Det dårlige valget

For hvordan kan vi resignere overfor væpnede bander med obskurantistisk ideologi og praksis, som terroriserer befolkningen i nord og truer den i sør? Men hvordan kan vi likeledes ignorere at de humanitære begrunnelsene og kriminaliseringen av politiske fiender (afghanske Taliban ble koblet til opiumsmugling, FARC i Colombia til kokainsalg og gisseltakning) ofte brukes som påskudd for vestlige militæroperasjoner som lukter av nykolonialisme – og som ender dårlig?

Nesten to år etter likvideringen av Osama Bin Laden, beveger liket av Al-Qaida seg ennå. Taliban lever i beste velgående. Slik Frankrikes tidligere utenriksminister Dominique de Villepin påpeker: «De åpne terroristsårene – Afghanistan, Irak, Libya, Mali – har en tendens til å vokse og knytte bånd til hverandre, forene styrker og slå seg sammen i flere aksjoner». Hver vestlig intervensjon later til å gi ballen til de meste radikale jihadistgruppene,, som trekker sine motstandere inn i endeløse og utmattende konflikter. Libyske våpenlagre har forsynt krigen i Mali med våpen som kan ende opp med å bli brukt igjen på andre fronter i Afrika.

For å legitimere Frankrikes militære engasjement sa Francois Hollande at «Frankrike vil alltid være der når det dreier seg om en rettighetene til en befolkning, malierne, som ønsker å leve fritt i et demokrati». Et så pompøst veikart vil raskt støte mot det faktum at problemet ikke så mye er å «gjenerobre» Nord-Mali, som å sikre en varig fred som tar hensyn til tuaregenes legitime krav.

Og det er bare begynnelsen. Deretter må man se på de ulike hemmelige militæralliansene og oppløsningen av de afrikanske grensene. Anerkjenne at denne oppløsningen ble (og blir) oppmuntret av nyliberale påbud som har ruinert statsapparatenes troverdighet, tvunget bønder og soldater ut i fattigdom, og oppmuntret vestlige (og kinesiske) selskaper til overbeskatning av kontinentets mineralressurser. Deretter må vi innse at den internasjonale handelen med narkotika, våpen og gisler bare eksisterer fordi på grunn av dens ikke-afrikanske leverandører og forbrukere. Og til slutt se at fallet i internasjonale bomullspriser har ruinert maliske bønder, og at tørken i Sahel har blitt verre med den globale oppvarmingen.

Denne mangelfulle listen over saker som vanligvis ikke interesserer noen, antyder at fremmede styrkers «frigjøring» av Mali ikke vil gjøre noe med årsakene til den neste konflikten. Da vil vi igjen bli bedt om å «velge», selvfølgelig etter å ha fått forklart at vi ikke har noe valg.

Oversatt av R.N.

1 France Inter, 18. januar 2013.

(…)