjonen av FNs «Olje for mat» i Irak, en skandale som involverte flere selskaper med sete i Sveits. «De avgjørende faktorene som har gjort Sveits til et knutepunkt for råvarer, er bankhemmelighold og liten politisk vilje til å regulere,» sier Pieth.

Denne situasjonen har skapt et særegent sveitsisk paradoks: Landet fremmer menneskerettigheter og skryter av sin sjenerøse utviklingshjelp, samtidig tiltrekker det seg tradingselskaper med en aggressiv skattepolitikk og ignorerer hva datterselskapene deres foretar seg i utviklingsland. Dette intellektuelle og politiske paradokset er vanskelig å forsvare. Bare under press har regjeringen i Bern, som i tilfellet med skatteunndragelsesindustrien, gått med på å se nærmere på den globale handelen med olje, kobber og korn som virtuelt går gjennom landet. Like før lanseringen av en kampanje for å få parlamentet til å lovpålegge selskaper basert i Sveits å respektere menneskerettighetene og miljøet over hele verden,8 besluttet regjeringen i desember 2011 å lage en rapport om bransjen.9

Nylig sa det sveitsiske utenriksdepartementets økonomi- og menneskerettighetsleder, Rémy Friedmann: «Ettersom sveitsiske selskaper tjener på Sveits’ omdømme som menneskerettighetenes hjemland, ønsker vi ikke at de skal skade dette omdømmet.» Selskapene må forstå, la han til, at «trygghet for mennesker og investeringer er to sider av samme mynt, og de må innse at deres handlinger kan få konsekvenser for deres kommersielle aktiviteter.»10

Pieth mener at Sveits’ råvarehandel kan skade landets omdømme slik bankhemmeligholdet i sin tid gjorde. Men de beskjedne forsøkene på regulering har ikke vippet råvarehandlerne av pinnen. Enkelte truer allerede med å flytte til mer vennligsinnede himmelstrøk, som Singapore eller Dubai. I motsetning til bankene er handelsselskapene løst organisert, dermed kan de lett pakke sammen og slå seg ned der den økonomiske og juridiske velkomsten er varmest.

Oversatt av E.J.L.

1 Geneva Trading and Shipping Association, www.gtsa.ch.

2 Handelszeitung, Zurich, 27. juni 2012.

3 RTS, 29. april 2012.

4 «Swiss trading SA. La Suisse, le négoce et la malédiction des matières premières» (Swiss trading AS. Sveits og råvarehandelens forbannelse), Editions d’En bas - Déclaration de Berne, Lausanne, 2011.

5 Reuters, 21. november 2011.

6 Reuters, 24. april 2012.

7 Revisjonen kan leses på www.amisdelaterre.org.

8 www.droitsansfrontieres.ch.

9 Regjeringens svar 9. desember 2011 på forslag 11.3803 fra Sosialistpartiets Hildegard Fässler-Osterwalder, www.parlament.ch.

10 Forelesning ved Universitet i Genève, 27. april 2012.